En møller hadde tre sønner, en mølle, en esel og en hannkatt. Sønnenes oppgaver var å male korn, eselet skulle hente korn og frakte melet bort, og katten skulle fange mus. Da mølleren døde, delte de tre brødrene arven mellom seg. Den eldste fikk møllen, den andre fikk eselet, og den tredje fikk hannkatten – det var ingenting igjen til ham. Da ble han trist og sa til seg selv:
«Jeg har fått det aller verste. Min eldste bror kan drive møllen, min andre bror kan ri på eselet. Hva skal jeg gjøre med hannkatten? La meg lage et par pelsvotter av skinnet hans, så er det over.»
«Hør her,» sa hannkatten, som hadde forstått alt han sa, «du trenger ikke å drepe meg for å få et par dårlige votter av pelsen min. La meg bare få laget et par støvler, slik at jeg kan gå ut og bli sett blant folk, så skal du snart få hjelp.»
Møllerens sønn ble forundret over at katten snakket slik, men siden skomakeren akkurat gikk forbi, kalte han ham inn og lot ham måle til et par støvler for katten. Da de var ferdige, tok katten dem på seg, tok en sekk og fylte bunnen med korn. Øverst festet han en snor som kunne trekkes sammen for å lukke sekken. Deretter kastet han sekken over ryggen og gikk ut døren på to bein, som et menneske.
I de dager regjerte en konge i landet, og han likte å spise rapphøns så godt at det var et problem at ingen var å oppdrive. Hele skogen var full av dem, men de var så sky at ingen jeger kunne nå dem. Katten visste dette og tenkte å gjøre saken bedre. Da han kom til skogen, åpnet han sekken, spredte kornet utover, men snoren la han i gresset og ledet den bak en hekk. Der gjemte han seg, snek seg rundt og lurte. Rapphønsene kom snart løpende, og en etter en hoppet de inn i sekken. Da en god mengde var inne, trakk katten snoren igjen, løp til og vred hodene deres rundt. Så kastet han sekken over skulderen og gikk rett til kongens palass.
Vakten ropte: «Stopp! Hvor skal du?» – «Til kongen,» svarte katten raskt. – «Er du gal, en katt til kongen?» – «Bare la ham gå,» sa en annen, «kongen kjeder seg ofte, kanskje katten kan more ham med sin maling og spinning.»
Da katten kom foran kongen, gjorde han en dyp bukk og sa: «Min herre, greven,» her nevnte han et langt og fornemt navn, «lar seg anbefale til herr kongen og sender ham disse rapphønsene som han nettopp fanget i snarer.» Kongen, forbauset over de vakre, fete rapphønsene, visste ikke hvordan han skulle beherske sin glede, og befalte at katten skulle få så mye gull fra skattkammeret i sekken sin som han kunne bære: «Bring dette til din herre og takk ham mange ganger for gaven.»
Men den fattige møllersønnen satt hjemme ved vinduet, støttet hodet i hånden og tenkte at han hadde brukt sine siste penger på kattens støvler, og hva stort kunne vel katten bringe tilbake? Da kom katten inn, kastet sekken fra ryggen, åpnet den og ristet ut gullet foran mølleren:
«Der har du noe for støvlene. Kongen hilser deg også og takker deg mange ganger.»
Mølleren ble glad for rikdommen, uten helt å forstå hvordan det hadde gått til. Men katten, da han tok av seg støvlene, fortalte ham alt sammen. Så sa han:
«Du har nok penger nå, men det skal ikke stoppe der. I morgen tar jeg på meg støvlene igjen, og du vil bli enda rikere. Jeg har også fortalt kongen at du er en greve.»
Neste dag gikk katten, som han hadde sagt, godt skodd ut på jakt igjen og brakte kongen en rik fangst. Slik gikk det hver dag: Katten brakte gull hjem hver dag og ble så populær hos kongen at han fikk komme og gå som han ville i palasset. En gang sto katten i kongens kjøkken ved ovnen og varmet seg. Da kom kusken inn og bannet:
«Jeg skulle ønske kongen og prinsessen var hos bøddelen! Jeg ville gå til vertshuset for en gang å drikke og spille kort, men nå må jeg kjøre dem rundt ved innsjøen.»
Da katten hørte det, snek han seg hjem og fortalte sin herre:
«Hvis du vil være en greve og bli rik, så kom ut med meg til innsjøen og bad deg der.»
Møllersønnen visste ikke hva han skulle si til det, men fulgte katten. Han gikk med ham, kledde av seg splitter naken og hoppet i vannet. Men katten tok klærne hans, bar dem bort og gjemte dem. Ikke før var han ferdig med det, så kom kongen kjørende forbi. Katten begynte straks å klage hjerteskjærende:
«Åh! Nådige konge! Min herre badet seg her i innsjøen, men så kom en tyv og stjal klærne hans som lå på bredden. Nå er herr greven i vannet og kan ikke komme opp, og hvis han blir der lenger, vil han bli forkjølet og dø!»
Da kongen hørte det, ropte han stopp, og en av tjenerne måtte skynde seg tilbake for å hente noen av kongens egne klær. Herr greven tok på seg de praktfulle klærne, og siden kongen allerede verdsatte ham høyt for rapphønsene som han trodde greven hadde sendt ham, måtte greven sette seg i vognen sammen med dem. Prinsessen hadde heller ingenting imot det, for greven var ung og kjekk, og hun likte ham ganske godt.
Katten gikk videre og kom til en stor gressmark, hvor over hundre mennesker holdt på å slå høy. «Hvem tilhører denne gressmarka, folkens?» sa katten. – «Den store trollmannen.» – «Hør her, kongen vil snart kjøre forbi. Når han spør hvem gressmarka tilhører, så svar: greven; og hvis dere ikke gjør det, vil dere alle bli slått i hjel.» Deretter gikk katten videre og kom til en kornåker, så stor at ingen kunne se enden på den. Der sto mer enn to hundre mennesker og skar kornet. «Hvem sitt korn er dette, folkens?» – «Trollmannens.» – «Hør her, kongen vil kjøre forbi nå. Når han spør hvem kornet tilhører, så svar: greven; og hvis dere ikke gjør det, vil dere alle bli slått i hjel.»
Til slutt kom katten til en praktfull skog. Der sto mer enn tre hundre mennesker, felte de store eikene og laget ved. «Hvem sin skog er dette, folkens?» – «Trollmannens.» – «Hør her, kongen vil kjøre forbi nå. Når han spør hvem skogen tilhører, så svar: greven; og hvis dere ikke gjør det, vil dere alle bli drept.» Katten gikk enda lenger; alle folkene så etter ham, og fordi han så så underlig ut og gikk som et menneske i støvlene, var de redde for ham.
Han kom snart til trollmannens palass, gikk dristig inn og sto foran ham. Trollmannen så foraktelig på ham og spurte hva han ville. Katten gjorde en dyp bukk og sa: «Jeg har hørt at du kan forvandle deg til ethvert dyr du velger etter eget ønske; når det gjelder en hund, rev eller til og med ulv, tror jeg nok det, men en elefant, det virker helt umulig for meg, og derfor har jeg kommet for å overbevise meg selv.» Trollmannen sa stolt: «Det er en bagatell for meg,» og i et øyeblikk var han forvandlet til en elefant. «Det er mye, men hva med en løve?» – «Det er heller ingenting,» sa trollmannen og sto som en løve foran katten.
Katten lot som om han ble skremt og ropte: «Det er utrolig og uhørt, jeg kunne aldri ha drømt om noe slikt; men enda mer, over alt annet, ville det være hvis du kunne forvandle deg til et så lite dyr som en mus er. Du kan sikkert gjøre mer enn noen annen trollmann i verden, men det vil nok være for vanskelig for deg.» Trollmannen ble veldig vennlig av de søte ordene og sa: «Å ja, kjære kattepus, det kan jeg også,» og hoppet rundt i rommet som en mus. Katten var etter ham, fanget musen med ett hopp og spiste den opp.
Men kongen kjørte fortsatt rundt med greven og prinsessen, og de kom til den store gressmarken. «Hvem tilhører høyet?» spurte kongen. – «Herr greven!» ropte alle, slik katten hadde befalt dem.
«Du har et vakkert stykke land, herr greve,» sa kongen.
Deretter kom de til den store kornåkeren: «Hvem tilhører kornet, folkens?» – «Herr greven!»
«Åh! Herr greve! Store, vidstrakte eiendommer!»
Så kom de til skogen: «Hvem tilhører skogen, folkens?» – «Herr greven!»
Kongen ble enda mer forbløffet og sa: «Du må være en rik mann, herr greve. Jeg tror ikke engang jeg har en så praktfull skog.»
Til slutt kom de til slottet. Katten sto på toppen av trappen, og da vognen stanset nedenfor, sprang han ned, åpnet døren og sa:
«Herr konge, du kommer til palasset til min herre, greven. Dette ærer ham og gjør ham lykkelig for resten av livet.»
Kongen steg ut og beundret det praktfulle bygget, som var nesten større og vakrere enn hans eget slott. Greven førte prinsessen opp trappen og inn i hallen, som glitret av gull og edelstener.
Deretter ble prinsessen lovet bort til greven, og da kongen døde, ble han konge. Men katten med støvlene ble hans førsteminister.