Det var en gang en ferjemann som var så tunghørt at han verken kunne høre eller samle det noen sa til ham. Han hadde en kjerring og to sønner og en datter, og de brydde seg ikke om mannen, men levde lystig og vel, så lenge det var noe å leve av, og siden tok de på borg hos gjestgiveren og holdt bedt lag og festet hver dag.
Da ingen ville ha dem lenger, skulle lensmannen komme å pante for det de hadde lånt og sløst bort, Så reiste kjerringa og barna til slektningene hennes og lot den tunghørte mannen bli igjen alene, og ta imot lensmannen og lensmannsgutten.
Mannen gikk der og stullet og stelte, og undres på hva lensmannen ville spørre etter, og hva han skulle si når han kom.
“Jeg kan ta meg til å emne til noe”, sa han ved seg selv, “så spør han meg om det. Jeg får gi meg til å spikke på et økseskaft.”
Så spør han meg hva det skal bli; så sier jeg:
“Økseskaft.”
Så spør han meg hvor langt det skal være; så sier jeg:
“Opp under denne kvisten.”
Så spør han meg hvor ferja er henne; så sier jeg:
“Jeg skulle smøre henne inn i tjære; hun ligger nedpå stranda og er sprukken i begge ender.”
Så spør han: “Hvor er den grå hesten din?” Så sier jeg: “Hun står på stallen og er gravid.”
Så spør han: “Hvor er kuene og sommerfjøset ditt hen?” Så sier jeg:
“Det er ikke langt unna; når du kommer opp bakken, så er du der straks.”
Dette synes han var godt og vel overlagt.
Da det led om en stund, kom lensmannen, han var sikker nok; men gutten hans hadde gått en annen vei om gjestgiveren, og der satt han og drakk enda. “God dag, mann!” sa han.
“Økseskaft”, sa ferjemannen.
“Jaså“ sa lensmannen. “Hvor langt er det til gjestgiveren?” spurte han.
“Opp under denne kvisten”, sa mannen og pekte et stykke opp på økseskaftemnet.
Lensmannen ristet på hodet og glante stort på ham.
“Hvor er kjerringa di, mann?” sa han.
“Jeg skulle smøre henne inn i tjære”, sa ferjemannen, “for hun ligger på stranda og er sprukken i begge ender.”
“Hvor er datteren din?”
“Å, hun står på stallen og er gravid”, sa mannen; han syntes han svarte både godt og vel for seg.
“Å reis du til -, din tull du er!” sa lensmannen.
“Ja, det er ikke langt unna; når du kommer opp bakken, så er du der straks”, sa mannen.