Det var en gang en vakker by som het Hameln, som lå ved bredden av elven Weser. Byen var kjent for sin velstand og lykke, men en dag ble den oversvømt av rotter. Rottene spiste opp all maten, ødela møbler og klær, og plaget innbyggerne dag og natt. Borgermesteren og byrådet visste ikke hva de skulle gjøre.
En dag dukket det opp en merkelig mann i byen. Han var kledd i en fargerik drakt med røde og gule striper, og bar en sølvfløyte. Mannen tilbød seg å fjerne alle rottene fra byen for tusen gullmynter. Desperate som de var, gikk borgermesteren og byrådet med på avtalen.
Rottefangeren tok fram fløyten sin og begynte å spille en underlig, fortryllende melodi. Straks kom alle rottene krypende ut av husene og fulgte etter ham. Han ledet dem ned til elven Weser, hvor de alle druknet.
Glade og lettet over å være kvitt rotteplagen, samlet innbyggerne seg på torget for å feire. Men da rottefangeren kom for å kreve sin belønning, nektet borgermesteren å betale den avtalte summen. Han tilbød i stedet femti gullmynter, og hevdet at å spille på en fløyte ikke var verdt mer.
Rottefangeren ble rasende over å bli lurt. Han advarte byen om at de ville angre på sin uærlighet, men borgermesteren og innbyggerne bare lo av ham.
Neste dag, mens alle de voksne var i kirken, kom rottefangeren tilbake. Denne gangen var han kledd i grønt, som en jeger. Han tok fram fløyten sin igjen og begynte å spille en ny, enda vakrere melodi. Byens barn kom ut av husene sine, som tryllebundet av musikken. De fulgte etter rottefangeren ut av byen og opp mot Koppelberg-fjellet.
Da de voksne kom ut fra kirken, oppdaget de at alle barna var borte. De løp etter rottefangeren, men da han nådde fjellet, åpnet det seg en port i fjellsiden. Rottefangeren og barna gikk inn, og porten lukket seg bak dem. Alle barna forsvant, bortsett fra tre: ett som var halt og ikke kunne følge etter, ett som var døvt og ikke kunne høre musikken, og ett som var blindt og ikke kunne se veien.
Foreldrene var knust av sorg og anger. De lette overalt etter barna sine, men fant dem aldri igjen. Fra den dagen ble det forbudt å spille musikk eller danse i gaten der barna sist ble sett, til minne om den tragiske hendelsen.