Det var en gang en konge som hadde en hage. I den hagen sto et epletre, og på det epletreet vokste det hvert år et gulleple; men når det led mot den tiden at de skulle til å plukke det, så var det borte; ingen visste hvem som tok det, eller hvor det ble av, men borte var det. Denne kongen hadde tre sønner. Så sa han til dem en dag, at den av dem som kunne skaffe ham eplet igjen, eller få rett på tyven, han skulle få riket etter ham, enten det var den eldste, eller den yngste eller den mellomste.

Den eldste gikk i vei først, og satte seg under treet og skulle gjete opp tyven. Da det led på natten, kom det flyvende en gullfugl, og den lyste det lang vei av, og da kongssønnen så fuglen og skinnet, ble han så redd at han ikke torde stå, men satte inn igjen så fort han kunne. Om morgenen var eplet borte. Da hadde kongssønnen fått hjertet i livet igjen, og så tok han til å niste seg ut og ville i vei og friste om han kunne finne fuglen. Kongen rustet ham vel, og sparte hverken på klær eller penger.

Da kongssønnen hadde reist et stykke, ble han sulten, tok opp sekken sin og satte seg til å holde dugurd utmed veien. Så kom det ut en rev av et granholt og satte seg og så på. «Kjære, gi meg litt mat du!» sa reven. «Jeg gir deg brent horn jeg!» sa kongssønnen. «Jeg kan trenge maten min selv; ingen kan vite hvor langt og hvor lenge jeg skal fare,» sa han. «Det var så det,» sa reven, og så gikk han til skogs igjen.

Da kongssønnen hadde spist og hvilt, ga han seg på veien igjen. Langt om lenge kom han til en stor by, og i den byen var det et vertshus, der det støtt var glede og aldri sorg; der syntes han det skulle være gildt å ta inn, — og så ble han værende der. Det var slik dans og drikk og lyst og herlighet, at han rent glemte fuglen og fjæra og far sin og reisen og hele riket. Borte var han, og borte ble han.

Neste året skulle den mellomste kongssønnen gjete opp epletyven i hagen. Ja, han satte seg under treet, han også, da eplet tok til å modnes…. Men rett som det var kom gullfuglen en natt og skinte som en sol, og gutten ble så redd at han tok hyven fatt og satte inn igjen det forteste han vant. Om morgenen var eplet borte; men da var kongssønnen blitt modig igjen, og ville av gårde og se om han kunne finne fuglen. Ja, han tok til å niste seg ut, og kongen rustet ham vel og sparte hverken på klær eller penger.

Men så gikk det han like ens som broren; da han hadde reist et stykke ble han sulten, tok opp sekken sin og satte seg til å holde dugurd utmed veien. Så kom det en rev ut av et granholt og satte seg og så på. «Kjære, gi meg litt mat du!» sa reven. «Jeg gir deg brent horn jeg!» sa kongssønnen. «Jeg kan trenge maten min selv; ingen kan vite hvor langt og hvor lenge jeg skal fare,» sa han. «Det var så det,» sa reven, og så gikk han til skogs igjen.

Da kongssønnen hadde spist og hvilt seg en stund, ga han seg på veien igjen. Langt om lenge kom han til den samme byen og det samme vertshuset, der det støtt var glede og aldri sorg, og der syntes han også det skulle være godt å være, og den første han traff, det var broren, og så ble han der. Broren hadde turt og sviret, så han nesten ikke hadde klær på kroppen; men nå tok de til på ny frisk, og det ble slik dans og drikk og lyst og herlighet, at den andre også glemte fuglen og fjæra og far sin og reisen og hele riket. Borte var han og borte ble han, han også.

Da det led til at eplet skulle bli modent igjen, skulle den yngste kongssønnen ut i hagen og gjete på epletyven. Han fikk med seg en kamerat, som skulle hjelpe ham opp i treet, og tok med en øldunk og et kortspill til tidsfordriv, så han ikke skulle sovne av. Rett som det var skinte det som en sol, så de så hver fjær i fuglen, lenge før den rakk frem. Kongssønnen til å klyve opp i treet, og i det samme gullfuglen slo ned og tok eplet, ville han gripe den, men han fikk bare en fjær av styven på den.

Så gikk han inn i kammerset, der kongen lå og sov, og da han kom inn med fjæra, ble det så lyst som klare dagen. Så ville han også ut på vidvanke,… og friste om han kunne få spurt opp brødrene sine og fange fuglen; for han hadde da vært så nær, at han hadde bitt merke i den og fått en fjær av styven på den, han, sa han. Ja kongen gikk lenge og grundet på om han skulle la ham reise; det var von til, det ikke gikk bedre med han som yngst var, enn det hadde gått med de to eldste, som skulle ha mer forstand på verdens gang, og han var redd han skulle miste han også. Men kongssønnen bad så vakkert, og så fikk han da lov til sist.

Så nistet han seg ut, og kongen rustet ham vel både med klær og penger, og så la han i vei. Da han hadde reist et stykke, ble han sulten og tok opp sekken sin og satte seg til å holde dugurd, og rett som han var best i lag med det, kom det en rev ut av et granholt og satte seg utmed ham og så på. «Å kjære, gi meg litt mat du!» sa reven. «Jeg kunne vel ha brukt maten min selv,» sa kongssønnen; «for jeg kan ikke vite hvor langt jeg skal fare,» sa han; «men så mye har jeg alltids, at jeg kan gi deg litt med.» Da reven hadde fått et stykke kjøtt å bite i, så spurte han kongssønnen hvor han skulle hen. Ja, det fortalte han.

«Vil du lyde meg, så skal jeg hjelpe deg, så du skal ha lykken med deg,» sa reven. Det lovte kongssønnen, og så slo de seg i følge. De reiste en stund, til de kom til den samme byen og det vertshuset, der det støtt var glede og aldri sorg. «Jeg får nok gå utenom her; det er så leit med hundene,» sa reven, og så fortalte han hvor brødrene hans holdt til, og hva de tok seg fore. «Og går du inn der, så kommer du ikke lenger, du heller,» sa han. Kongssønnen lovte det, og ga ham hånden på at han ikke skulle gå inn der, og så tok de hver sin vei.

Men da han kom til vertshuset og hørte for spill og lystighet der var, så måtte han inn, det var ikke å spørre om, og da han traff brødrene sine, ble det slik huskestue, at han glemte både reven og reisen og fuglen og far sin. Men da han hadde vært der en stund, kom reven – han hadde våget seg inn i byen likevel – og glyttet på døren og blunket til kongssønnen og sa at nå måtte de i veien. Så sanset kongssønnen seg igjen,… og så reiste de av gårde.

Da de hadde gått en tid, så de et stort fjell langt borte. Så sa reven: «Tre hundre mil bakenfor det fjellet er det en gullforgylt lind med gullblad, og i den linden sitter gullfuglen som fjæra er av.» Dit reiste de sammen. Som kongssønnen skulle bort og ta fuglen, ga reven ham noen gilde fjær, som han skulle bikke med i hånden, for å lokke ned fuglen, så kom den flyvende og satte seg på hånden hans. Men det sa reven, at linden måtte han ikke røre, for det var et stort troll som eide den, og hvis kongssønnen bare rørte den minste kvist, så kom det ut og drepte ham på flekken.

Nei, kongssønnen skulle nok ikke røre den, sa han; men da han hadde fått fuglen på hånden, syntes han, han måtte ha en kvist av linden, det var ikke å be for, den var så blank og så gild. Så tok han en, bare en ørliten en. Men i det samme kom trollet ut. «Hvem er det som stjeler min lind og min fugl?» skrek trollet, og det var så sint at det sprutet varmegnister. «Tyv tror hver mann stjeler,» sa kongssønnen; «men det blir ikke andre hengt enn de som ikke stjeler rett,» sa han.

Trollet sa det var det samme, og ville til å drepe ham. Men kongssønnen sa, han fikk da spare livet. «Ja ja,» sa trollet, «kan du skaffe igjen den hesten som nærmeste grannen har tatt fra meg, skal du slippe med livet,» sa han. «Hvor skal jeg finne han da?» sa kongssønnen. «Å, han bor tre hundre mil bakenfor det store fjellet som blåner i himmelbrynet,» sa trollet. Kongssønnen lovte han skulle gjøre sitt beste.

Men da han kom til reven, var den ikke riktig blid. «Nå har du stelt deg ille,» sa reven; «hadde du lydt meg, så kunne vi vært på hjemveien nå,» sa han. De måtte i veien igjen, siden det gjaldt livet, og kongssønnen hadde lovt det, og langt om lenge kom de frem. Men da han skulle inn og ta hesten, sa reven: «Når du kommer inn i stallen, så henger det mangfoldige bigsler på stallveggen, både av gull og sølv; dem skal du ikke røre, for da kommer trollet ut og dreper deg på timen; men det styggeste og usleste du ser, skal du ta.»

Ja,… det lovte kongssønnen; men da han kom inn i stallen, syntes han det var rent ulikt, for det var nok av dem som gilde var, og så tok han det blankeste han fant; det var blankt som gull. Men i samme blinken kom trollet ut, så sint at det gnistret av ham. «Hvem er det som vil stjele min hest og mitt bigsel?» skrek han. «Tyv tror hver mann stjeler,» sa kongssønnen; «men det blir ikke andre hengt enn de som ikke stjeler rett,» sa han. «Ja, det er det samme, jeg dreper deg på flekken,» skrek trollet.

Kongssønnen mente på, han fikk da spare livet. «Ja, ja,» sa trollet, «kan du skaffe igjen den deilige jomfruen, som nærmeste grannen min har tatt fra meg, så skal jeg spare deg.» «Hvor bor han da?» spurte kongssønnen. «Å, han bor tre hundre mil bakenfor det store fjellet som blåner i himmelsynet,» sa trollet. Ja, kongssønnen lovte han skulle hente jomfruen, så fikk han lov å gå og slapp med livet.

Men da han kom ut igjen, var reven ikke blid, må vite. «Nå har du stelt deg ille igjen,» sa reven; «hadde du lydt meg, kunne vi ha vært på hjemveien for lenge siden. Nå tror jeg mest ikke, jeg vil være med deg lenger.» Men kongssønnen bad så inderlig vakkert, og lovte at han aldri skulle gjøre annet enn det reven sa, om han ville slå følge med ham. Til sist ga reven seg, og de ble venner og vel forlikte; så la de i veien igjen, og langt om lenge kom de da dit hvor den deilige jomfruen var.

«Ja,» sa reven, «du har nok lovt godt, men jeg tør ikke slippe deg inn til trollet likevel; denne gangen får jeg gå selv,» sa reven. Så gikk den inn, og om en liten stund kom den ut igjen med jomfruen, og så reiste de samme veien tilbake som de var kommet. Da de kom til trollet som hadde hesten, tok de både den og det gildeste bigslet, og da de kom til trollet som hadde linden og fuglen, så tok de både linden og fuglen og reiste med.

Som de slik hadde reist en stund, kom de til en rugåker; så sa reven: «Jeg hører en dur; nå får du reise alene; jeg vil bli her en stund jeg,» sa han. Så flettet han på seg en kledning av rughalm,… og så ble han likesom en som sto der og prekte. Rett som det var kom alle tre trollene farende, og tenkte de skulle nå dem igjen. «Har du sett en som har reist her med en deilig jomfru, med en hest med gullbigsel, med en gullfugl, og en gullforgylt lind?» skrek de til han, som sto der og prekte.

«Ja, det har jeg hørt av mormor til mormor mi, at det har fart slik en ferd her; men det var i den gamle gode tiden, da mormor hennes mormor bakte skillingskaker og ga to for skillingen, og skillingen igjen.» Da slo alle trollene latterdøra opp på vid vegg: «Ha, ha, ha, ha!» sa de og holdt på hverandre. «Har vi sovet så lenge, så kan vi gjerne snu nesa hjem og legge oss,» sa de, og så reiste de samme veien tilbake.

Reven la av gårde etter kongssønnen; men da de kom til byen med vertshuset og brødrene hans, så sa den: «Jeg tør ikke gå gjennom byen for hundene, jeg må gå min egen vei ovenom; men nå må du akte deg vel, så ikke brødrene dine får tak i deg.» Men da kongssønnen kom inn i byen, syntes han det var alt for ille om han ikke skulle se inn til brødrene sine og tale et ord med dem, og så heftet han litt der.

Men da brødrene fikk se ham, kom de ut og tok fra ham både jomfruen og hesten og fuglen og linden og alt i hop, og ham selv stappet de i en tønne og kastet ham på sjøen, og så reiste de med jomfruen og hesten og fuglen og linden, med altsammen, hjem til kongsgården. Her er teksten skrevet på bokmål:

Men jomfruen ville ikke tale, og ble blek og ussel å se på; hesten ble så mager og elendig at den nesten ikke hang sammen; fuglen tidde stille og skinte ikke mer, og linden visnet.

Imens gikk reven utenfor byen og lusket og ventet på kongssønnen og den deilige jomfruen og undret seg på hvorfor de ikke kom. Han gikk både hit og dit og ventet og stundet, og til slutt kom han ned til stranden, og da han fikk se tønnen som lå ute på sjøen og drev, ropte han: «Driver du der, du tomtønne?»

«Å, det er meg,» sa kongssønnen ute i tønnen. Reven svømte ut på sjøen det forteste han kunne, fikk tak i tønnen og dro den til lands. Så begynte han å gnage på gjordene, og da han hadde fått dem av tønnen, sa han til kongssønnen: «Spark og spenn!» Kongssønnen sparket, slo og spente, så hver stav sprang for seg, og hoppet ut av tønnen. Så gikk de til kongsgården sammen, og da de kom dit, ble jomfruen deilig og begynte å tale, hesten ble så fet og vakker at det glinset i hvert hår; fuglen skinte og sang; linden begynte å blomstre og blinke med bladene og jomfruen sa: «Der er han som har frelst oss.»

Linden satte de i hagen, og den yngste kongssønnen skulle ha kongsdatteren; for det var hun; men de to eldste brødrene la de i hver sin spikertønne og rullet dem ut over et bratt berg.

Så laget de til bryllup. Men først sa reven til kongssønnen at han skulle legge den på hoggestabben og hogge hodet av den, og selv om han lot både vel og ille, så hjalp det ikke, han måtte til. Men med det samme han hogg, ble reven til en vakker prins, og han var bror til prinsessen som de hadde fridd ut fra trollet. Så sto det bryllup, og det både stort og gildt, og de turte så det spurtes like hit.

Originaltekst:

Guldfuglen

Det var en gang en konge som hadde en hage. I den hagen stod et epletræ, og paa det epletræet vokste hvert aar et guldeple; men naar det led mot den tiden at de skulde til at plukke det, saa var det borte; ingen visste hvem som tok det, eller hvor det blev av det, men borte var det.

Denne kongen hadde tre sønner. Saa sa han til dem en dag, at den av dem som kunde skaffe ham eplet igjen, eller faa ret paa tyven, han skulde faa riket efter ham, enten det var den ældste, eller den yngste eller den mellemste.

Den ældste gik i veien først, og satte sig under træet og skulde gjæte op tyven. Da det led paa natten, kom der flygende en guldfugl, og den lyste det lang vei av, og da kongssønnen saa fuglen og skinnet, blev han saa ræd at han ikke torde stane, men satte ind igjen saa fort han kunde.

Om morgenen var eplet borte. Da hadde kongssønen faat hjertet i livet igjen, og saa tok han til at niste sig ut og vilde i veien og friste om han kunde finde fuglen. Kongen rustet ham vel, og sparte hverken paa klær eller penger.

Da kongssønnen hadde reist et stykke, blev han sulten, tok op skreppa si og satte sig til at holde dugurd utmed veien. Saa kom det ut en rev av et granholt og satte sig og saa paa.

«Kjære, gi mig litt mat du! sa reven.

«Jeg gir dig brændt horn jeg!» sa kongssønen. «Jeg kan trænge maten min sjøl; ingen kan vite hvor langt og hvor længe jeg skal fare,» sa han.

«Det var saa det,» sa reven, og saa gik han til skogs igjen. Da kongssønnen hadde ætt og hvilt, gav han sig paa veien igjen. Langt om længe kom han til en stor by, og i den byen var det et vertshus, der det støtt var glæde og aldrig sorg; der syntes han det skulde være gildt at ta ind, — og saa blev han værende der. Det var slik dans og drik og lyst og herlighet, at han rent glemte fuglen og fjøra og far sin og reisa og hele riket. Borte var han, og borte blev han.

Næste aaret skulde den mellemste kongssønnen gjæte op epletyven i hagen. Ja, han satte sig under træet, han ogsaa, da eplet tok til at modnes. Men ret som det var kom guldfuglen en nat og skinte som ei sol, og gutten blev saa ræd at han tok hyven fat og satte ind igjen det forteste han vandt.

Om morgenen var eplet borte; men da var kongssønnen blit modig igjen, og vilde av gaarde og se om han kunde finde fuglen. Ja, han tok til at niste sig ut, og kongen rustet ham vel og sparte hverken paa klær eller penger.

Men saa gik det han like ens som broren; da han hadde reist et stykke blev han sulten, tok op skreppa si og satte sig til at holde dugurd utmed veien. Saa kom det en rev ut av et granholt og satte sig og saa paa. «Kjære, gi mig litt mat du!» sa reven.

«Jeg gir dig brændt horn jeg!» sa kongssønnen. «Jeg kan trænge maten min sjøl; ingen kan vite hvor langt og hvor længe jeg skal fare,» sa han.

«Det var saa det,» sa reven, og saa gik han til skogs igjen.

Da kongssønnen hadde ætt og hvilt sig en stund, gav han sig paa veien igjen. Langt om længe kom han til den samme byen og det samme vertshuset, der det støtt var glæde og aldrig sorg, og der syntes han ogsaa det skulde være godt at være, og den første han traf, det var broren, og saa blev han der. Broren hadde turet og sviret, saa han næsten ikke hadde klær paa kroppen; men nu tok de til paa ny frisk, og det blev slik dans og drik og lyst og herlighet, at den andre ogsaa glemte fuglen og fjøra og far sin og reisa og hele riket. Borte var han og borte blev han, han ogsaa.

Da det led til at eplet skulde bli modent igjen, skulde den yngste kongssønnen ut i hagen og gjæte paa epletyven. Han fik med sig en kammerat, som skulde hjæpe ham op i træet, og tok med en øldunk og et kortspil til tidsfordriv, saa han ikke skulde sovne av. Ret som det var skinte det som ei sol, saa de saa hver fjør i fuglen, længe før den rakk frem. Kongssønnen til at klyve op i træet, og i det samme guldfuglen slog ned og tok eplet, vilde han gripe den, men han fik bare ei fjør av styven paa den. Saa gik han ind i kammerset, der kongen laa og sov, og da han kom ind med fjøra, blev det saa lyst som klare dagen.

Saa vilde han ogsaa ut paa vidaatta, og friste om han kunde faa spurt op brødrene sine og fange fuglen; for han hadde da været saa nær, at han hadde bitt merke i den og faat ei fjør av styven paa den, han, sa han. Ja kongen gik længe og grundet paa om han skulde la ham reise; det var von til, det ikke gik bedre med han som yngst var, end det hadde gaat med de to ældste, som skulde ha mere forstand paa verdens gang, og han var ræd han skulde miste han ogsaa. Men kongssønnen bad saa vakkert, og saa fik han da lov tilsidst. Saa nistet han sig ut, og kongen rustet ham vel baade med klær og penger, og saa la han i vei.

Da han hadde reist et stykke, blev han sulten og tok op skreppa si og satte sig til at holde dugurd, og ret som han var bedst i lag med det, kom det en rev ut av et granholt og satte sig utmed ham og saa paa.

«Aa kjære, gi mig litt mat du!» sa reven.

«Jeg kunde vel ha bo maten min sjøl,» sa kongssønnen; «for jeg kan ikke vite hvor langt jeg skal fare,» sa han; «men saa mye har jeg altids, at jeg kan gi dig litt med.»

Da reven hadde faat et stykke kjøt at bite i, saa spurte han kongssønnen hvor han skulde hen. Ja, det fortalte han.

«Vil du lyde mig, saa skal jeg hjælpe dig, saa du skal ha lykken med dig,» sa reven.

Det lovte kongssønnen, og saa slog de sig i følge. De reiste en stund, til de kom til den samme byen og det vertshuset, der det støtt var glede og aldrig sorg.

«Jeg faar nok gaa utenom her; det er saa leit med hundene,» sa reven, og saa fortalte han hvor brødrene hans holdt til, og hvad de tok sig fore. «Og gaar du ind der, saa kommer du ikke længer, du heller,» sa han.

Kongssønnen lovte det, og gav ham haanden paa at han ikke skulde gaa ind der, og saa tok de hver sin vei. Men da han kom til vertshuset og hørte for spil og lystighet der var, saa maatte han ind, det var ikke at spørre om, og da han traf brødrene sine, blev det slik huskestue, at han glemte baade reven og reisa og fuglen og far sin. Men da han hadde været der en stund, kom reven – han hadde vaaget sig ind i byen likevel – og gløttet paa døren og blunket til kongssønnen og sa at nu maatte de i veien. Saa sanset kongssønnen sig igjen, og saa reiste de av gaarde.

Da de hadde gaat en tid, saa de et stort fjeld langt borte. Saa sa reven: «Tre hundrede mil bakenfor det fjeldet er det en guldforgyldt lind med guldblad, og i den linden sitter guldfuglen som fjøra er av.»

Dit reiste de sammen. Som kongssønnen skulde bort og ta fuglen, gav reven ham nogen gilde fjør, som han skulde bikke med i haanden, for at lokke ned fuglen, saa kom den flygende og satte sig paa haanden hans. Men det sa reven, at linden maatte han ikke røre, for det var et stort troll som eide den, og hvis kongssønnen bare rørte den mindste kvist, saa kom det ut og dræpte ham paa flekken.

Nei, kongssønnen skulde nok ikke røre den, sa han; men da han hadde faat fuglen paa haanden, syntes han, han maatte ha en kvist av linden, det var ikke at be for, den var saa blank og saa gild. Saa tok han en, bare en ørliten en. Men i det samme kom trollet ut.

«Hvem er det som stjæler min lind og min fug1?» skrek trollet, og det var saa sint at det sprutet varmegnister.

«Tyv tror hver mand stjæler,» sa kongssønnen; «men det blir ikke andre hængt end de som ikke stjæler ret,» sa han. Trollet sa det var det samme, og vilde til at dræpe ham. Men kongssønnen sa, han fik da spare livet. «Ja ja,» sa trollet, «kan du skaffe igjen den hesten som nærmeste grannen har tat fra mig, skal du slippe med livet,» sa han.

«Hvor skal jeg finde han da?» sa kongssønnen.

«Aa, han bor tre hundrede mil bakenfor det store fjeldet som blaaner i himmelbrynet,» sa trollet.

Kongssønnen lovte han skulde gjøre sit bedste. Men da han kom til reven, var den ikke rigtig blid.

«Nu har du stelt dig ilde,» sa reven; «hadde du lydt mig, saa kunde vi været paa hjemveien naa,» sa han.

De maatte i veien igjen, siden det gjaldt livet, og kongssønnen hadde lovt det, og langt om længe kom de frem.

Men da han skulde ind og ta hesten, sa reven: «Naar du kommer ind i stalden, saa hænger det mangfoldige bigsler paa staldveggen, baade av guld og sølv; dem skal du ikke røre, for da kommer trollet ut og dræper dig paa timen; men det styggeste og usleste du ser, skal du ta.» Ja, det lovte kongssønnen; men da han kom ind i stalden, syntes han det var rent ulikt, for det var nok av dem som gilde var, og saa tok han det blankeste han fandt; det var blankt som guld. Men i samme blinken kom trollet ut, saa sint at det gnistret av ham.

«Hvem er det som vil stjæle min hest og mit bigsel?» skrek han.

«Tyv tror hver mand stjæler,» sa kongssønnen; «men det blir ikke andre hængt end de som ikke stjæler ret,» sa han.

«Ja, det er det samme, jeg dræper dig paa flekken,» skrek trollet.

Kongssønnen mente paa, han fik da spare livet.

«Ja, ja,» sa trollet, «kan du skaffe igjen den deilige jomfruen, som nærmeste grannen min har tat fra mig, saa skal jeg spare dig.»

«Hvor bor han da?» spurte kongssønnen.

«Aa, han bor tre hundrede mil bakenfor det store fjeldet som blaaner i himmelsynet,» sa trollet.

Ja, kongssønnen lovte han skulde hente jomfruen, saa fik han lov at gaa og slap med livet. Men da han kom ut igjen, var reven ikke blid, maavite.

«Naa har du stelt dig ilde igjen,» sa reven; «hadde du lydt mig, kunde vi ha været paa hjemveien for længe siden. Naa tror jeg mest ikke, jeg vil være med dig længer.»

Men kongssønnen bad saa inderlig vakkert, og lovte at han aldrig skulde gjøre andet end det reven sa, om han vilde slaa følge med ham. Tilsidst gav reven sig, og de blev venner og vel forlikt; saa la de i veien igjen, og langt om længe kom de da dit hvor den deilige jomfruen var.

«Ja,» sa reven, «du har nok lovt godt, men jeg tør ikke slippe dig ind til trollet likevel; denne gangen faar jeg gaa sjøl,» sa reven. Saa gik den ind, og om en liten stund kom den ut igjen med jomfruen, og saa reiste de samme veien tilbake som de var kommet.

Da de kom til trollet som hadde hesten, tok de baade den og det gildeste bigslet, og da de kom til trollet som hadde linden og fuglen, saa tok de baade linden og fuglen og reiste med.

Som de slik hadde reist en stund, kom de til en rugaaker; saa sa reven: «Jeg hører en dur; naa faar du reise alene; jeg vil bli her en stund jeg,» sa han. Saa flettet han paa sig en klædning av rughalm, og saa blev han likesom en som stod der og prækte. Ret som det var kom alle tre trollene farende, og tænkte de skulde naa dem igjen.

«Har du set en som har reist her med en deilig jomfru, med en hest med guldbigsel, med en guldfugl, og en guldforgyldt lind?» skrek de til han, som stod der og prækte.

«Ja, det har jeg hørt av mormor til mormor mi, at det har faret slik ei færd her; men det var i den gamle gode tiden, da mormor hendes mormor bakte skillingskaker og gav to for skillingen, og skillingen igjen.»

Da slog alle trollene latterdøra op paa vid væg: «Ha, ha, ha, ha!» sa de og holdt paa hverandre.

«Har vi sovet saa længe, saa kan vi gjerne snu næsa hjem og lægge os,» sa de, og saa reiste de samme veien tilbake.

Reven la av gaarde efter kongssønnen; men da de kom til byen med vertshuset og brødrene hans, saa sa den: «Jeg tør ikke gaa gjennem byen for hundene, jeg maa gaa min egen vei ovenom; men naa maa du agte dig vel, saa ikke brødrene dine faar tak i dig.»

Men da kongssønnen kom ind i byen, syntes han det var alt for ilde om han ikke skulde se ind til brødrene sine og tale et ord med dem, og saa heftet han litt der. Men da brødrene fik se ham, kom de ut og tok fra ham baade jomfruen og hesten og fuglen og linden og alt i hop, og han selv stappet de i en tønde og kastet ham paa sjøen, og saa reiste de med jomfruen og hesten og fuglen og linden, med altsammen, hjem til kongsgaarden. Men jomfruen vilde ikke tale, og blev blek og ussel at se paa; hesten blev saa mager og elendig at den mest ikke hang sammen; fuglen tidde still og skinte ikke mer, og linden visnet.

Imens gik reven utenfor byen og lusket og ventet paa kongssønnen og den deilige jomfruen og undres paa hvorfor de ikke kom. Han gik baade hit og dit og ventet og stundet, og tilsidst kom han ned til stranden, og da han fik se tønden som laa ute paa sjøen og drev, ropte han: «Ræker du der, di tomtønde?»

«Aa, det er mig, » sa kongssønnen ute i tønden. Reven til svøms ut paa sjøen det forteste han vandt fik fat i tønden og drog den til lands. Saa tok han paa at gnage paa gjørdene, og da han hadde faat dem av tønden, sa han til kongssønnen: «Spark og spænd!» Kongssønnen sparket, slog og spændte, saa hver stav sprang for sig, og hoppet ut av tønden. Saa gik de til kongsgaarden i følge, og da de kom dit, blev jomfruen deilig og tok til at tale, hesten blev saa fet og vakker at det glinste i hvert haar; fuglen skinte og sang; linden tok til at blomstre og blinke med bladene og jomfruen sa: «Der er han som har frelst os.»

Linden satte de i hagen, og den yngste kongssønnen skulde ha kongsdatteren; for det var hun; men de to ældste brødrene la de i hver sin spikertønde og rullet dem ut over et brattberg.

Saa laget de til bryllups. Men først sa reven til kongssønnen, at han skulde lægge den paa hoggestabben og hogge hodet av den, og endda han laat baade vel og ilde, saa hjalp det ikke, han maatte til. Men med det samme han hogg, blev reven til en vakker prins, og han var bror til prinsessen som de hadde fridd ut fra trollet. Saa stod det bryllup, og det baade stort og gildt, og de turte saa det spurtes like hit.