Det var en gang en kvinne som ønsket seg veldig et lite barn, men hun kunne ikke få oppfylt ønsket sitt. Til slutt gikk hun til en fe og sa:
«Jeg skulle så gjerne hatt et lite barn; kan du fortelle meg hvor jeg kan finne et?»
«Å, det kan lett ordnes,» sa feen. «Her er et byggkorn av en annen type enn de som vokser på bondens åkrer, og som hønene spiser; legg det i en blomsterpotte, og se hva som skjer.»
«Takk skal du ha,» sa kvinnen, og hun ga feen tolv shilling, som var prisen for byggkornet. Så dro hun hjem og plantet det, og straks vokste det opp en stor, vakker blomst, noe som lignet en tulipan i utseende, men med bladene tett lukket som om det fortsatt var en knopp.
«Det er en vakker blomst,» sa kvinnen, og hun kysset de røde og gylne bladene, og mens hun gjorde det, åpnet blomsten seg, og hun kunne se at det var en ekte tulipan. Inne i blomsten, på de grønne fløyelsstøvbærerne, satt en veldig delikat og yndig liten pike. Hun var knapt halvparten så lang som en tommel, og de ga henne navnet «Tommelise», eller Lille, fordi hun var så liten.
Et valnøttskall, elegant polert, tjente som vugge for henne; sengen hennes var laget av blå fiolblader, med et roseblad som sengeteppe. Her sov hun om natten, men om dagen moret hun seg på et bord, hvor kvinnen hadde plassert en tallerken med vann. Rundt denne tallerkenen var det kranser av blomster med stilkene i vannet, og på den fløt et stort tulipanblad, som tjente som båt for Lille. Her satt den lille piken og rodde seg fra side til side, med to årer laget av hvitt hestehår. Det var virkelig et veldig pent syn. Lille kunne også synge så mykt og søtt at ingenting lignende hennes sang noensinne hadde blitt hørt før.
En natt, mens hun lå i sin vakre seng, krøp en stor, stygg, våt padde gjennom en knust glassrute i vinduet, og hoppet rett opp på bordet hvor Lille lå og sov under sitt rosenblad-teppe.
«For en nydelig liten kone dette ville blitt for sønnen min,» sa padden, og hun tok opp valnøttskallet der lille Lille lå og sov, og hoppet gjennom vinduet med det ut i hagen.
I den sumpete kanten av en bred bekk i hagen bodde padden, med sønnen sin. Han var enda styggere enn moren, og da han så den vakre lille piken i hennes elegante seng, kunne han bare si:
«Kvakk, kvakk, kvakk.»
«Ikke snakk så høyt, ellers våkner hun,» sa padden, «og da kan hun løpe bort, for hun er så lett som svanefjær. Vi skal plassere henne på et av vannliljebladene ute i bekken; det vil være som en øy for henne, hun er så lett og liten, og da kan hun ikke rømme; og mens hun er borte, skal vi skynde oss og forberede statskammeret under myra, der du skal bo når dere er gift.»
Langt ute i bekken vokste det en rekke vannliljer, med brede grønne blader, som så ut til å flyte på vannoverflaten. Det største av disse bladene virket lenger borte enn resten, og den gamle padden svømte ut til det med valnøttskallet, der lille Lille fortsatt lå og sov.
Den bittesmå skapningen våknet veldig tidlig om morgenen, og begynte å gråte bittert da hun fant ut hvor hun var, for hun kunne ikke se noe annet enn vann på alle sider av det store grønne bladet, og ingen måte å nå land på.
I mellomtiden var den gamle padden veldig travel under myra, og pyntet rommet sitt med siv og ville gule blomster, for å gjøre det pent for sin nye svigerdatter. Så svømte hun ut med sin stygge sønn til bladet der hun hadde plassert stakkars lille Lille. Hun ville hente den vakre sengen, slik at hun kunne sette den i brudekammeret så det var klart for henne. Den gamle padden bukket dypt for henne i vannet og sa:
«Her er sønnen min, han skal bli din ektemann, og du skal leve lykkelig i myra ved bekken.»
«Kvakk, kvakk, kvakk,» var alt sønnen hennes kunne si for seg selv.
Så tok padden opp den elegante lille sengen og svømte bort med den, og etterlot Lille helt alene på det grønne bladet, der hun satt og gråt. Hun kunne ikke holde ut tanken på å bo hos den gamle padden og ha den stygge sønnen hennes som ektemann. De små fiskene, som svømte rundt i vannet under, hadde sett padden og hørt hva hun sa, så de løftet hodene over vannet for å se på den lille piken. Så snart de fikk øye på henne, så de at hun var veldig pen, og det gjorde dem veldig lei seg å tenke på at hun måtte dra og bo hos de stygge paddene.
«Nei, det må aldri skje!» Så samlet de seg i vannet, rundt den grønne stilken som holdt bladet der den lille piken sto, og gnagde det bort ved roten med tennene sine. Da fløt bladet nedover strømmen og tok Lille med seg langt bort fra land.
Lille seilte forbi mange byer, og de små fuglene i buskene så henne og sang:
«For en nydelig liten skapning!»
Slik svømte bladet videre med henne, lenger og lenger, til det brakte henne til andre land.
En yndig liten hvit sommerfugl flagret stadig rundt henne, og til slutt landet den på bladet. Lille likte ham, og hun var glad for det, for nå kunne padden umulig nå henne, og landet hun seilte gjennom var vakkert, og solen skinte på vannet til det glitret som flytende gull. Hun tok av seg beltet og knyttet den ene enden rundt sommerfuglen, og den andre enden av båndet festet hun til bladet, som nå gled mye raskere enn noen gang, og tok lille Lille med seg der hun sto.
Plutselig fløy en stor oldenborre forbi; i det øyeblikket han fikk øye på henne, grep han henne rundt hennes delikate midje med klørne sine og fløy med henne opp i et tre. Det grønne bladet fløt videre nedover bekken, og sommerfuglen fløy med det, for han var festet til det og kunne ikke komme seg løs.
Å, så redd lille Lille ble da oldenborren fløy med henne opp i treet! Men spesielt var hun lei seg for den vakre hvite sommerfuglen som hun hadde festet til bladet, for hvis han ikke kunne frigjøre seg, ville han dø av sult. Men oldenborren brydde seg ikke det minste om saken. Han satte seg ved siden av henne på et stort grønt blad, ga henne litt honning fra blomstene å spise, og fortalte henne at hun var veldig pen, selv om hun ikke lignet det minste på en oldenborre.
Etter en stund vendte alle oldenborrene følehornene sine opp og sa:
«Hun har bare to ben! Så stygt det ser ut.»
«Hun har ingen følehorn,» sa en annen.
«Midjen hennes er ganske slank. Pøh! Hun ligner et menneske.»
«Å! Hun er stygg,» sa alle hunoldenborrene, selv om Lille var veldig pen. Da trodde oldenborren som hadde røvet henne bort, på alle de andre når de sa hun var stygg, og ville ikke ha noe mer med henne å gjøre, og sa at hun kunne dra hvor hun ville. Så fløy han ned med henne fra treet og plasserte henne på en tusenfryd, og hun gråt ved tanken på at hun var så stygg at til og med oldenborrene ikke ville ha noe med henne å gjøre. Og hele tiden var hun virkelig det nydeligste vesenet man kunne forestille seg, og så øm og delikat som et vakkert roseblad.
Hele sommeren levde stakkars lille Lille helt alene i den store skogen. Hun vevde seg en seng av gresstrå og hengte den opp under et bredt blad for å beskytte seg mot regnet. Hun sugde honning fra blomstene som mat og drakk duggen fra bladene hver morgen. Slik gikk sommeren og høsten, og så kom vinteren – den lange, kalde vinteren. Alle fuglene som hadde sunget så søtt for henne hadde fløyet bort, og trærne og blomstene hadde visnet. Det store kløverbladet under hvis ly hun hadde bodd, var nå rullet sammen og skrumpet inn, det var ingenting igjen annet enn en gul, vissen stilk. Hun følte seg forferdelig kald, for klærne hennes var revet i stykker, og hun var selv så skjør og delikat at stakkars lille Lille nesten frøs i hjel. Det begynte å snø også; og snøfnuggene, når de falt på henne, var som en hel skuffel full som falt på en av oss, for vi er høye, men hun var bare en tomme høy. Så pakket hun seg inn i et tørt blad, men det sprakk på midten og kunne ikke holde henne varm, og hun skalv av kulde.
Nær skogen der hun hadde bodd lå en kornåker, men kornet hadde vært høstet for lenge siden; det eneste som var igjen var den nakne, tørre stubben som stakk opp av den frosne bakken. For henne var det som å kjempe seg gjennom en stor skog. Å! hvordan hun skalv av kulden. Til slutt kom hun til døren til en markmus, som hadde en liten hule under kornstubben. Der bodde markmusen varmt og komfortabelt, med et helt rom fullt av korn, et kjøkken og en vakker spisestue. Stakkars lille Lille sto foran døren akkurat som en liten tiggerjente og ba om en liten bit byggkorn, for hun hadde vært uten en matbit i to dager.
«Du stakkars lille skapning,» sa markmusen, som virkelig var en god gammel markmus, «kom inn i mitt varme rom og spis middag med meg.»
Hun likte Lille godt, så hun sa:
«Du er hjertelig velkommen til å bo hos meg hele vinteren, hvis du vil; men du må holde rommene mine rene og ryddige, og fortelle meg historier, for jeg liker å høre dem veldig godt.»
Og Lille gjorde alt markmusen ba henne om, og fant seg selv veldig komfortabel.
«Vi får snart en besøkende,» sa markmusen en dag; «naboen min besøker meg en gang i uken. Han har det bedre enn meg; han har store rom og går med en vakker svart fløyelsjakke. Hvis du bare kunne fått ham som ektemann, ville du virkelig vært godt forsørget. Men han er blind, så du må fortelle ham noen av dine peneste historier.»
Men Lille følte seg ikke interessert i denne naboen i det hele tatt, for han var en muldvarp. Likevel kom han og avla sitt besøk kledd i sin svarte fløyelsjakke.
«Han er veldig rik og lærd, og huset hans er tjue ganger større enn mitt,» sa markmusen.
Han var rik og lærd, uten tvil, men han snakket alltid nedsettende om solen og de vakre blomstene, fordi han aldri hadde sett dem. Lille ble nødt til å synge for ham, «Marihøne, marihøne, fly hjem,» og mange andre pene sanger. Og muldvarpen forelsket seg i henne fordi hun hadde en så søt stemme; men han sa ingenting ennå, for han var veldig forsiktig.
Kort tid før hadde muldvarpen gravd en lang passasje under jorden, som førte fra boligen til markmusen til hans egen, og her hadde hun tillatelse til å gå med Lille når hun ville. Men han advarte dem om ikke å bli skremt av synet av en død fugl som lå i passasjen. Det var en perfekt fugl, med nebb og fjær, og kunne ikke ha vært død lenge, og lå akkurat der muldvarpen hadde laget passasjen sin.
Muldvarpen tok et stykke fosforiserende tre i munnen, og det glitret som ild i mørket; så gikk han foran dem for å lyse dem gjennom den lange, mørke passasjen. Da de kom til stedet hvor den døde fuglen lå, dyttet muldvarpen sin brede nese gjennom taket, jorden ga etter, slik at det ble et stort hull, og dagslyset skinte inn i passasjen. Midt på gulvet lå en død svale, hans vakre vinger trukket tett inntil sidene, føttene og hodet trukket opp under fjærene; den stakkars fuglen hadde tydeligvis dødd av kulden. Det gjorde lille Lille veldig trist å se det, hun var så glad i de små fuglene; hele sommeren hadde de sunget og kvitret så vakkert for henne. Men muldvarpen dyttet den til side med sine krokete ben og sa:
«Han kommer ikke til å synge mer nå. Hvor elendig det må være å bli født som en liten fugl! Jeg er takknemlig for at ingen av mine barn noensinne vil bli fugler, for de kan ikke gjøre annet enn å skrike ‘Pip, pip,’ og alltid dø av sult om vinteren.»
«Ja, det kan du godt si, som en klok mann!» utbrøt markmusen, «Hva er vitsen med kvitringen hans, for når vinteren kommer må han enten sulte eller fryse i hjel. Likevel er fugler veldig høyt ansett.»
Lille sa ingenting; men da de to andre hadde snudd ryggen til fuglen, bøyde hun seg ned og strøk til side de myke fjærene som dekket hodet, og kysset de lukkede øyelokkene.
«Kanskje dette var den som sang så søtt for meg om sommeren,» sa hun; «og hvor mye glede det ga meg, du kjære, vakre fugl.»
Muldvarpen tettet nå hullet som dagslyset skinte gjennom, og fulgte så damen hjem. Men i løpet av natten kunne ikke Lille sove; så hun sto opp av sengen og vevde et stort, vakkert teppe av høy; så bar hun det til den døde fuglen og spredte det over ham; med noe dun fra blomstene som hun hadde funnet i markmusens rom. Det var like mykt som ull, og hun spredte noe av det på hver side av fuglen, slik at han kunne ligge varmt i den kalde jorden.
«Farvel, du vakre lille fugl,» sa hun, «farvel; takk for din nydelige sang i løpet av sommeren, da alle trærne var grønne, og den varme solen skinte på oss.» Så la hun hodet sitt på fuglens bryst, men hun ble straks skremt, for det var som om noe inne i fuglen gikk «dunk, dunk.» Det var fuglens hjerte; han var ikke virkelig død, bare nummen av kulden, og varmen hadde gjenopplivet ham.
Om høsten flyr alle svalene bort til varme land, men hvis en tilfeldigvis nøler, griper kulden den, den blir frossen, og faller ned som om den var død; den blir liggende der den falt, og den kalde snøen dekker den.
Lille skalv veldig; hun var ganske skremt, for fuglen var stor, mye større enn henne selv – hun var bare en tomme høy. Men hun tok mot til seg, la ullen tykkere over den stakkars svalen, og tok så et blad som hun hadde brukt som sitt eget sengeteppe, og la det over hodet til den stakkars fuglen.
Neste morgen snek hun seg ut igjen for å se til ham. Han var i live, men veldig svak; han kunne bare åpne øynene et øyeblikk for å se på Lille, som sto der og holdt et stykke råttent tre i hånden, for hun hadde ingen annen lykt.
«Takk, vakre lille pike,» sa den syke svalen; «Jeg har blitt så fint varmet opp at jeg snart vil gjenvinne styrken min og være i stand til å fly rundt igjen i det varme solskinnet.»
«Å,» sa hun, «det er kaldt ute nå; det snør og fryser. Bli i den varme sengen din; jeg skal ta vare på deg.»
Så brakte hun svalen litt vann i et blomsterblad, og etter at han hadde drukket, fortalte han henne at han hadde skadet en av vingene sine i en tornebusk, og kunne ikke fly like raskt som de andre, som snart var langt borte på sin reise til varme land. Så hadde han til slutt falt til jorden, og kunne ikke huske mer, eller hvordan han hadde kommet dit hun hadde funnet ham.
Hele vinteren ble svalen under jorden, og Lille pleiet ham med omsorg og kjærlighet. Verken muldvarpen eller markmusen visste noe om det, for de likte ikke svaler.
Veldig snart kom våren, og solen varmet jorden. Da tok svalen farvel med Lille, og hun åpnet hullet i taket som muldvarpen hadde laget. Solen skinte så vakkert inn på dem at svalen spurte om hun ville bli med ham; hun kunne sitte på ryggen hans, sa han, og han ville fly bort med henne til de grønne skogene. Men Lille visste at det ville gjøre markmusen veldig lei seg hvis hun forlot henne på den måten, så hun sa:
«Nei, jeg kan ikke.»
«Farvel, da, farvel, du gode, vakre lille pike,» sa svalen; og han fløy ut i solskinnet. Lille så etter ham, og tårene steg i øynene hennes. Hun var veldig glad i den stakkars svalen.
«Kvitt, kvitt,» sang fuglen idet han fløy ut i de grønne skogene, og Lille følte seg veldig trist.
Hun fikk ikke lov til å gå ut i det varme solskinnet. Kornet som hadde blitt sådd i åkeren over huset til markmusen hadde vokst høyt opp i luften og dannet en tykk skog for Lille, som bare var en tomme høy.
«Du skal gifte deg, Lille,» sa markmusen. «Naboen min har bedt om deg. For en lykke for et fattig barn som deg. Nå skal vi forberede bryllupskjolen din. Den må være både av ull og lin. Ingenting må mangle når du blir muldvarpens kone.»
Lille måtte spinne, og markmusen leide fire edderkopper som skulle veve dag og natt. Hver kveld besøkte muldvarpen henne og snakket stadig om tiden når sommeren ville være over. Da skulle han holde bryllupsdagen sin med Lille; men nå var solens varme så sterk at den brente jorden og gjorde den helt hard, som en stein. Så snart sommeren var over, skulle bryllupet finne sted. Men Lille var ikke glad i det hele tatt; for hun likte ikke den kjedelige muldvarpen. Hver morgen når solen steg opp, og hver kveld når den gikk ned, ville hun krype ut av døren, og når vinden blåste kornaksene til side slik at hun kunne se den blå himmelen, tenkte hun på hvor vakkert og lyst det så ut der ute, og ønsket så inderlig å se sin kjære svale igjen. Men han kom aldri tilbake; for nå hadde han fløyet langt bort til den vakre grønne skogen.
Da høsten kom, hadde Lille utstyret sitt helt klart; og markmusen sa til henne:
«Om fire uker må bryllupet finne sted.»
Da gråt Lille og sa at hun ikke ville gifte seg med den ubehagelige muldvarpen.
«Tøys,» svarte markmusen. «Nå må du ikke være sta, ellers biter jeg deg med de hvite tennene mine. Han er en veldig kjekk muldvarp; selv dronningen bærer ikke vakrere fløyel og pels. Kjøkkenet og kjellerne hans er helt fulle. Du burde være veldig takknemlig for slik god lykke.»
Så ble bryllupsdagen fastsatt, da muldvarpen skulle hente Lille for å bo med ham, dypt under jorden, og aldri igjen se den varme solen, fordi han ikke likte den. Det stakkars barnet var veldig ulykkelig ved tanken på å si farvel til den vakre solen, og siden markmusen hadde gitt henne tillatelse til å stå ved døren, gikk hun for å se på den en siste gang.
«Farvel, strålende sol,» ropte hun og strakte armen mot den; så gikk hun en kort strekning fra huset; for kornet var høstet, og bare den tørre stubben sto igjen på åkrene. «Farvel, farvel,» gjentok hun og slo armen rundt en liten rød blomst som vokste like ved siden av henne. «Hils den lille svalen fra meg, hvis du skulle se ham igjen.»
«Kvitt, kvitt,» lød det plutselig over hodet hennes. Hun så opp, og der var svalen selv som fløy tett forbi. Så snart han fikk øye på Lille, ble han henrykt; og så fortalte hun ham hvor uvillig hun var til å gifte seg med den stygge muldvarpen, og til å bo alltid under jorden, og aldri se den lyse solen mer. Og mens hun fortalte gråt hun.
«Den kalde vinteren kommer,» sa svalen, «og jeg skal fly bort til varmere land. Vil du bli med meg? Du kan sitte på ryggen min og feste deg med beltet ditt. Så kan vi fly bort fra den stygge muldvarpen og hans dystre rom – langt bort, over fjellene, til varmere land, der solen skinner klarere enn her; der det alltid er sommer, og blomstene blomstrer i større skjønnhet. Fly nå med meg, kjære lille Lille; du reddet livet mitt da jeg lå frossen i den mørke gangen.»
«Ja, jeg vil bli med deg,» sa Lille; og hun satte seg på fuglens rygg, med føttene på hans utstrakte vinger, og knyttet beltet sitt til en av hans sterkeste fjær. Så steg svalen opp i luften og fløy over skog og over hav, høyt over de høyeste fjellene, dekket av evig snø. Lille ville ha frosset i den kalde luften, men hun krøp under fuglens varme fjær og holdt det lille hodet sitt utildekket, slik at hun kunne beundre de vakre landene de fløy over.
Til slutt nådde de de varme landene, der solen skinner klart, og himmelen synes så mye høyere over jorden. Her, på hekkene og langs veikanten, vokste lilla, grønne og hvite druer; sitroner og appelsiner hang fra trærne i skogene; og luften var duftende av myrter og appelsinblomster. Vakre barn løp langs landeveiene og lekte med store fargerike sommerfugler; og etter hvert som svalen fløy lenger og lenger, virket hvert sted enda vakrere. Til slutt kom de til en blå innsjø, og ved siden av den, skygget av trær med den dypeste grønne fargen, sto et palass av blendende hvit marmor, bygget i gamle dager. Vinranker klatret rundt de høye søylene, og på toppen var det mange svalereder, og ett av disse var hjemmet til svalen som bar Lille.
«Dette er mitt hus,» sa svalen; «men det ville ikke passe for deg å bo der – du ville ikke være komfortabel. Du må velge selv en av disse nydelige blomstene, og jeg vil sette deg ned på den, og så skal du få alt du kan ønske deg for å gjøre deg lykkelig.»
«Det vil bli herlig,» sa hun og klappet i de små hendene av glede.
En stor marmorsøyle lå på bakken, som i fallet hadde blitt brutt i tre deler. Mellom disse delene vokste de vakreste store hvite blomstene; så svalen fløy ned med Lille og plasserte henne på et av de brede bladene. Men hvor overrasket ble hun ikke da hun så i midten av blomsten en bitte liten mann, så hvit og gjennomsiktig som om han var laget av krystall! Han hadde en gullkrone på hodet og delikate vinger på skuldrene, og var ikke stort større enn Lille selv. Han var blomsterens engel; for en bitteliten mann og en bitteliten kvinne bor i hver blomst; og dette var kongen over dem alle.
«Å, så vakker han er!» hvisket Lille til svalen. Den lille prinsen ble først ganske skremt av fuglen, som var som en kjempe sammenlignet med et så delikat lite vesen som ham selv; men da han så Lille, ble han henrykt og syntes hun var den peneste lille piken han noensinne hadde sett. Han tok gullkronen av hodet sitt og plasserte den på hennes, og spurte om hennes navn, og om hun ville bli hans kone og dronning over alle blomstene. Dette var virkelig en helt annen slags ektemann enn sønnen til en padde, eller muldvarpen, med sin svarte fløyel og pels; så hun sa «Ja» til den kjekke prinsen. Da åpnet alle blomstene seg, og ut av hver kom en liten dame eller en bitteliten lord, alle så pene at det var en ren fornøyelse å se på dem. Hver av dem brakte Lille en gave; men den beste gaven var et par vakre vinger, som hadde tilhørt en stor hvit flue, og de festet dem til Lilles skuldre, slik at hun kunne fly fra blomst til blomst. Da var det stor jubel, og den lille svalen som satt over dem i redet sitt, ble bedt om å synge en bryllupssang, noe han gjorde så godt han kunne; men i hjertet følte han seg trist for han var veldig glad i Lille og ville gjerne aldri skilles fra henne igjen.
«Du skal ikke kalles Lille lenger,» sa blomstenes ånd til henne. «Det er et stygt navn, og du er så veldig pen. Vi vil kalle deg Maia.»
«Farvel, farvel,» sa svalen, med tungt hjerte da han forlot de varme landene for å fly tilbake til Danmark. Der hadde han et rede over vinduet til et hus der eventyrforfatteren bodde.
Svalen sang, «Kvitt, kvitt,» og fra sangen hans kom hele historien.