Det var en sjømann som hadde vært ute og seilt en stund og hatt så god lykke at han eide både gård og skip og var en rik mann. En gang han kom seilende langveisfra med en stor last, ble han overrasket av et voldsomt uvær, og han var så ille ute at han ikke så noen mulighet til å berge seg. Da avga han løftet om at han skulle gjøre en fattig rik hvis han kom vel i havn.

Siden gikk det så heldig at han fikk berget både folk og last og kom seg vel fram. Han skulle til en kjøpstad, og der hadde han så mange ærend og saker å ordne at han kom til å være der en lang stund. Da tenkte han på løftet sitt og ga til de fattige, så mange som han kunne treffe, og da dette ble kjent, var det mange som kom til ham, og han tok godt imot dem og ga dem alle gode gaver.

Blant de andre var det en ung jente som kom til ham og ba om en gave, og denne jenta la han spesielt merke til, for han syntes hun så så snill og klok ut at han ble nysgjerrig på å høre hvilken familie hun kom fra. Da fikk han vite at hun var datter av en enke som hadde lidd mye motgang og ikke hadde noe å hjelpe seg med.

Da sendte han store gaver til enken og ba datteren komme igjen en annen dag, og når hun da kom, spurte han nøye etter alt om moren hennes og om alle deres forhold. Alt jenta sa og fortalte, syntes han var så klokt og vel tenkt at han aldri hadde ventet slikt av en ungdom som var oppvokst i slik fattigdom.

Da sendte han også en gave med henne og ba henne komme igjen en annen gang, for han syntes at jo mer han snakket med henne, desto bedre likte han henne. Siden spurte han andre kjente folk i byen, og de svarte alle det samme, at det var en snill ungdom, og de visste ikke noe vondt å si hverken om moren eller datteren.

Og når jenta kom til ham igjen, snakket han lenge med henne, og til slutt spurte han om hun ville ha ham[1]. Da ble hun litt fåmælt og ba ham ikke snakke om slike ting, det kunne ikke være alvorlig ment, det var for stor forskjell på deres stand, og dessuten var de for lite kjent med hverandre til å tenke på noe slikt.

Siden gikk han til moren hennes og la fram saken for henne, og fortalte om løftet han hadde gitt i nøden og sa at nå var det så god anledning til å oppfylle et slikt løfte at det aldri kunne bli bedre. Nå ble det mange samtaler og rådslagninger om dette tilbudet, noen talte for og noen talte imot, men enden ble likevel at skipperen fikk jenta, og når de da var gift, flyttet hun med ham til en stor og vakker gård som han hadde kjøpt seg, og der bosatte de seg og levde som de sier, både godt og vel.

Nå var det en kjøpmann som bodde der i nabolaget, ham ble skipperen snart kjent med, og de gikk ofte til hverandre og holdt lag som andre bekjente. Men det ble et uheldig bekjentskap for dem begge to, som dere skal høre, for den kjøpmannen var en farlig mann å ha noe med å gjøre.

Det var en gang at skipperen var klar til å dra ut på en lang reise, da var kjøpmannen hos ham og satt og snakket om både likt og ulikt. Da sa han blant annet at det var risikabelt for skipperen å være så lenge borte og la kona være hjemme, han kunne ikke vite hvor trofast hun kunne være, og det skulle vært morsomt om noen kunne lokke henne fra ham og ha et eller annet bevis på hennes vennskap å vise ham når han kom hjem igjen. Og aller smartest skulle det være om en fikk henne til å gi fra seg den gullkjeden som skipperen hadde gitt henne da de var forlovet. Men skipperen mente at han var uredd for det, og det trengte nok ingen å bry seg med å prøve på noe slikt.

«Skal vi inngå et veddemål om det?» sa kjøpmannen. «Det kan vi gjerne,» sa skipperen. Kjøpmannen sa han ville vedde om gården sin, og skipperen satte sin gård imot, og slik ble veddemålet gjort. Men kona til skipperen visste ikke noe om hva de hadde foretatt seg.

Når skipperen var dratt, gikk kjøpmannen og lyttet inn til kona hans både titt og ofte, og siden begynte han å mase om en gullkjede som han visste hun skulle ha. Han ville kjøpe det halssmykket om det var aldri så dyrt, og når han ikke fikk kjøpt det, ville han bare låne det, så smeden kunne få mål av det til å lage et annet etter[1]. Men det nyttet ikke, for kona var så redd for halssmykket sitt at hun hadde det på seg både dag og natt og ville aldri ta det av halsen.

Da han nå syntes han hadde prøvd nok med det gode, begynte han å prøve med det onde, og skulle skremme henne og true kjeden fra henne. Men det var også forgjeves, for hun var ikke den som lot seg skremme heller, og så måtte han finne på en annen råd.

Det var en kjerring som var tjenestepike hos skipperkona, henne snakket han godt med og tilbød henne store penger om hun ville ta kjeden av kona mens hun sov, og la ham få den. Nå var det lenge hun sto imot og ikke ville gjøre det, men til slutt gjorde bestikkelsene hans så mye at han fikk halssmykket likevel, og da kan dere tro han syntes han hadde gjort et godt kupp.

Når skipperen kom hjem igjen, rodde kjøpmannen ut og tok imot ham, og da skipperen spurte etter kona si, tok han bare opp gullkjeden og viste ham. Da ble skipperen så fryktelig sint og opprørt at han var helt fra seg, og visste ikke selv hva han gjorde. Han ropte til seg to menn og ba dem dra i land og drepe kona og komme tilbake med en flaske varmt blod som bevis på at de hadde gjort det de var bedt om.

Mennene turde ikke annet enn å dra i land, men de hadde ikke hjerte til å gjøre det de var satt til. Og så fant de på å gå opp i fjøset og ta et lam og drepe, og så tok de blodet på en flaske og dro tilbake med det til skipperen. Da lot han legge fartøyet ut av havnen og satte til havs og seilte sin vei.

Men det gikk ikke så heldig med seilingen hans som det hadde gjort før. Det var en liten stund etter at han hadde lagt ut på en lang reise og var kommet inn i Middelhavet, da ble han overrasket av en uoverkommelig storm, så han mistet både folk og last og kom i land som en naken mann. Og siden måtte han tigge seg fram, helt til han kom til en herremann som ville ha seg en hønsepasser, og der tok han tjeneste.

Nå er det å fortelle om kona hans, at hun satt hjemme og ventet på ham og var helt uvitende om hva som hadde skjedd, helt til kjøpmannen kom og fortalte at han skulle ha gården hennes både med alt som hørte til. Og hun hadde ikke noe annet å gjøre der enn å komme seg derfra så fort hun kunne.

Så turde hun ikke annet enn å gjøre seg klar og dra ut av gården, og så tok hun veien sørover gjennom landet, og der kledde hun seg om og tok på seg mannsklær, og sa hun var en ungkar som reiste rundt og søkte tjeneste. Da passet det seg slik at hun kom til en myntmester langt sør i landene, og der fikk hun svennestilling og var der en stund.

Men hun hadde lyst til å dra lenger og prøve lykken på andre steder, og siden reiste hun så langt at hun kom til et sted sør ved Middelhavet. Der kom hun til en greve som sto for mynten til kongen i det landet, og der fikk hun embete hos ham og ble myntmester, for da hadde hun lært det håndverket som hører til. Nå må vi kalle henne mesteren, for det var alle som tok henne for en mann, og ingen som visste at det var en kvinne.

Når denne myntmesteren ble kjent med folket der i landet, fikk han høre at det var en hønsepasser som var kommet langveis fra nord, og hadde vært sjømann og lidd skipbrudd på havet. Denne passeren ville han endelig snakke med, og fikk ham til seg og spurte nøye etter alle hans forhold. Men passeren var så underlig og fåmælt at mesteren ikke fikk vite noe som var til å rette seg etter.

Men likevel ville ikke mesteren slippe ham fra seg, og til slutt fikk han det ordnet slik at han fikk ham som tjener eller dreng, og tjeneren var hos ham både hjemme og borte, og var så snill og villig og flittig for mesteren at det var en glede å se. Men så snart som mesteren spurte etter hvilken stand han hadde vært i før han kom dit, ble han taus og ba seg unna og var som han skulle vært både redd og skamfull.

Nå ble mesteren værende der noen år og klarte seg godt og fikk store lønninger. Men siden begynte han å lengte til hjembygda, og så sa han fra seg embetet sitt og reiste,… og tok tjeneren med seg. Da reiste han som en herremann og ble godt mottatt alle steder, og til slutt kom han til fødelandet sitt, og da gikk han inn til den kjøpmannen som vi har fortalt om, og spurte om han kunne få husrom noen dager.

Kjøpmannen var da så blid og imøtekommende at det var ingen måte på, for det var rike folk, syntes han, og der var nok en god slant å vente. «Vet du hvor du er kommet nå?» sa mesteren til tjeneren sin. Nei, han lot som han ikke var kjent på den kanten, og var da så stille og trist som han hadde ventet på en ulykke.

Da sa mesteren at han ville ha kjøpmannen inn, og han skulle fortelle om alt det som hadde hendt i landet. Og kjøpmannen kom og satte seg til å fortelle om både ett og annet, og til slutt fortalte han litt om seg selv også. Det syntes mesteren var det morsomste, og ba ham fortelle mer.

«Det kan nå være så lite å snakke om,» sa kjøpmannen, «men en gang gjorde jeg da et pek som ikke var så dårlig likevel. Det var en skipper som bodde på denne gården og hadde kjøpt den og satt den godt i stand. Jeg hadde mye moro med ham, og en gang fikk jeg ham til å inngå et veddemål om at jeg skulle få kona hans til å gi meg en gullsnor som hun bar på halsen. Så fikk jeg lokket en tjenestejente til å stjele gullet en gang da mannen var borte, og når han kom hjem, gikk jeg til ham og viste ham gullet. Da trodde han at jeg hadde fått det som kjærlighetsgave, og oppførte seg helt gal og sendte folk for å drepe kona. Og så satte de opp en løgn for ham så han trodde at det allerede var gjort, og dermed stakk han av og spurte ikke mer etter noen ting[1]. Så tok jeg gården hans, etter hva veddemålet lød på, og jaget kona av gårde, og siden har jeg ikke hørt noe igjen hverken om henne eller ham[1].»

«Det var det smarteste jeg har hørt,» sa mesteren, «jeg skulle bare ønske jeg hadde den fortellingen skrevet ned. For det var en rik herremann som ba meg spørre opp noen historier til underholdning, og han er så glad i slike historier at han gir store penger for dem, og jo smartere og styggere de er, jo bedre liker han dem.»… Og kjøpmannen var klar med første ord til å gjøre alt som kunne være gjesten hans til vilje, og så gikk han og satte seg til å skrive, og mesteren og tjeneren hans satt igjen alene.

«Vet du nå hvor du er kommet?» sa mesteren. Da sa tjeneren at han ikke kunne skjule det lenger, at han var den skipperen som kjøpmannen hadde snakket om. «Vet du hvem jeg er da?» sa mesteren. Tjeneren visste ikke hva han skulle si. «Jeg har hatt en anelse om det i lang tid,» sa han, «men er du den jeg tror, så har jeg gjort så stor urett og så mye vondt mot deg, at det aldri kan tilgis, og jeg er ikke verdig noe annet enn den verste hevn og straff, som noen mann kan lide.»

«Ikke bekymre deg for det,» sa mesteren, «nå er det over med hevnen og harmen, og nå skal alt sammen være glemt. Men nå må vi først gjøre opp et lite regnskap med kjøpmannen.» Og så sendte de et klagemål til riksrådet, og la kjøpmannens brev inni, for da hadde han skrevet fortellingen om mesterstykket sitt, og satt navn og bosted under. Men hvordan det gikk med lønnen som han ventet seg, det har jeg ikke hørt noe om, han kom nok vel i fengsel for det første.

Men skipperen og kona hans fikk tilbake gården sin og klarte seg godt og levde så vel sammen at de ikke visste hvor snille de skulle være mot hverandre.

Denne historien illustrerer flere viktige temaer:

Troskap og tillit: Skipperen og kona hans viser at ekte kjærlighet og tillit kan overvinne selv de vanskeligste utfordringer og misforståelser.

Konsekvenser av grådighet: Kjøpmannens umoralske handlinger for å vinne veddemålet førte til hans egen undergang.

Tilgivelse og forsoning: Til tross for den smertefulle atskillelsen, klarte paret å tilgi hverandre og gjenforenes.

Kvinners styrke og evner: Kona viste bemerkelsesverdig oppfinnsomhet og dyktighet ved å kle seg ut som mann og bli en suksessrik myntmester.

Rettferdighet: Til slutt ble sannheten avslørt, og det rettferdige utfallet ble gjenopprettet for skipperen og kona hans.

Historien ender lykkelig med at paret gjenforenes, får tilbake sin rettmessige eiendom, og lever godt sammen, mens den uærlige kjøpmannen får sin velfortjente straff.

Originaltekst:

Myntmeisteren

Det var ein sjømann som hadde vore på sigling ei tid og hatt så god lukke at han åtte både farm og farty og var ein rik mann. Så var det ein gong han kom siglande langveges ifrå med ein stor ladning, då kom det på han eit overhendig uver, og han vart så ille ute at han såg ikkje syn til å berga seg.

Då gjorde han den lovnaden at han skulle gjera ein fattig rik i fall han kom vel til hamnar. Og sidan gjekk det så lukkeleg og at han fekk berga både folk og føring og kom seg vel fram.

Det var ein kjøpstad som han skulle til, og der hadde han så mange ærend og greier til gjera, at han kom til å vera der eit langt bel.

Då tenkte han på lovnaden sin og gav til dei fattige, så mange som han kunne råka, og då dette spurdest, så var det mange som kom til han, og han tok vel imot dei og gav dei gode gåver alle saman. Då var det ei ung jente blant dei andre, som kom til han og bad om ei gåve, og den jenta la han merke til framfor hine, for han tykte ho såg så snill og vitug ut, at han var forviten til høyra kva folk ho var komen av, og då fekk han spurt at ho var dotter til ei enkje som hadde lidd mykje motgang og hadde inkje til å hjelpa seg med.

Då sende han store gåver til enkja og bad dottera koma att ein annan dag, og når ho då kom, så spurde han vel etter alle ting om mora hennar og om all deira varnad. Og alt som jenta sa og fortalde, tykte han var så vitug og vel tenkt at han hadde aldri venta slikt av ein ungdom som var alen i slik ei armod.

Då sende han også ei gåve med henne og bad henne koma att ein annan gong, for han tykte at dess meir han tala med henne, dess betre lika han henne. Sidan spurde han andre kjende folk i byen, og dei svara alle det same, at det var ein snill ungdom, og dei visste inkje vondt å seia korkje om mora eller dottera. Og når då jenta kom att til han, så tala han lenge med henne, og sistpå spurde han om ho ville ha han.

Då var det liksom ho vart noko fåmælt og bad han inkje tala om slike ting, det kunne ikkje vera alvoret hans, det var for mykje skilnad på hans stand og hennar, og dertil så var dei for lite kjende med kvarandre til å tenkja på noko slikt.

Sidan gjekk han til mor hennar og bar opp målet for henne, og fortalde om den lovnaden som han hadde gjort i nauda og sa at no var der så god råd til å fylla ein slik lovnad, at det kunne aldri betre vera.

No vart det mange omtalar og rådlag om dette tilbodet, somme talde til og somme talde frå, men enden vart no den likevel at skipperen fekk jenta, og når dei då var gifte, så flytte ho med han til ein stor og ven gard som han hadde kjøpt seg, og der busette dei seg og levde som dei seier, både godt og vel.

No var der ein kjøpmann som budde der i grenda, han vart no skipperen snart kjend med, og dei gjekk ofte til kvarandre og heldt lag som andre kjenningar.

Men det vart ein uheppen kjennskap for dei båe to, som de skal høyra, for den kjøpmannen var ein farleg mann til å ha noko hopehavande med.

Det var ein gong at skipperen var buen til å fara ut på ei lang reis, då var kjøpmannen hjå han og sat og snakka både om likt og ulikt. Då sa han det iblant anna, at det var vågsamt for skipperen å vera så lenge borte og lata kona vera heime, han kunne ikkje vita kor tru ho kunne vera, og det skulle vore moro om nokon kunne lokka henne ifrå han og ha eitkvart merke på venskapen hennar til å syna han når han kom heim att. Og aller sløgast skulle det vera om ein fekk henne til å gje frå seg den gullkjeda som skipperen hadde gjeve henne då dei var feste.

Men skipperen meinte så, at han var uredd for det, og det turvte visst ingen bry seg med å prøva på noko slikt.

«Skal me gjera veddemål om det?» sa kjøpmannen.

«Det kan me gjerne,» sa skipperen. Kjøpmannen sagdest vilja vedda om garden sin, og skipperen sette sin gard imot, og såleis var veddemålet gjort. Men kona til skipperen visste ikkje noko om kva dei hadde hatt føre seg.

Når då skipperen var faren, så gjekk kjøpmannen og lyddest inn til kona hans både tidt og jamt, og sidan tok han til å masa om ei gullkjede som han visste ho skulle ha. Han ville kjøpa det halsgullet om det var aldri så dyrt, og når han inkje fekk kjøpt det, så ville han berre låna det, så smeden kunne få mål av det til gjera eit anna etter. Men det nytta inkje, for kona var så redd om halsgullet sitt at ho hadde det på seg både dag og natt og ville aldri sleppa det av halsen. Då han no tyktest ha freista nok med godo, så tok han til å freista med vondo, og skulle skremma henne og truga kjeda ifrå henne. Men det var også fåfengt, for ho var ikkje den som let seg skremma heller, og så laut han finna på ei anna råd.

Det var ei kjerring som var reideie hjå skipperkona, henne tala han vel med og baud henne store pengar om ho ville taka kjeda av kona medan ho sov, og lata han få henne.

No var det lenge ho stod imot og ville inkje gjera det, men sistpå gjorde då mutegåvene hans så mykje at han fekk halsgullet likevel, og då kan de tru han tyktest ha gjort eit godt kast.

Når då skipperen kom heim att, så rodde kjøpmannen ut og tok imot han, og då skipperen spurde etter kona si, så tok han berre opp gullkjeda og synte han. Då vart skipperen så fæleleg sint og oppøst at han var reint frå seg, og visste ikkje sjølv kva han gjorde. Han ropa til seg to mann og bad dei fara i land og drepa kona og koma att med ei flaske varmt blod til prov på at dei hadde gjort det som dei var bedne. Mennene torde ikkje anna enn fara i land, men dei hadde ikkje hjarta til å gjera det som dei var tilsette. Og så fann dei på å ganga opp i fjoset og taka eit lam og drepa, og så tok dei blodet på ei flaske og for tilbake med det til skipperen.

Då let han leggja fartyet ut or hamna og sette til havs og siglde sin veg. Men det gjekk ikkje meir så lukkeleg med siglinga hans som det hadde gjort før. Det var eit lite bel deretter, at han hadde lagt ut på ei lang reis og var komen inn i Middelhavet, då kom det på han ein ubergeleg storm, så han miste både folk og føring og kom på land som ein naken mann. Og sidan laut han tigga seg fram, alt til han kom til ein herremann som ville ha seg ein hønsegjetar, og der tok han teneste.

No er det til fortelja om kona hans, at ho sat heime og venta på han og var reint uvitande om kor det var tilgått, alt til det at kjøpmannen kom og fortalde at han skulle ha garden hennar både med lut og lunnende. Og ho hadde der inkje meir til gjera anna enn å forda seg derifrå det snøggaste ho kunne.

Så torde ho ikkje anna enn gjera seg ferdig og fara ut or garden, og så tok ho vegen sør igjennom landet, og der kledde ho seg om og tok karmannsklede på seg, og sagdest vera ein ungkar som reiste ikring og søkte teneste. Då høvde det til at ho kom til ein myntmeister langt sør i landa, og der fekk ho sveineteneste og var der eit bel. Men ho hadde hug til å fara lenger og freista lukka på andre stader, og sidan reiste ho så langt at ho kom til ein stad sør med Middelhavet. Der kom ho til ein greve som stod for mynten åt kongen der i landet, og der fekk ho embete hjå han og vart myntmeister, for då hadde ho lært det handverket som dertil høyrer.

No lyt me kalla henne meisteren, for det var alle som tok henne for ein mann, og ingen som visste at det var kvinne.

Når så denne myntmeisteren vart kjend med folket der i landet, så fekk han høyra at der var ein hønsegjetar som var komen langt nordantil, og hadde vore sjømann og lide skipbrot i havet. Denne gjetaren ville han endeleg tala med, og fekk han til seg og spurde vel etter alt hans tilstand. Men gjetaren var så underleg og så fåtalande at meisteren fekk ikkje vita noko som var til å retta seg etter. Men likevel så ville ikkje meisteren sleppa han frå seg, og sistpå fekk han det så laga at han fekk han til tenar eller dreng, og tenaren var hjå han både heime og borte, og var så snill og viljug og vyrk for meisteren at det var ein hugnad til sjå. Men så snart som meisteren spurde etter kva stand han hadde vore i før han kom dertil, så vart han tagal og bad seg unna og var som han skulle vore både redd og skjemd.

No vart meisteren der verande nokre år og stod seg godt og fekk store løner. Men sidan tok han til å lengta til heimbygda, og så sa han frå seg embetet sitt og reiste, og tok tenaren med seg.

Då reiste han som ein herremann og vart vel motteken alle stader, og sistpå kom han til fødelandet sitt, og då gjekk han inn til den kjøpmannen som me har fortalt om, og spurde om han kunne få husvære nokre dagar.

Kjøpmannen var då så blid og beinsam at det var ingen måte på, for det var rike folk, syntest han, og der var visst ein god skilling å venta. «Veit du kvar du er komen no?» sa meisteren til tenaren sin.

Nei, han lest inkje vera kjend på den leia, og var då så still og sturen som han hadde venta på ei ulukke. Då sa meisteren at han ville ha kjøpmannen inn, og han skulle fortelja om alt det som hadde hendt i landet. Og kjøpmannen kom og sette seg til å fortelja om både eitt og anna, og sistpå fortalde han noko smått om seg sjølv og. Det tykte meisreren var det morosamaste, og bad han fortelja meir.

«Det kan no vera så smått å tala om,» sa kjøpmannen, «men ein gong gjorde eg då ei prette som ikkje var så klen endå. Det var ein skipper som budde på denne garden og hadde kjøpt han og sett han vel i stand. Eg hadde mykje gaman med han, og ein gong fekk eg han til å gjera eit veddemål om det at eg skulle få kjerringa hans til å gje meg ein gullsnor som ho bar på halsen. Så fekk eg lokka ei fantejente til å stela gullet ein gong då mannen var borte, og når han kom heim, så gjekk eg til han og synte han gullet. Då trudde han at eg hadde fenge det i elskhugsgåve, og skapte seg reint galen og gjorde folk av til å drepa kjerringa. Og så sette dei opp ei løgn åt han så han trudde at det var alt gjort, og dermed strauk han av og spurde inkje meir etter nokon ting. Så tok eg garden hans, etter som veddemålet lydde, og jaga kjerringa av, og sidan har eg inkje høyrt noko att korkje om henne eller han.»

«Det var det sløgaste eg har høyrt,» sa meisteren, «eg ville berre at eg hadde den forteljinga oppskriven. For det var ein rik herremann som bad meg spørja opp nokre fråsegner til gaman, og han er så kjær for slike soger at han gjev store pengar for dei, og til sløgare og fulare dei er, til betre likar han dei.»

Og kjøpmannen var ferdig med fyrste ord til å gjera alt som kunne vera gjesten hans til vilje, og så gjekk han og sette seg til å skriva, og meisteren og tenaren hans sat atter to-eine.

«Veit du no kvar du er komen?» sa meisteren.

Då sa tenaren at han kunne ikkje dølja det lenger, at han var den skipperen som kjøpmannen hadde tala om.

«Veit du kven eg er då?» sa meisteren. Tenaren visste ikkje kva han skulle seia.

«Eg har hatt som ei tru om det i lang tid,» sa han, «men er du den som eg tenkjer, så har eg gjort så stor urett og så mykje vondt imot deg, at det kan aldri vera tilgjevande, og inkje er eg verd noko anna enn den verste hemn og refsing, som nokon mann kan lida.»

«Gjer deg inga sut for det,» sa meisteren, «no er det frå seg gjort med hemnen og harmen, og no skal alt saman vera gløymt. Men no lyt me fyrst gjera eit lite greie med kjøpmannen.»

Og så sende dei eit klagemål til riksrådet, og la kjøpmannen sitt brev inni, for då hadde han skrive forteljinga om meisterstykket sitt, og sett namn og bustad innunder. Men kor det gjekk med løna som han venta seg, det har eg inkje høyrt noko om, han kom no vel i mørkestova for det fyrste. Men skipperen og kona hans fekk att garden sin og stod seg godt og levde så vel saman at dei visste ikkje kor snille dei skulle vera mot kvarandre.