Det var en gang en jotun som ville ha en tjenestegutt. Til slutt fikk han tak i en, en liten pusling som det ikke var noen kraft i, men han var så flink til å snakke for seg at han klarte seg bedre enn de som var store og sterke.
Jotnen ville prøve om gutten dugde til noe, så han ba ham gå og bære vann. Han ga ham et par bøtter å bære i, men bøttene var så store og tunge at gutten ikke klarte å løfte dem fra bakken engang, og han ville heller ikke prøve.
Han sa at han ikke gjorde noe med bøtter, det var ikke noe arbeid for ham å gå og bære vann i bøtter. Han ville enten bære hjem hele brønnen på en gang, eller så ville han ikke bry seg med det. Det hadde ikke jotnen noe lyst til, han ville heller gå selv og bære hjem en vannbøtte og la brønnen være til en annen gang.
Så ba han gutten bære inn et fang med ved, men det var ikke noen småved jotnen brukte, det var bare store kubber som var som tømmerstokker.
Da sa gutten at det ikke var bryet verdt å gå og bære veden i fang, han var ikke vant til slikt småarbeid. Når han først skulle bry seg, så ville han bære inn hele vedhuset på en gang. Det syntes jotnen var litt for mye av det gode, så han ville heller bære inn veden selv.
Så kom jotnen inn med veden, la opptenningsved i grua og ba gutten tenne opp.

Da begynte gutten å blåse på glørne, men han klarte ikke å få det til å brenne før jotnen kom og begynte å blåse selv. Da først fikk det fart. Han blåste så kraftig at det sto vindkast fra ham så sterke at gutten fløy opp fra gulvet og for i taket som om han var en flue.
«Hvorfor farer du slik?» sa jotnen.
«Ser du ikke at jeg danser?» sa gutten. «Jeg tenkte bare på at vi skulle koke og få oss mat, og når jeg så at det begynte å brenne, ble jeg så glad at jeg ikke kunne holde meg. Jeg måtte opp og ta et lite hopp.»
Så kokte jotnen en grøt og slo den opp i et kar, og så skulle de spise. Da sa jotnen at de skulle kappspisee, og se om gutten klarte å møte ham midt i fatet.
Gutten sa at han måtte ut først og ta på seg en kofte, og så gikk han ut og fant en stor hud som han bandt på seg foran brystet og tok så på seg en kofte utenpå.
Så gikk han inn igjen og lot som om han kappspiste med jotnen, men han lot mye mer ned i huden enn han spiste, og jotnen la ikke merke til det.
Senere sa jotnen at de skulle ut og hoppe om kapp, da ville han se om ikke gutten skulle tape.
Gutten var ikke god til å hoppe på grunn av huden han bar på.
«Jeg må gjøre noe med magen først, for jeg kjenner at den er for full,» sa han, og så tok han opp kniven sin og skar gjennom koften og inn i huden, så grøten veltet ut, og da ble han så lett til å hoppe at han for som en fugl rundt jotnen.
Da ble jotnen redd for at gutten skulle vinne, og så tenkte han at det var best å bruke samme råd som gutten hadde brukt. Han tok opp kniven sin og skar på samme måte som gutten hadde gjort, men da kom han til å skade magen sin, kan du skjønne, og så ble det ikke mer med ham.
«Nå tror jeg du har hoppet fra deg,» sa gutten, og så gikk han inn og tok alle pengene hans, og dermed reiste han hjem igjen.
Originaltekst:
Jøtuldrengen
Det var ein jøtul ein gong som ville ha ein tenestedreng, og sistpå fekk han seg ein og, og det var ein liten trave som inkje var noko makt i, men han var slik ein kar til å snakka for seg, at han stod seg betre han enn dei som var store og sterke.
Så ville jøtulen prøva om det var noko gagn i han, og så bad han han gå stad bera vatn, og flidde han eit byttepar til bera i, men byttene hans var så store og tunge at guten var ikkje god til lyfta dei frå marka eingong, og ikkje ville han prøva det heller.
Han sa at han gjorde ikkje noko med bytte, det var ikkje noko arbeid for han til gå og bera vatn i bytte, han ville anten bera heim heile brunnen med ein gong, eller då ville ikkje han vørda det. Det hadde ikkje jøtulen noko hug til, han ville heller gå sjølv då og bera heim ei vassbytte og lata brunnen vera til ein annan gong.
Så bad han guten bera inn eit fang med ved, men det var ikkje nokon småved han brukte den karen, det var berre store kubbar som det vore tømmerstokkar.
Då sa guten det, at det var ikkje umaken verdt å gå og bera veden i fang, han var ikkje van til slikt småarbeid han. Når han skulle bry seg, så ville han bera inn heile vedahuset med ein gong. Det tykte jøtulen var no for mykje vel det, og så ville han heller bera inn veden sjølv.
Så kom jøtulen inn med veden, og la kveiksle inn i grua, og bad guten kveikja opp.
Då tok guten til å blåsa inn i glørne, men han var inkje god til få det til brenna før jøtulen kom og for til blåsa sjølv, då fyrst fekk det eit anna lag. Han bles så at det stod vindflagene frå han så sterke at guten fauk opp ifrå golvet og for i tunn opp i lukta som det vore ei fluge.
«Kvi fer du så?» sa jøtulen.
«Ser du ikkje det eg held på dansar,» sa guten, «eg tenkte berre på det at me skulle koka og få oss mat, og når eg såg det tok til brenna, så vart eg så glad at eg kunne ikkje halda meg, eg laut opp og gjera eit lite kast.»
Så kokte jøtulen ein graut og slo han opp i eit kjerald, og så skulle dei til eta. Då sa jøtulen at dei skulle kappeta, og sjå om guten var god til møta han midt i fatet.
Guten sa at han laut ut fyrst og ta på seg ei kufte, og så gjekk han ut og leitte seg opp ei stor hit, og den batt han på seg framanpå bringa og tok så på seg ei kufte utanpå.
Så gjekk han inn att og lest kappeta med jøtulen, men han let nedi hita mykje meir enn han åt, og jøtulen gådde ikkje til det.
Sidan sa jøtulen at dei skulle ut og byksa om kapp, då ville han sjå om ikkje guten skulle tapa.
Guten var ikkje god til byksa for hita som han bar på.
«Eg lyt ha ei råd med vomma fyrst, for eg kjenner det ho er for full,» sa han, og så tok han opp kniven sin og skar inn igjennom kufta og inn i hita, så grauten valt utor, og då vart han så lett til byksa at han for som ein fugl kringom jøtulen.
Då vart jøtulen redd at guten skulle vinna, og så tenkte han med seg at det var best å bruka same råda som guten hadde brukt, tok så opp kniven sin og skar like eins som guten hadde skore, men då kom han til å gjera ulukke på vomma si, kan du vita, og så vart ikkje det meir med han.
«No tvilar eg for du har bykst ifrå deg,» sa guten, og så gjekk han inn og tok alle pengane hans, og dermed reiste han heim att.