Et eventyr av Hans Christian Andersen
Det er utrolig alt barn i vår tid vet! Man vet nesten ikke lenger hva de ikke vet. At storken har hentet dem fra brønnen eller mølledammen og brakt dem som små til far og mor, er nå en så gammel historie at de ikke tror på den, og det er dog den eneste riktige.
Men hvordan kommer de små i mølledammen og brønnen? Ja, det vet ikke enhver, men noen vet det dog. Har du virkelig betraktet himmelen i en stjerneklar natt, sett de mange stjerneskuddene, det er som om en stjerne falt og forsvant! De lærdeste kan ikke forklare det de ikke selv vet; men det kan forklares når man vet det. Det er som om et lite julelys falt fra himmelen og sluknet; det er en sjeleglimt fra Vårherre som farer ned mot Jorden, og idet den kommer inn i vår tettere, tunge luft, svinner glansen, det blir bare det våre øyne ikke makter å se, for det er noe langt finere enn vår luft, det er et himmelbarn som sendes, en liten engel, men uten vinger, den lille skal jo bli menneske; stille glir den gjennom luften, og vinden bærer den hen i en blomst; det kan nå være i en nattfiol, i en løvetann, i en rose eller i en nellik; der ligger den og hviler seg. Luftig og lett er den, en flue kan fly med den, lett kan en bie, og de kommer skiftevis og søker etter det søte i blomsten; ligger nå luftbarnet i veien for dem, så sparker de det ikke ut, det rører de ikke, de legger det hen i solen på et vannliljeblad, og derfra kravler og kryper det ned i vannet, hvor det sover og vokser, til storken kan se det og hente det til en menneskefamilie som ønsker seg en søt liten en; men hvor søt eller ikke, beror på om den lille har drukket av den klare kilden, eller om det har kommet mudder og andemat i vrangstrupen; det gjør så jordisk. Storken tar uten forskjell den første han ser. En kommer i et godt hus til makeløse foreldre, en annen kommer til harde folk i stor elendighet, det hadde vært mye bedre å bli i mølledammen.
De små husker slett ikke hva de drømte under vannliljebladet, hvor om kvelden froskene sang for dem: «Kvakk, kvakk! straks, straks!» det betyr i menneskespråket: «Vil dere nå se, dere kan sove og drømme!» De kan heller ikke huske i hvilken blomst de først lå, eller hvordan den duftet, og likevel er det noe hos dem når de blir voksne mennesker som sier: «Den blomsten holder vi mest av!» og det er den de lå i som luftbarn.
Storken blir en meget gammel fugl, og alltid gir han akt på hvordan det går med de små han har brakt, og hvordan de skikker seg i verden; han kan riktignok ikke gjøre noe for dem eller forandre deres vilkår, han har sin egen familie å sørge for, men han slipper dem aldri av tanke.
Jeg kjenner en gammel, meget hederlig stork, som har store forkunnskaper og har hentet flere små og kjenner deres historie, hvor det alltid er litt mudder og andemat fra mølledammen. Jeg ba ham fortelle en liten livshistorie om en av dem, og så sa han at jeg skulle få tre for en fra Petersens hus.
Det var en særdeles fin familie, Petersens; Mannen var en av byens 32 menn, og det var en utmerkelse; han levde for de 32 og gikk opp i de 32. Hit kom storken og brakte en liten Petter, det ble barnet kalt. Neste år kom storken igjen med en til, ham kalte de Peter, og da den tredje ble brakt, fikk han navnet Per, for i navnene Petter-Peter-Per ligger navnet Petersen.
Det var altså tre brødre, tre stjerneskudd, vugget hver i sin blomst, lagt hen under vannliljebladet i mølledammen og derfra av storken brakt til familien Petersen, hvis hus ligger på hjørnet, der du nok vet.
De vokste opp i kropp og tanke, og så ville de være noe enda mer enn de 32 menn.
Petter sa at han ville være røver. Han hadde sett komedien om «Fra Diavolo» og bestemt seg for røverhåndverket som det yndigste i verden.
Peter ville være renovasjonsarbeider, og Per, som var så søt og så artig en gutt, lubben og rund, men bet neglene sine av, det var hans eneste feil, Per ville være «far». Det sa de nå hver gang når man spurte dem: hva de ville bli i verden.
Og så kom de på skole. En ble best, og en ble dårligst, og en kom midt imellom, men derfor kunne de jo være like gode og like kloke, og det var de, sa deres meget innsiktsfulle foreldre.
De kom på barneball; de røykte sigarer når ingen så det; de tok til i kunnskap og kjennskap.
Peter var fra liten av stridig, som jo en røver må være; han var en meget uartig gutt, men det kom av, sa moren, at han led av orm; uartige barn har alltid orm: mudder i magen. Hans stivhet og stridighet gikk en dag ut over morens nye silkekjole.
Jeg kjenner en gammel, meget hederlig stork, som har store forkunnskaper og har hentet flere små og kjenner deres historie, hvor det alltid er litt mudder og andemat fra mølledammen. Jeg ba ham fortelle en liten livshistorie om en av dem, og så sa han at jeg skulle få tre for en fra Petersens hus.
«Dytt ikke til kaffebordet, mitt Guds lam!» hadde hun sagt. «Du kunne velte fløtekanna, og jeg få flekker på min nye silkekjole!»
Og det «Guds lam» tok med fast hånd om fløtekanna og helte med fast hånd fløten rett i fanget på mamma, som ikke kunne la være å si: «lam! lam! det var ikke besindig, lam!» Men vilje hadde barnet, måtte hun innrømme. Vilje viser karakter, og det er så lovende for en mor.
Han kunne ganske visst ha blitt røver, men ble det ikke akkurat etter ordet; han kom bare til å se ut som røver: Gikk med bulkete hatt, bar hals og langt, løst hår; han skulle være kunstner, men kom kun i klærne, så slik ut som en stokkrose; alle de menneskene han tegnet, så ut som stokkroser, så lange var de. Han likte den blomsten godt, han hadde også ligget i en stokkrose, sa storken.
Peter hadde ligget i en smørblomst. Han så så smøret ut rundt munnvikene, var gul i huden, man måtte tro at ble han skåret i kinnet, da kom det smør ut. Han var som født til smørhandler, og kunne ha vært sitt eget skilt, men innerst inne var han «renovasjonsarbeider»; han var den musikalske delen av den Petterske familien, «men nok for dem alle sammen!» sa naboene. Han laget sytten nye polkaer på én uke og satte dem sammen til en opera med trompet og skralle; fy, hvor den var deilig!
Per var hvit og rød, liten og alminnelig; han hadde ligget i en tusenfryd. Aldri slo han fra seg når de andre guttene banket ham, han sa at han var den fornuftigste, og den fornuftigste gir alltid etter. Han samlet først på grifler, siden på segl, så fikk han seg et lite naturalkabinett, hvor det var skjelettet av en stingsild, tre blindfødte rotteunger i sprit og en utstoppet muldvarp. Per hadde sans for det vitenskapelige og øye for naturen, og det var fornøyelig for foreldrene og for Per. Han gikk heller i skogen enn på skolen, heller i naturen enn i oppdragelsen; brødrene hans var allerede forlovet da han ennå levde for å fullstendiggjøre sin samling av vannfuglegg. Han visste snart mye mer om dyrene enn om menneskene, ja mente at vi ikke kunne nå opp til dyret i det vi setter høyest: kjærlighet. Han så at når hunnattrosta ruget på eggene sine, satt far-nattrosta og sang hele natten for sin lille kone: «Klukk! klukk! zi zi! lo lo li!» Det kunne Per aldri ha utført eller hengivet seg til. Når storkemor lå med unger i redet, sto storkefar hele natten på ett ben på takmønet, Per kunne ikke ha stått slik en time. Og da han en dag betraktet edderkoppens vev og hva som satt i det, så ga han helt opp ektestanden. Herr Edderkopp vever for å fange ubetenksomme fluer, unge og gamle, blodfylte og vindtørre, han lever for å veve og ernære sin familie, men fru Edderkopp lever ene og alene for far. Hun spiser ham opp av bare kjærlighet, hun spiser hans hjerte, hans hode, hans mage, kun hans lange, tynne ben blir igjen i spindelvevet, hvor han satt med bekymringer for hele familien. Det er den rene sannhet rett ut av naturhistorien. Det så Per, det tenkte han over, «slik å elskes av sin kone, spises av henne i voldsom kjærlighet. Nei! så langt driver ikke noe menneske det; og ville det være ønskelig?»
Per bestemte seg for aldri å gifte seg! aldri å gi eller ta et kyss, det kunne se ut som det første skritt til ektestanden. Men et kyss fikk han likevel, det vi alle får, Dødens store smellkyss. Når vi har levd lenge nok, får Døden ordre: «Kyss vekk!» og så er mennesket borte; det lyser fra Vår herre en solstråle, så sterkt at det blir svart for øynene; menneskesjelen, som kom som et stjerneskudd, flyr igjen hen som et stjerneskudd, men ikke for å hvile i en blomst eller drømme under et vannliljeblad; den har viktigere ting fore, den flyr inn i det store evighetslandet, men hvordan det er og ser ut der, kunne ingen si. Ingen har sett inn dit, ikke engang storken, uansett hvor langt han ser og hvor mye han vet; han visste nå heller ikke det minste mer om Per, men derimot om Petter og Peter, men dem hadde jeg hørt nok om, og det har du vel også; så sa jeg takk til storken for denne gang; men nå forlanger han for denne lille, alminnelige historien tre frosker og en slangeunge, han tar betaling i matvarer. Vil du betale? Jeg vil ikke! Jeg har verken frosker eller slangeunger.
