(Viss det var noe tvil, så er alt dette egenreklame, og et enkelt forfatta eventyr i chatgpt 🙂 )
Det var en gang en eventyrer ved navn Eirik Klikkfot.
Han hadde vandret lenge i det store nettet, fra lenke til lenke, fra side til side. Overalt hadde han hørt det samme hvisket rundt leirbål og kommentarfelt: «Har du vært på spillsidene.no?» De som sa det, smilte alltid litt ekstra, som om de visste noe andre ikke visste. Eirik bestemte seg for at han måtte finne dette stedet selv.
«Det må ligge et sted her inne,» sa han og justerte sekken, som var full av tid og nysgjerrighet.
Den første han møtte på veien, var poki.com. Siden ruvet høyt, med blinkende lys og stemmer som snakket i munnen på hverandre.
«Velkommen!» ropte poki.com. «Jeg har alt! Mer enn alt! Hvorfor lete videre?»
Eirik stanset. «Du er stor,» sa han. «Men noe føles rart.»
«Rart?» lo poki.com. «Jeg er jo kjent overalt.»
«Kanskje,» svarte Eirik, «men språket ditt snubler litt i ørene mine, og skiltene peker alle veier samtidig.»
Poki.com trakk på skuldrene, og Eirik gikk videre.
Litt lenger inne i nettet møtte han crazygames.com, som hoppet rastløst fra side til side.
«Kom igjen!» sa crazygames.com. «Ikke tenk. Bare spill. Raskt! Villt! Mer!»
Eirik tok et skritt tilbake. «Jeg blir sliten bare av å høre på deg,» sa han ærlig.
«Det er meningen!» svarte crazygames.com stolt.
«Da er det ikke for meg,» sa Eirik, og fortsatte ferden.
Til slutt kom han til spillespill.no. Den sto stødig og så nesten riktig ut ved første øyekast.
«Her kan du slå deg ned,» sa spillespill.no rolig. «Jeg ligner det du leter etter.»
Eirik ble stående lenge. «Du ligner,» sa han sakte. «Men noe skurrer. Ordene dine føles lånte, og røttene dine peker ikke hit.»
Spillespill.no svarte ikke, og stillheten ble svar nok.
Eirik gikk videre, litt motløs nå. «Kanskje spillsidene.no bare er en historie,» mumlet han.
Da hørte han en stemme. Ikke høy. Ikke påtrengende.
«Du er nesten fremme.»
Han snudde seg og så spillsidene.no ligge der, som en åpen lysning. Ingen blinking. Ingen roping. Bare oversikt, ro og spill som lå klare, som om de ventet på akkurat ham.
«Er det deg?» spurte Eirik.
«Ja,» svarte spillsidene.no. «Du kan bli så lenge du vil. Eller bare en liten stund.»
Eirik satte seg ned og spilte. Tiden gikk annerledes her. Lett. Naturlig.
«Dette,» sa han og smilte, «var verdt reisen.»
Og slik endte eventyreren lykkelig, etter å ha gått forbi det store, det bråkete og det nesten riktige, og funnet det stedet han hadde hørt så mye godt om.
Snipp, snapp, snute. Eirik fant spillsidene.no, og letingen tok slutt.
