Et eventyr av HC Andersen
Det var i en by to menn som begge hadde akkurat samme navn, begge to het Klaus, men den ene eide fire hester og den andre bare en eneste hest. For å kunne skille dem fra hverandre, kalte man ham som hadde fire hester, store Klaus, og ham som bare hadde den ene hesten, lille Klaus. Nå skal vi høre hvordan de to hadde det, for det er en virkelig historie!
Hele uken igjennom måtte lille Klaus pløye for store Klaus, og låne ham sin eneste hest; så hjalp store Klaus ham igjen med alle sine fire, men kun én gang i uken, og det var på søndagen. Hussa! Hvor smalt lille Klaus med pisken sin over alle fem hestene, de var jo nå så godt som hans, den ene dagen. Solen skinte så deilig, og alle klokkene i kirketårnet ringte til kirke, folk var så pyntet, og gikk med salmebok under armen for å høre presten preke, og de så på lille Klaus, som pløyde med fem hester, og han var så fornøyd at han smalt igjen med pisken og ropte:
«Hypp, alle mine hester!»
«Det må du ikke si,» sa store Klaus. «Det er jo bare den ene hesten som er din!»
Men da det igjen gikk noen forbi til kirken, glemte lille Klaus at han ikke måtte si det, og ropte da:
«Hypp, alle mine hester!»
«Ja, nå vil jeg be deg om å la være!» sa store Klaus. «For sier du det enda en gang, så slår jeg hesten din i pannen, så den skal ligge død på stedet, da er det forbi med den!»
«Jeg skal sannelig ikke si det mer!» sa lille Klaus, men da det kom folk forbi, og de nikket god dag, ble han så fornøyd, og syntes det så dog så flott ut, at han hadde fem hester til å pløye marken sin, og så smalt han med pisken, og ropte:
«Hypp, alle mine hester!»
«Jeg skal hyppe dine hester!» sa store Klaus, og tok kølla og slo lille Klaus’ eneste hest i pannen, så den falt om, og var helt død.
«Akk, nå har jeg slett ingen hester mer!» sa lille Klaus og begynte å gråte. Siden flådde han hesten, tok huden og lot den tørke godt i vinden, puttet den så i en pose, som han tok på nakken, og gikk til byen for å selge hestehuden sin.
Han hadde en så lang vei å gå, skulle gjennom en stor mørk skog, og nå ble det et fryktelig uvær; han gikk seg helt bort, og før han kom på den rette veien, var det kveld, og alt for langt til å komme til byen eller hjem igjen, før det ble natt.
Tett ved veien lå det en stor bondegård, skoddene utenfor var skjøvet for vinduene, men lyset kunne likevel skinne ut ovenfor. Der kan jeg vel få lov til å bli natten over, tenkte lille Klaus, og gikk bort for å banke på.
Bondekonen lukket opp, men da hun hørte hva han ville, sa hun at han skulle gå sin vei, mannen hennes var ikke hjemme, og hun tok ikke imot noen fremmede.
«Nå, så må jeg da ligge utenfor,» sa lille Klaus, og bondekonen lukket døren for ham.
Tett ved sto en stor høystakk, og mellom den og huset var det bygget et lite skur med et flatt stråtak.
«Der kan jeg ligge oppe!» sa lille Klaus da han så taket. «Det er jo en deilig seng, storken flyr vel ikke ned og biter meg i beina.» For det sto en levende stork oppe på taket, hvor den hadde redet sitt.
Nå krøp lille Klaus opp på skuret, hvor han lå og vendte seg, for å ligge ordentlig godt. Treskoddene for vinduene sluttet ikke oventil, og så kunne han se rett inn i stuen.
Der var det dekket et stort bord med vin og stek og en sånn deilig fisk, bondekonen og klokkeren satt til bords og ellers ingen andre, og hun skjenket for ham og han forsynte seg av fisken, for det var noe han likte.
«Hvem som kunne få noe med!» sa lille Klaus, og rakte hodet like bort til vinduet. Gud, for en deilig kake han kunne se stå der inne! Jo, det var gilde!
Nu hørte han én komme ridende på landeveien hen imot huset, det var bondekonens mann, som kom hjem.
Det var en sånn god mann, men han hadde den forunderlige sykdommen at han aldri kunne tåle å se klokkere; kom det en klokker for øynene hans, ble han helt rasende. Derfor var det også at klokkeren var gått inn for å si god dag til konen, da han visste mannen ikke var hjemme, og den gode konen satte derfor all den deiligste maten hun hadde, for ham. Da de nå hørte mannen kom, ble de så forskrekket, og konen ba klokkeren krype ned i en stor tom kiste som sto borte i kroken; det gjorde han, for han visste jo at den stakkars mannen ikke kunne tåle å se klokkere. Konen gjemte raskt all den deilige maten og vinen inne i bakerovnen sin, for hadde mannen fått se den, så hadde han nok spurt hva den skulle bety.
«Akk ja!» sukket lille Klaus oppe på skuret, da han så all maten bli borte.
«Er det noen der oppe?» spurte bondemannen og kikket opp på lille Klaus. «Hvorfor ligger du der? Kom heller med inn i stuen!»
Så fortalte lille Klaus hvordan han hadde gått seg bort, og ba om han måtte bli natten over.
«Ja visst!» sa bondemannen, «men nå skal vi først ha litt å leve av!»
Konen tok meget vennlig imot dem begge to, dekket et langt bord og ga dem et stort fat grøt. Bondemannen var sulten og spiste med god appetitt, men lille Klaus kunne ikke la være å tenke på den deilige steken, fisken og kaken han visste sto inne i ovnen.
Under bordet ved føttene sine hadde han lagt sekken sin med hestehuden i, for vi vet jo at det var den han hadde gått hjemmefra med, for å få den solgt i byen. Grøten ville slett ikke smake ham, og så trådte han på posen sin, og den tørre huden i sekken knirket ganske høyt.
«Hysj!» sa lille Klaus til sekken sin, men trådte i det samme på den igjen, så knirket det mye høyere enn før.
«Nei! Hva har du i posen din?» spurte bonden igjen.
«Å, det er en trollmann!» sa lille Klaus. «Han sier at vi ikke skal spise grøt, han har hekset hele ovnen full av stek og fisk og kake.»
«Hva for noe!» sa bonden, og lukket raskt ovnen opp, hvor han så all den deilige maten konen hadde gjemt, men som han nå trodde at trollmannen i posen hadde hekset til dem. Konen turde ikke si noe, men satte straks maten på bordet, og så spiste de både av fisken og steken og kaken. Nå trådte lille Klaus på posen sin igjen, så huden knirket.
«Hva sier han nå?» spurte bonden.
«Han sier,» sa lille Klaus, «at han også har hekset tre flasker vin til oss, de står borte i kroken ved ovnen!» Nå måtte konen ta frem vinen hun hadde gjemt, og bondemannen drakk og ble så lystig, sånn en trollmann som lille Klaus hadde i posen, ville han da veldig gjerne eie.
«Kan han også hekse frem fanden?» spurte bonden. «Ham kunne jeg godt tenke meg å se, for nå er jeg lystig!»
«Ja,» sa lille Klaus, «min trollmann kan alt jeg vil forlange. Ikke sant du?» spurte han og trådte på posen, så det knirket. «Kan du høre, han sier jo? Men fanden ser så fæl ut, det er ikke verdt å se ham!»
«Å, jeg er slett ikke redd, hvordan kan han vel se ut?»
«Ja, han vil vise seg ganske livaktig som en klokker!»
«Hu!» sa bonden, «det var fælt! Dere må vite at jeg ikke kan tåle å se klokkere! Men det er nå det samme, jeg vet jo at det er fanden, så finner jeg meg vel bedre i det! Nå har jeg mot! Men han må ikke komme meg for nær.»
«Nå skal jeg spørre trollmannen min,» sa lille Klaus, trådte på posen og holdt øret sitt til.
«Hva sier han?»
«Han sier at dere kan gå bort og åpne kisten som står i kroken, så vil dere se fanden hvor han gjemmer seg, men dere må holde på lokket så han ikke slipper ut.»
«Vil du hjelpe meg å holde på det!» sa bonden og gikk bort til kisten, hvor konen hadde gjemt den virkelige klokkeren, som satt der og var så redd.
Bonden løftet lokket litt og kikket inn under det: «Hu!» skrek han, og sprang tilbake. «Jo, nå så jeg ham, han så akkurat ut som vår klokker! Nei, det var forferdelig!»
Det måtte de drikke på, og så drakk de enda til langt ut på natten.
«Den trollmannen må du selge meg,» sa bonden, «forlang for den alt du vil! Ja, jeg gir deg straks en hel skjeppe penger!»
«Nei, det kan jeg ikke!» sa lille Klaus, «tenk dog, hvor mye nytte jeg kan ha av denne trollmannen!»
«Akk, jeg ville så gjerne ha den,» sa bonden, og fortsatte å be.
«Ja,» sa da lille Klaus til slutt, «siden du har vært så god å gi meg husly i natt, så kan det være det samme, du skal få trollmannen for en skjeppe penger, men jeg vil ha skjeppen toppfull.»
«Det skal du få,» sa bonden, «men kisten der borte må du ta med deg, jeg vil ikke ha den en time i huset, man kan ikke vite om han sitter der ennå.»
Lille Klaus ga bonden sekken sin med den tørre huden i, og fikk en hel skjeppe penger, og det toppet, for den. Bondemannen ga ham til og med en stor trillebår til å kjøre pengene og kisten på.
«Farvel!» sa lille Klaus, og så kjørte han med pengene sine og den store kisten, hvor klokkeren fremdeles satt.
På den andre siden av skogen var det en stor dyp å, vannet løp så sterkt av sted at man knapt kunne svømme mot strømmen; man hadde laget en stor ny bro over den. Lille Klaus holdt midt på den, og sa ganske høyt, for at klokkeren inne i kisten skulle høre det:
«Nei, hva skal jeg dog med den tossete kisten? Den er så tung, som om det var stein i! Jeg blir helt sliten av å kjøre den lenger, jeg vil derfor kaste den ut i åen, seiler den så hjem til meg, er det bra, og gjør den det ikke, så kan det også være det samme.»
Nå tok han i kisten med den ene hånden, og løftet litt på den, som om han ville styrte den ned i vannet.
«Nei, la være!» ropte klokkeren inne i kisten, «la meg bare komme ut!»
«Hu!» sa lille Klaus, og lot som han ble redd. «Han sitter ennå der inne! Så må jeg raskt få den ut i åen, så han kan drukne!»
«Å nei, å nei!» ropte klokkeren, «jeg vil gi deg en hel skjeppe penger, hvis du lar være!»
«Ja, det er en annen sak!» sa lille Klaus, og åpnet kisten. Klokkeren krøp straks ut og støtte den tomme kisten ut i vannet, og gikk til sitt hjem, hvor lille Klaus fikk en hel skjeppe penger. En hadde han jo fått på forhånd av bondemannen, nå hadde han da hele trillebåren full av penger!
«Se, den hesten fikk jeg ganske godt betalt!» sa han til seg selv da han kom hjem i sin egen stue, og veltet alle pengene av i en stor haug midt på gulvet. «Det vil ergre store Klaus, når han får vite hvor rik jeg er blitt ved min ene hest, men jeg vil dog ikke si det rett ut til ham!»
Nå sendte han en gutt bort til store Klaus, for å låne et skjeppemål.
«Hva mon han vil med det!» tenkte store Klaus, og smurte tjære under bunnen for at det kunne henge litt ved av det som ble målt, og det gjorde det da også, for da han fikk skjeppen tilbake, hang det tre nye sølv-åtte-skillinger ved.
«Hva for noe?» sa den store Klaus, og løp straks bort til den lille: «Hvor har du fått alle de mange pengene fra?»
«Å, det er for hestehuden min, jeg solgte den i går kveld!»
«Det var sannelig godt betalt!» sa store Klaus, løp raskt hjem, tok en øks, og slo alle sine fire hester i pannen, trakk huden av dem, og kjørte med disse inn til byen.
«Huder! Huder! Hvem vil kjøpe huder!» ropte han gjennom gatene.
Alle skomakere og garvere kom løpende, og spurte hva han ville ha for dem.
«En skjeppe penger for hver,» sa store Klaus.
«Er du gal?» sa de alle sammen. «Tror du vi har penger i skjeppevis?»
«Huder, huder! Hvem vil kjøpe huder,» ropte han igjen, men alle dem som spurte hva hudene kostet, svarte han: «En skjeppe penger.»
«Han vil gjøre narr av oss,» sa de alle sammen, og så tok skomakerne spanneremmene sine og garverne skinnforkledene sine, og begynte å pryle store Klaus.
«Huder, huder!» vrengte de av ham. «Ja, vi skal gi deg en hud som skal spytte røde griser! Ut av byen med ham!» ropte de, og store Klaus måtte skynde seg alt han kunne, så pryl hadde han aldri fått før.
«Nå!» sa han da han kom hjem, «det skal lille Klaus få betalt, jeg vil slå ham i hjel for det!»
Men hjemme hos lille Klaus var den gamle bestemoren død; hun hadde riktignok vært så sint og slem mot ham, men han var dog ganske bedrøvet, og tok den døde konen og la henne i sin varme seng, om hun ikke kunne komme til live igjen; der skulle hun ligge hele natten, selv ville han sitte borte i kroken og sove på en stol, det hadde han gjort før.
Som han nå satt der om natten, gikk døren opp og store Klaus kom inn med øksen sin; han visste nok hvor lille Klaus’ seng var, gikk rett bort til den og slo nå den døde bestemoren i pannen, idet han trodde det var lille Klaus.
«Se så!» sa han, «nå skal du ikke narre meg mer!» og så gikk han hjem igjen.
«Det er dog en slem ond mann!» sa lille Klaus. «Der ville han slå meg i hjel, det var dog godt for den gamle mor at hun allerede var død, ellers hadde han tatt livet av henne!»
Nå ga han den gamle bestemoren søndagsklærne på, lånte en hest av naboen sin, spent den for vognen og satte den gamle bestemoren opp i det bakerste setet, slik at hun ikke kunne falle ut når han kjørte, og så rullet de av sted gjennom skogen. Da solen sto opp, var de utenfor en stor kro; der holdt lille Klaus stille, og gikk inn for å få noe å leve av.
Kromannen hadde så mange, mange penger, han var også en meget god mann, men hissig, som om det var pepper og tobakk i ham.
«God morgen!» sa han til lille Klaus. «Du er tidlig kommet i stasklærne i dag!»
«Ja,» sa lille Klaus, «jeg skal til byen med min gamle bestemor, hun sitter der ute på vognen, jeg kan ikke få henne inn i stuen. Vil du ikke bringe henne et glass mjød, men du må tale skikkelig høyt, for hun kan ikke høre så godt.»
«Jo, det skal jeg!» sa kromannen, og skjenket et stort glass mjød, som han gikk ut med til den døde bestemoren, som var stilt opp i vognen.
«Her er et glass mjød fra sønnen hennes!» sa kromannen, men den døde konen sa da ikke et ord, men satt ganske stille!
«Hører De ikke!» ropte kromannen så høyt han kunne. «Her er et glass mjød fra sønnen hennes!»
Enda en gang ropte han det samme og så nok en gang, men da hun slett ikke rørte seg ut av flekken, ble han sint og kastet henne glasset rett i ansiktet, så mjøden rant henne rett ned over nesen, og hun falt bakover i vognen, for hun var bare stilt opp og ikke bundet fast.
«Nåda!» ropte lille Klaus, sprang ut av døren og tok kromannen i brystet! «Der har du slått bestemoren min i hjel! Vil du bare se, der er et stort hull i pannen hennes!»
«Å, det var en ulykke!» ropte kromannen og slo hendene sammen! «Det kommer alt sammen av min hissighet! Kjære lille Klaus, jeg vil gi deg en hel skjeppe penger og la bestemoren din begraves, som om det var min egen, men ti bare stille, for ellers hugger de hodet av meg, og det er så ekkelt!»
Så fikk lille Klaus en hel skjeppe penger, og kromannen begravde den gamle bestemoren, som om det kunne være hans egen.
Da nå lille Klaus kom hjem igjen med de mange pengene, sendte han straks gutten sin over til store Klaus, for å be om han ikke måtte låne et skjeppemål.
«Hva for noe?» sa store Klaus, «har jeg ikke slått ham i hjel! Da må jeg dog selv se etter,» og så gikk han selv over med skjeppen til lille Klaus.
«Nei, hvor har du dog fått alle de pengene fra?» spurte han, og sperret virkelig øynene opp ved å se alle dem som var kommet til.
«Det var bestemoren min og ikke meg, du slo i hjel!» sa lille Klaus, «henne har jeg nå solgt og fått en skjeppe penger for!»
«Det var sannelig godt betalt!» sa store Klaus og skyndte seg hjem, tok en øks og slo straks sin gamle bestemor i hjel, la henne opp i vognen, kjørte inn til byen, hvor apotekeren bodde, og spurte om han ville kjøpe et dødt menneske.
«Hvem er det, og hvor har du fått det fra?» spurte apotekeren.
«Det er bestemoren min!» sa store Klaus, «jeg har slått henne i hjel, for en skjeppe penger!»
«Gud bevare oss!» sa apotekeren. «Du snakker over deg! Si dog ikke slikt, for da kan du miste hodet!» Og nå sa han ham ordentlig, hva det var for noe forferdelig ondt han hadde gjort, og hvilket slett menneske han var, og at han burde straffes; store Klaus ble da så forskrekket at han sprang rett fra apoteket ut i vognen, pisket på hestene og for hjem, men apotekeren og alle folk trodde han var gal, og lot ham derfor kjøre dit han ville.
«Det skal du få betalt!» sa store Klaus, da han var ute på landeveien! «Ja, det skal du få betalt, lille Klaus!» og nå tok han, så snart han kom hjem, den største sekken han kunne finne, gikk over til lille Klaus og sa, «Nå har du narret meg igjen! Først slo jeg hestene mine i hjel, så min gamle bestemor! Det er alt sammen din skyld, men aldri skal du narre meg mer,» og så tok han lille Klaus om livet og puttet ham i sekken sin, tok ham så på nakken og ropte til ham: «Nå går jeg ut og drukner deg!»
Det var et langt stykke å gå, før han kom til åen, og lille Klaus var ikke så lett å bære. Veien gikk like tett forbi kirken, orgelet spilte og folk sang så vakkert der inne; så satte store Klaus sekken sin med lille Klaus i tett ved kirkedøren, og tenkte det kunne være ganske godt å gå inn og høre en salme først, før han gikk videre: Lille Klaus kunne jo ikke slippe ut og alle folk var i kirken; så gikk han der inn.
«Akk ja! Akk ja!» sukket lille Klaus inne i sekken; han vendte seg og vendte seg, men det var ham ikke mulig å få løst båndet opp; i det samme kom det en gammel, gammel kvegdriver, med kritthvitt hår og en stor støttestav i hånden; han drev en hel drift av kyr og okser foran seg, de løp på sekken som lille Klaus satt i, så den veltet.
«Akk ja!» sukket lille Klaus, «jeg er så ung og skal allerede til himmelen!»
«Og jeg stakkar!» sa kvegdriveren, «er så gammel og kan ikke komme dit ennå!»
«Lukk opp sekken!» ropte lille Klaus, «kryp i mitt sted der inn, så kommer du straks til himmelen!»
«Ja, det vil jeg svært gjerne,» sa kvegdriveren og løste opp for lille Klaus, som straks sprang ut.
«Vil du så passe kveget,» sa den gamle mannen, og krøp nå inn i posen, som lille Klaus bandt for, og gikk så sin vei med alle kyrne og oksene.
Litt etter kom store Klaus ut av kirken, han tok sekken sin igjen på nakken, syntes riktignok at den var blitt så lett, for den gamle kvegdriveren var ikke mer enn halvparten så tung som lille Klaus! «Hvor han er blitt lett å bære! Ja, det er nok fordi jeg har hørt en salme!» Så gikk han hen til åen, som var dyp og stor, kastet sekken med den gamle kvegdriveren ut i vannet og ropte etter ham, for han trodde jo at det var lille Klaus: «Se så! Nå skal du ikke narre meg mer!»
Så gikk han hjemover, men da han kom dit hvor veiene krysset, møtte han lille Klaus, som drev av sted med alt kveget sitt.
«Hva for noe!» sa store Klaus, «har jeg ikke druknet deg?»
«Jo!» sa lille Klaus, «Du kastet meg jo ned i åen for en liten halvtime siden!»
«Men hvor har du fått alt det deilige kveget fra?» spurte store Klaus.
«Det er sjøkuer!» sa lille Klaus, «jeg skal fortelle deg hele historien, og takk skal du også ha, fordi du druknet meg, nå er jeg ovenpå, er virkelig rik, kan du tro! Jeg var så redd da jeg lå inne i sekken, og vinden pep meg om ørene, da du kastet meg ned fra broen i det kalde vannet. Jeg sank straks til bunns, men jeg skadet meg ikke, for der nede vokser det deiligste, myke gresset. Det falt jeg på, og straks ble posen åpnet, og den deiligste jomfru, i kritthvite klær og med en grønn krans om det våte håret, tok meg i hånden og sa: ‘Er du der lille Klaus? Der har du for det første noe kveg! En mil oppe på veien står enda en hel drift, som jeg vil forære deg!’ Nå så jeg at åen var en stor landevei for havfolkene. Nede på bunnen gikk og kjørte de rett ut fra sjøen og helt inn i landet, til der hvor åen ender. Det var så deilig med blomster, og det friskeste gresset, og fiskene som svømte i vannet, de smatt meg om ørene, akkurat som fuglene i luften her. For noen pene folk og for noe kveg, det gikk på grøfter og gjerder!»
«Men hvorfor er du straks gått opp hit til oss igjen,» spurte store Klaus. «Det hadde jeg ikke gjort, når det var så nydelig der nede!»
«Jo,» sa lille Klaus, «det er nettopp lurt gjort av meg! Du hører jo nok at jeg sier deg: Havpiken sa at en mil oppe på veien, og med veien mener hun jo åen, for annet sted kan hun ikke komme, står enda en hel drift kveg til meg. Men jeg vet hvor åen går i svinger, snart her, snart der, det er jo en hel omvei, nei så gjør man det kortere av, når man kan det, å komme her opp på land og drive tvers over til åen igjen, derved sparer jeg jo nesten en halv mil og kommer raskere til mine sjøkuer!»
«Å, du er en lykkelig mann!» sa store Klaus, «tror du jeg også får sjøkuer når jeg kommer ned på bunnen av åen!»
«Jo, det skulle jeg tro,» sa lille Klaus, «men jeg kan ikke bære deg i sekken hen til åen, du er for tung for meg, vil du selv gå dit hen og så krype i posen, så skal jeg med største fornøyelse kaste deg ut.»
«Takk skal du ha!» sa store Klaus, «men får jeg ikke sjøkuer når jeg kommer ned, så skal jeg pryle deg, kan du tro!»
«Å nei! Vær ikke så slem!» og så gikk de hen til åen. Da kveget, som var tørst, så vannet, løp det alt det kunne, for å komme ned å drikke.
«Se, hvor det skynder seg!» sa lille Klaus; «det lengter etter å komme ned på bunnen igjen!»
«Ja, hjelp nå først meg!» sa store Klaus, «ellers får du pryl!» og så krøp han i den store sekken, som hadde ligget tvers over ryggen på en av oksene. «Legg en stein i, for ellers er jeg redd jeg ikke synker,» sa store Klaus.
«Det går nok!» sa lille Klaus, men la likevel en stor stein i sekken, bandt båndet fast, og støtte så til den: Plump! Der lå store Klaus ute i åen og sank straks ned til bunns.
«Jeg er redd han ikke finner kveget!» sa lille Klaus, og drev så hjem med det han hadde.