av Brødrene Grimm
En konge hadde en datter som var vakrere enn noen kunne forestille seg, men hun var så stolt og hovmodig at ingen frier var god nok for henne. Hun sendte bort den ene etter den andre, og gjorde narr av dem også.
En gang holdt kongen en stor fest og inviterte alle unge menn som kunne være aktuelle ektemenn, fra fjern og nær. De ble stilt opp på rekke etter rang og stand; først kom kongene, så storhertugene, deretter prinsene, grevene, baronene og adelen. Så ble kongens datter ført gjennom rekkene, men til hver og en hadde hun noe å utsette; én var for tykk, «Vinfatet», sa hun. En annen var for høy, «Lang og tynn har lite inni seg.» Den tredje var for kort, «Kort og tykk er aldri kvikk.» Den fjerde var for blek, «Blek som døden.» Den femte for rød, «En slåsskjempe.» Den sjette var ikke rett nok, «En grønn stokk tørket bak ovnen.»… Slik hadde hun noe å si om alle, men hun moret seg særlig over en god konge som sto ganske høyt oppe i rekken, og som hadde en litt skjev hake. «Se,» ropte hun og lo, «han har hake som en trostes nebb!» og fra den tiden fikk han navnet Kong Trosteskjegg.
Men den gamle kongen ble veldig sint da han så at datteren bare gjorde narr av folk og foraktet alle frierne som var samlet der, og han sverget at hun skulle gifte seg med den første tiggeren som kom til døren hans.
Noen dager senere kom en felespiller og sang under vinduene, i håp om å få en liten almisse. Da kongen hørte ham, sa han: «La ham komme opp.» Så kom felespilleren inn i sine skitne, fillete klær og sang for kongen og hans datter, og da han var ferdig, ba han om en liten gave. Kongen sa: «Sangen din har gledet meg så mye at jeg vil gi deg datteren min til kone.»… Kongens datter skalv, men kongen sa: «Jeg har sverget at jeg skal gi deg til den første tiggeren, og jeg holder mitt ord.» Alt hun sa var forgjeves; presten ble hentet, og hun måtte la seg vie til felespilleren på stedet. Da det var gjort, sa kongen: «Nå passer det seg ikke for deg, som er en tiggerkone, å bli værende lenger i mitt slott, du får bare gå av sted med mannen din.»
Tiggeren tok henne i hånden, og hun måtte gå til fots sammen med ham. Da de kom til en stor skog, spurte hun: «Hvem eier denne vakre skogen?» – «Den tilhører Kong Trosteskjegg; hadde du tatt ham, ville den vært din.» – «Å, ulykkelige meg, hadde jeg bare tatt Kong Trosteskjegg!»… Etterpå kom de til en eng, og hun spurte igjen: «Hvem eier denne vakre, grønne engen?» – «Den tilhører Kong Trosteskjegg; hadde du tatt ham, ville den vært din.» – «Å, ulykkelige meg, hadde jeg bare tatt Kong Trosteskjegg!»
Så kom de til en stor by, og hun spurte igjen: «Hvem eier denne fine, store byen?» – «Den tilhører Kong Trosteskjegg; hadde du tatt ham, ville den vært din.» – «Å, ulykkelige meg, hadde jeg bare tatt Kong Trosteskjegg!»
«Jeg liker det ikke,» sa felespilleren, «at du stadig ønsker deg en annen mann; er jeg ikke god nok for deg?» Til slutt kom de til en bitteliten hytte, og hun sa: «Å kjære, for et lite hus; hvem eier denne elendige, stusslige hytta?» Felespilleren svarte: «Det er mitt og ditt hus, hvor vi skal bo sammen.»… Hun måtte bøye seg for å komme inn gjennom den lave døren. «Hvor er tjenerne?» spurte kongens datter. «Hvilke tjenere?» svarte tiggeren; «du må selv gjøre det du vil ha gjort. Tenn opp i ovnen med det samme og sett på vann til å lage kveldsmat, jeg er ganske sliten.» Men kongens datter visste ingenting om å fyre opp eller lage mat, og tiggeren måtte hjelpe til for å få noe gjort. Da de hadde spist sitt magre måltid, gikk de til sengs; men han tvang henne til å stå opp tidlig neste morgen for å stelle huset.
Noen dager levde de slik så godt de kunne, og til slutt var all maten borte. Da sa mannen: «Kone, vi kan ikke fortsette å spise og drikke her uten å tjene noe. Du får flette kurver.» Han gikk ut, skar noen vier og tok dem med hjem. Så begynte hun å flette, men de seige vierne skadet de sarte hendene hennes…. «Jeg ser at dette ikke går,» sa mannen; «du får heller spinne, kanskje du er flinkere til det.» Hun satte seg og prøvde å spinne, men den harde tråden skar snart i de myke fingrene hennes så blodet rant. «Se,» sa mannen, «du duger ikke til noe arbeid; jeg har gjort en dårlig handel med deg. Nå vil jeg prøve å handle med potter og leirkrukker; du får sitte på torget og selge varene.» – «Akk,» tenkte hun, «hvis noen fra min fars rike kommer til torget og ser meg sitte der og selge, hvor de vil le av meg!» Men det var ingen vei utenom, hun måtte gi etter hvis hun ikke ville sulte i hjel…. Første gang gikk det bra, for folk kjøpte gjerne av den vakre kvinnen og betalte det hun forlangte; mange ga henne til og med penger og lot pottene stå igjen. Så levde de på det hun hadde tjent så lenge det varte, så kjøpte mannen inn flere krukker. Med disse satte hun seg på hjørnet av torget og stilte dem ut rundt seg for salg. Men plutselig kom en full husar ridende og galopperte rett inn i pottene så de ble knust i tusen biter. Hun begynte å gråte og visste ikke hva hun skulle gjøre av frykt. «Akk! Hva skal det bli av meg?» ropte hun; «hva vil mannen min si til dette?»… Hun løp hjem og fortalte om ulykken. «Hvem setter seg på et hjørne av torget med leirkrukker?» sa mannen; «slutt å gråte, jeg ser godt at du ikke kan gjøre noe vanlig arbeid, så jeg har vært på kongens slott og spurt om de ikke har bruk for en kjøkkenpike, og de har lovet å ta deg inn; da får du i det minste mat.»
Kongens datter ble nå kjøkkenpike, og måtte gjøre det skitneste arbeidet etter kokkens befaling. I begge lommene festet hun en liten krukke, hvor hun tok med seg sin del av restene hjem, og på det levde de…. Det hendte at kongens eldste sønn skulle gifte seg, så den stakkars kvinnen gikk opp og stilte seg ved døren til salen for å se på. Da alle lysene ble tent, og folk, hver vakrere enn den andre, kom inn, og alt var fullt av prakt og stas, tenkte hun på sin egen skjebne med sorg i hjertet, og forbannet stoltheten og hovmodet som hadde gjort henne så fattig.
Duften av de deilige rettene som ble båret inn og ut nådde henne, og av og til kastet tjenerne noen biter til henne: disse la hun i krukkene for å ta med hjem…. Plutselig kom kongens sønn inn, kledd i fløyel og silke, med gullkjeder om halsen. Og da han så den vakre kvinnen stå ved døren, tok han henne i hånden og ville danse med henne; men hun nektet og trakk seg unna av frykt, for hun så at det var Kong Trosteskjegg, frieren hun hadde drevet bort med forakt. Hun klarte ikke å slippe unna, han dro henne inn i salen; men snoren som krukkene hang i røk, krukkene falt ned, suppen rant ut, og restene ble spredt utover. Da folk så det, brøt det ut allmenn latter og spott, og hun var så skamfull at hun helst ville vært tusen favner under jorden. Hun løp mot døren og ville rømme, men i trappen tok en mann tak i henne og førte henne tilbake; og da hun så på ham, var det igjen Kong Trosteskjegg. Han sa vennlig: «Ikke vær redd, jeg og felespilleren som har bodd med deg i den elendige hytta, er én og samme. For kjærlighet til deg har jeg forklært meg slik; og jeg var også husaren som red gjennom krukkene dine. Alt dette ble gjort for å ydmyke din stolte ånd og straffe deg for den frekkheten du viste meg.»… Da gråt hun bittert og sa: «Jeg har gjort stor urett, og er ikke verdig til å være din kone.» Men han sa: «Vær trøstet, de onde dagene er forbi; nå skal vi feire vårt bryllup.» Da kom hoffdamene og kledde henne i de vakreste klær, og hennes far og hele hoffet kom og ønsket henne lykke til med ekteskapet med Kong Trosteskjegg, og nå begynte gleden for alvor. Jeg skulle ønske du og jeg hadde vært der også.
