Det var en gang en mann som hadde syv sønner, men han hadde ingen datter, hvor mye han enn ønsket seg en. Endelig ga kona hans ham håp om et nytt barn, og da det kom til verden, var det en jente. Gleden var stor, men barnet var sykelig og lite, og måtte døpes privat på grunn av sin svakhet. Faren sendte en av guttene i all hast til kilden for å hente vann til dåpen. De andre seks gikk med ham, og siden hver av dem ville være først til å fylle krukken, falt den ned i brønnen. Der sto de og visste ikke hva de skulle gjøre, og ingen av dem våget å gå hjem. Da de fremdeles ikke kom tilbake, ble faren utålmodig og sa:
«De har sikkert glemt det for en eller annen lek, de slemme guttene!»
Han ble redd for at jenta skulle dø uten å bli døpt, og i sin sinne ropte han:
«Jeg skulle ønske guttene alle ble forvandlet til ravner.»
Knapt var ordet uttalt før han hørte en susing av vinger over hodet i luften, så opp og så syv kullsvarte ravner fly bort.
Foreldrene kunne ikke tilbakekalle forbannelsen, og hvor triste de enn var over tapet av sine syv sønner, trøstet de seg til en viss grad med sin kjære lille datter, som snart vokste seg sterk og for hver dag ble vakrere. I lang tid visste hun ikke at hun hadde hatt brødre, for foreldrene var nøye med ikke å nevne dem for henne, men en dag overhørte hun tilfeldigvis noen folk si om henne:
«At jenta riktignok var vakker, men at hun egentlig var skyld i ulykken som hadde rammet hennes syv brødre.»
Da ble hun svært urolig og gikk til sin far og mor og spurte om det var sant at hun hadde hatt brødre, og hva som hadde skjedd med dem. Foreldrene våget nå ikke å holde hemmeligheten lenger, men sa at det som hadde hendt brødrene hennes var himmelens vilje, og at hennes fødsel bare hadde vært den uskyldige årsaken. Men piken tok det til hjertet daglig og tenkte at hun måtte befri brødrene sine. Hun hadde ingen ro eller fred før hun dro ut i hemmelighet og gikk ut i den vide verden for å spore opp brødrene sine og sette dem fri, koste hva det koste ville. Hun tok ikke med seg annet enn en liten ring som tilhørte foreldrene som et minne, et brød mot sult, en liten vannkrukke mot tørst, og en liten stol som forsyning mot tretthet.
Og nå gikk hun stadig videre, langt, langt til verdens ende. Da kom hun til solen, men den var for varm og forferdelig, og fortærte små barn. Hastig løp hun bort, og løp til månen, men den var altfor kald, og også fryktelig og ondsinnet, og da den så barnet, sa den:
«Jeg lukter, jeg lukter menneskekjøtt.»
På dette løp hun raskt bort og kom til stjernene, som var snille og gode mot henne, og hver av dem satt på sin egen lille stol. Men morgenstjernen steg opp og ga henne trommebeinet fra en kylling og sa:
«Hvis du ikke har det trommebeinet, kan du ikke åpne Glassfjellet, og i Glassfjellet er brødrene dine.»
Piken tok trommebeinet, pakket det forsiktig inn i et tøystykke, og gikk videre igjen til hun kom til Glassfjellet. Døren var stengt, og hun tenkte hun ville ta fram trommebeinet; men da hun åpnet tøystykket, var det tomt, og hun hadde mistet den gode stjernens gave. Hva skulle hun nå gjøre? Hun ønsket å redde brødrene sine, og hadde ingen nøkkel til Glassfjellet. Den gode søsteren tok en kniv, kuttet av en av sine små fingre, satte den i døren, og klarte å åpne den. Da hun hadde gått inn, kom en liten dverg for å møte henne, som sa:
«Mitt barn, hva leter du etter?»
«Jeg leter etter mine brødre, de syv ravnene,» svarte hun.
Dvergen sa:
«Herre ravnene er ikke hjemme, men hvis du vil vente her til de kommer, kom inn.»
Deretter bar den lille dvergen inn ravnenes middag, på syv små tallerkener, og i syv små glass, og den lille søsteren spiste en bit fra hver tallerken, og fra hvert lille glass tok hun en slurk, men i det siste lille glasset slapp hun ringen som hun hadde tatt med seg.
Plutselig hørte hun en susing av vinger og en rasling gjennom luften, og så sa den lille dvergen:
«Nå flyr herre ravnene hjem.»
Så kom de, og ville spise og drikke, og lette etter sine små tallerkener og glass. Da sa en etter den andre:
«Hvem har spist noe fra min tallerken? Hvem har drukket av mitt lille glass? Det var en menneskelig munn.»
Og da den syvende kom til bunnen av glasset, rullet ringen mot munnen hans. Da så han på den og så at det var en ring som tilhørte hans far og mor, og sa:
«Gud gi at vår søster må være her, og da skal vi bli fri.»
Da piken, som sto bak døren og så på, hørte dette ønsket, kom hun fram, og med dette ble alle ravnene gjenopprettet til sin menneskelige form igjen. Og de omfavnet og kysset hverandre, og dro gledesfylt hjem.