Det var en gang en møller som var fattig, men han hadde en vakker datter. Så hendte det seg at han kom i snakk med kongen, og for å gjøre seg viktig, sa han til ham: «Jeg har en datter som kan spinne strå til gull.» Kongen sa til mølleren: «Det er en kunst som behager meg, hvis din datter er så dyktig som du sier, så bring henne til mitt slott i morgen, da vil jeg sette henne på prøve.»
Da jenta ble brakt til ham, førte han henne inn i et kammer som var helt fullt av strå, ga henne en rokk og en haspe og sa: «Nå må du gå i gang med arbeidet, og hvis du ikke har spunnet dette strået til gull innen i morgen tidlig, må du dø.» Deretter låste han selv kammeret, og hun ble alene der inne. Der satt nå den stakkars møllerdatteren og visste ikke råd for livet sitt: hun forsto ingenting av hvordan man kunne spinne strå til gull, og angsten hennes ble stadig større, til hun til slutt begynte å gråte. Da gikk plutselig døren opp, og en liten mann kom inn og sa: «God kveld, jomfru møllerdatter, hvorfor gråter De så sårt?»
«Akk,» svarte jenta, «jeg skal spinne strå til gull og forstår det ikke.» Sa den lille mannen: «Hva gir du meg hvis jeg spinner det for deg?» – «Mitt halsbånd,» sa jenta. Den lille mannen tok halsbåndet, satte seg foran rokken, og surr, surr, surr, tre ganger trukket, var spolen full. Så satte han på en ny, og surr, surr, surr, tre ganger trukket, var også den andre full: og slik fortsatte det til morgenen, da var alt strået spunnet, og alle spolene var fulle av gull.
Ved soloppgang kom kongen allerede, og da han så gullet, ble han forbauset og glad, men hjertet hans ble bare enda mer grådig etter penger. Han lot møllerdatteren bli ført til et annet kammer fullt av strå, som var enda mye større, og befalte henne å spinne også dette i løpet av en natt, hvis livet var kjært for henne. Jenta visste ikke hva hun skulle gjøre og gråt, da gikk døren opp igjen, og den lille mannen dukket opp og sa: «Hva gir du meg hvis jeg spinner strået til gull for deg?»
«Ringen min fra fingeren,» svarte jenta. Den lille mannen tok ringen, begynte igjen å surre med hjulet og hadde til morgenen spunnet alt strået til skinnende gull. Kongen gledet seg umåtelig ved synet, men var fremdeles ikke mett på gull, så han lot møllerdatteren bli ført til et enda større kammer fullt av strå og sa: «Dette må du spinne i løpet av denne natten: hvis du lykkes, skal du bli min hustru.» – «Selv om hun er en møllerdatter,» tenkte han, «en rikere kone finner jeg ikke i hele verden.» Da jenta var alene, kom den lille mannen for tredje gang igjen og sa: «Hva gir du meg hvis jeg spinner strået for deg denne gangen også?» – «Jeg har ikke mer å gi,» svarte jenta. «Så lov meg, hvis du blir dronning, ditt første barn.» – «Hvem vet hvordan det går,» tenkte møllerdatteren og visste i sin nød ikke annen råd; så hun lovet den lille mannen det han forlangte, og mannen spant til gjengjeld strået til gull enda en gang. Og da kongen kom om morgenen og fant alt som han hadde ønsket, holdt han bryllup med henne, og den vakre møllerdatteren ble en dronning.
Etter et år fødte hun et vakkert barn og tenkte ikke lenger på den lille mannen: da trådte han plutselig inn i kammeret hennes og sa: «Nå gi meg det du lovet.» Dronningen ble forskrekket og tilbød den lille mannen alle rikets rikdommer hvis han ville la henne beholde barnet: men den lille mannen sa: «Nei, noe levende er meg kjærere enn alle verdens skatter.» Da begynte dronningen å jamre og gråte så mye at den lille mannen fikk medlidenhet med henne: «Tre dager vil jeg gi deg tid,» sa han, «hvis du innen da vet mitt navn, skal du få beholde barnet ditt.»
Nå tenkte dronningen hele natten på alle navn hun noensinne hadde hørt, og sendte en budbringer over land som skulle undersøke vidt og bredt hvilke andre navn som fantes. Da den lille mannen kom neste dag, begynte hun med Kasper, Melchior, Baltasar, og sa alle navnene hun visste, etter tur, men ved hvert navn sa den lille mannen: «Slik heter jeg ikke.» Den andre dagen lot hun spørre rundt i nabolaget hva folk der ble kalt, og sa de mest uvanlige og merkelige navn til den lille mannen: «Heter du kanskje Ribbebist eller Lammeslank eller Snørebein?» Men han svarte alltid: «Slik heter jeg ikke.»
Den tredje dagen kom budbringeren tilbake igjen og fortalte: «Nye navn har jeg ikke funnet et eneste av, men da jeg kom til et høyt fjell rundt skoghjørnet, der rev og hare sier god natt til hverandre, så jeg et lite hus der, og foran huset brant et bål, og rundt bålet hoppet et altfor latterlig lite mann, han hinket på ett ben og ropte:
«I dag baker jeg,
I morgen brygger jeg,
I overmorgen henter jeg dronningens barn;
Akk, så godt at ingen vet,
at jeg heter Rumpelstiltskin!»
Da kan dere tenke dere hvor glad dronningen ble da hun hørte navnet, og da den lille mannen straks etter kom inn og spurte: «Nå, fru dronning, hva heter jeg?» spurte hun først: «Heter du Kunz?» – «Nei.» – «Heter du Heinz?» – «Nei.» – «Heter du kanskje Rumpelstiltskin?»
«Det har djevelen fortalt deg, det har djevelen fortalt deg,» skrek den lille mannen og stampe med høyre fot så hardt i bakken av sinne at han sank ned til livet, så grep han i sitt raseri venstre fot med begge hender og rev seg selv midt i to.