Det var en gang en løve som lå og sov i gresset. Plutselig ble den vekket av en liten mus som løp over den. Løven ble så sint at den grep musen i halen med den store poten sin.
«Nå spiser jeg deg, ditt vesle krek!» brølte løven.
«Å nei, ikke gjør det,» tryglet musa. «Jeg gjorde det ikke med vilje. Jeg er så liten at du ikke vil kjenne smaken av meg en gang. Hvis du lar meg gå, kan jeg kanskje hjelpe deg en annen gang.»
Løven lo en rungende latter. «Ha ha, skal lille du redde store meg, kongen over alle dyr? Det tror jeg aldri vil skje. Men jeg kan vel la deg gå for denne gang.»
Musen pilte av sted og kjente friheten som en lykke i sitt lille hjerte.
Noen dager senere runget et brøl over slettene. Løven hadde blitt fanget i et nett, en felle lagt ut av mennesker. Den rev og slet for å komme seg løs, men jo mer den bakset, jo mer viklet den seg inn.
Musen kom springende og ba løven roe seg ned. «Siden du sparte livet mitt, skal jeg redde ditt,» sa musa. Så begynte den å gnage på nettet, tråd for tråd, knute for knute, til løven var fri.
Løven bøyde hodet for musen og takket. «Selv takk! Man blir aldri så stor at man ikke trenger hjelp av en liten i blant.»
