Et eventyr av Hans Christian Andersen
Det var en gang en prins som ville gifte seg med en prinsesse; men hun måtte være en ekte prinsesse. Han reiste over hele verden for å finne en, men ingen steder kunne han få det han ønsket. Det var prinsesser nok, men det var vanskelig å finne ut om de var ekte. Det var alltid noe ved dem som ikke var som det skulle være. Så kom han hjem igjen og var trist, for han ville gjerne hatt en ekte prinsesse.
En kveld kom det et forferdelig uvær; det var torden og lyn, og regnet øste ned i strømmer. Plutselig hørtes det banking på byporten, og den gamle kongen gikk for å åpne.
Det var en prinsesse som sto der ute foran porten. Men, du store tid! hvordan regnet og vinden hadde fått henne til å se ut. Vannet rant ned fra håret og klærne hennes; det rant ned i tåspissene på skoene hennes og ut igjen ved hælene. Og likevel sa hun at hun var en ekte prinsesse.
«Vel, det skal vi snart finne ut,» tenkte den gamle dronningen. Men hun sa ingenting, gikk inn på soverommet, tok av alt sengetøyet fra sengerammen, og la en ert på bunnen; så tok hun tjue madrasser og la dem på erten, og så tjue edderdunsdyner oppå madrassene.
På dette måtte prinsessen ligge hele natten.
Om morgenen ble hun spurt hvordan hun hadde sovet.
«Å, veldig dårlig!» sa hun. «Jeg har knapt lukket øynene hele natten. Himmel og jord vet hva som var i sengen, men jeg lå på noe hardt, så jeg er blå og gul over hele kroppen. Det er forferdelig!»
Nå visste de at hun var en ekte prinsesse fordi hun hadde kjent erten gjennom de tjue madrassene og de tjue edderdunsdynene. Ingen andre enn en ekte prinsesse kunne være så følsom.
Så tok prinsen henne til kone, for nå visste han at han hadde en ekte prinsesse; og erten ble lagt på museum, hvor den kanskje fortsatt kan ses, hvis ingen har stjålet den.
Se, det var en sann historie.
Originaltekst hentet fra: https://www.andersenstories.com/da/andersen_fortaellinger/prinsessen_pa_aerten
Prinsessen på ærten
Der var engang en prins; han ville have sig en prinsesse, men det skulle være en rigtig prinsesse. Så rejste han hele verden rundt, for at finde sådan en, men alle vegne var der noget i vejen, prinsesser var der nok af, men om det var rigtige prinsesser, kunne han ikke ganske komme efter, altid var der noget, som ikke var så rigtigt. Så kom han da hjem igen og var så bedrøvet, for han ville så gerne have en virkelig prinsesse.
En aften blev det da et frygteligt vejr; det lynede og tordnede, regnen skyllede ned, det var ganske forskrækkeligt! Så bankede det på byens port, og den gamle konge gik hen at lukke op.
Det var en prinsesse, som stod udenfor. Men gud hvor hun så ud af regnen og det onde vejr! Vandet løb ned af hendes hår og hendes klæder, og det løb ind af næsen på skoen og ud af hælen, og så sagde hun, at hun var en virkelig prinsesse.
«Ja, det skal vi nok få at vide!» tænkte den gamle dronning, men hun sagde ikke noget, gik ind i sovekamret, tog alle sengeklæderne af og lagde en ært på bunden af sengen, derpå tog hun tyve madrasser, lagde dem oven på ærten, og så endnu tyve edderdunsdyner oven på madrasserne.
Dér skulle nu prinsessen ligge om natten.
Om morgnen spurgte de hende, hvorledes hun havde sovet.
«Oh forskrækkeligt slet!» sagde prinsessen, «jeg har næsten ikke lukket mine øjne den hele nat! Gud ved, hvad der har været i sengen? Jeg har ligget på noget hårdt, så jeg er ganske brun og blå over min hele krop! det er ganske forskrækkeligt!»
Så kunne de se, at det var en rigtig prinsesse, da hun gennem de tyve madrasser og de tyve edderdunsdyner havde mærket ærten. Så ømskindet kunne der ingen være, uden en virkelig prinsesse.
Prinsen tog hende da til kone, for nu vidste han, at han havde en rigtig prinsesse, og ærten kom på Kunstkammeret, hvor den endnu er at se, dersom ingen har taget den.
Se, det var en rigtig historie!