Det var to søsken, en gutt og en jente, som hadde mistet foreldrene sine. Da de var alene, syntes de det var ensomt. Derfor samlet de mange, mange folk til et stort selskap, og hadde mye moro. Så sier gutten til søsteren sin:

«Det er så mange folk her nå, og alle kan så mange kunster og leker, bare jeg kan ikke noe. Nå vil jeg reise bort for å lære, så jeg også kan lære noe morsomt.»

På veien møtte han røvere som ranet ham og tok fra ham både penger og alt han hadde. Men han var så langt hjemmefra at han ikke kunne snu, tenkte han, og derfor gikk han videre til han kom til en kongsgård. Der gikk han inn og spurte om de ville ha en tjener. Jo, det ville de gjerne. Dermed ble gutten i kongsgården, og han var tro og redelig på alle måter, så kongen likte denne gutten svært godt og gjorde mye av ham.

Nå var det en i kongsgården som de kalte Ridder Rød. Han hadde ansvar for alle hestene og mye annet i gården. Kongen avsatte ham og satte denne gutten i hans sted. Det ble Ridder Rød svært fornærmet over, og han gikk og grublet på hvordan han skulle få gutten i trøbbel.

Gutten hadde et bilde av søsteren sin som han hadde tatt med seg hjemmefra. Hver morgen og kveld når han ba, hadde han dette bildet foran seg og ba for søsteren sin. Dette hadde Ridder Rød sett gjennom nøkkelhullet, og så gikk han til kongen og sa at gutten hadde et bilde som han ba til hver morgen og kveld. Kongen ville vite hvordan dette hang sammen, og spurte gutten hva slags bilde han ba til hver gang han holdt bønn.

«Det er søsteren min,» sa gutten. «Da jeg dro hjemmefra, tok jeg et bilde av henne, for jeg har for vane at hver gang jeg ber for meg selv, ber jeg for henne også.»

«Er dette søsteren din?» sa Ridder Rød. «Det er en skikkelig hore!» sa han.

«Ja, hvis hun er en hore, kan du gjerne henge meg!» sa gutten.

Så ble det bestemt at Ridder Rød skulle prøve å bevise at hun var en hore. Han reiste til landet der gutten var fra og tok inn hos en gammel enke i nærheten. Han lot som om han ville fri til henne. Da ble det hyggelig stemning mellom dem, og hun fortalte ham mye om landet, slik han ville vite.

Så spurte han også om denne søsteren til gutten og hvordan hun var.

«Jo, det er ikke annet enn godt å si om henne,» sa enken. «Snill og gjev er hun på alle måter, og noe spesielt har det alltid fulgt med henne. Det er ikke alle som vet det, men jeg har sett det: Hun har et merke på livet sitt med et sølvhår og et gullhår i.»

Da Ridder Rød hadde fått vite dette, reiste han hjem.

«Det er en hore!» sa han. «Hun har et merke på livet sitt med et sølvhår og et gullhår i, og det merket er formet som en vorte,» sa han. Dermed skulle gutten henges. Så sa gutten til kongen:

«Vil du gi meg lov til å reise hjem først? Du kan gi meg så stor vakt du vil til å passe på meg.»

Ja, det skulle han få, sa kongen. Så reiste han hjem, men tok inn på nabogården. Han ville ikke være i hus med søsteren sin. Der fortalte han om kvelden hvordan det hadde gått med ham, alt sammen, og at nå skulle han miste livet på grunn av søsteren.

Om morgenen red han med hele vakten sin til tunet på farsgården sin. Svartkledde var de alle, og svarte hester hadde de, til sorg. Da kom søsteren ut for å se hva dette var. Med det samme red han bort til henne og slo henne under øret først på den ene siden og så på den andre. Så red han bort igjen. Søsteren kjente ham ikke, men hun syntes det var så krenkende at hun ble syk og sengeliggende. Men da de spurte på nabogården, reiste en bort til henne og fortalte hvem det var, og alt det han hadde fortalt om henne kvelden før.

Dermed sydde hun en vott som hun pyntet så fint at det var et syn, og så reiste hun av til landet der broren var. Der kledde hun seg helt ugjenkjennelig og tok inn i et hus som lå på veien til retterstedet.

Den morgenen henrettelsen skulle være, pyntet hun seg og kledde seg så fint og flott at folk trodde hun var av de høyeste. Så spurte hun om det var noe nytt fra kongsgården.

«Ja, noe nytt er det – det er en fange som skal henrettes i dag.» «Ja, de må vel forbi her, det er vel ingen annen vei?» sa hun.

«Nei, her forbi må de, det er den eneste veien som går til retterstedet her,» sa de.

Da fangen kom forbi, var ikke kongen med i følget. «De kan vel ikke henrette ham når kongen ikke er med?» sa hun.

«Nei, ingen blir henrettet uten at kongen er til stede,» sa de. Endelig kom kongen og hans følge forbi. Da kastet hun seg på kne for kongen.

«Stå opp, stå opp!» sa han. «Jeg ser du kan gjerne være like høy som jeg. Nå må du be om hva du vil, bortsett fra denne fangens liv, det kan jeg ikke spare.»

«Jeg har ikke noe med fangen å gjøre,» sa hun, «men jeg må klage til deg over en som heter Ridder Rød. Han har stjålet fra meg maken til denne votten du ser.»

Dette hørte Ridder Rød, for han stod ikke langt unna. Da begynte han å banne:

«Jeg har ikke sett verken jenta eller votten før, jeg,» sa han.

«Nei, du har ikke stjålet votten, men du har stjålet æren min og løyet om meg – for jeg er søsteren til denne fangen – og nå sier du at du aldri har sett meg før. Hvordan henger det sammen?»

Da kongen hørte dette, ble gutten frikjent, og Ridder Rød ble dømt til å lide straffen i hans sted, og ham var det ingen som fridde ut.

Originaltekst:

Jenta og Riddar Rød

Det var to sysken, ein gutt og ei jente, som foreldra var døde ifrå. Da dom så var aleine, toss’ dom det var einsleg for seg. Dermed samla dom mange, mange folk sammen til så stort eit lag, og heldt mykje moro. Dermed seier ‘n det gutten til syster si:

«Her er så mykje folk her nå, og alle kan dom så mange kunster og leikar, bare eg kan ikkje noko; men nå vil eg reise bort i lære, så eg kan da lære noko moro eg au.»

Men på vegen trefte ‘n røvarar, og dom røva ‘n og tok ifrå ‘n både pengar og alt ‘n hadde. Men han var så langt heimafrå at han kunne kje snu att, toss ‘n, og dermed gjekk ‘n vidare, til ‘n kom til ein kongsgard. Der strauk ‘n inn og spurde om dom ville kje hava ein tenar. Jau, det ville dom gjønne; dermed blei gutten i kongsgar’n, og tru og redeleg var ‘n på alle visar, så kongen toss’ svært godt om denna gutten og gjorde så mykje av ‘n.

Nå var det ein i kongsgar’n som dom kalla Riddar Rød, han var over alle hestane og mangt og mykje helles i gar’n. Hannom sette kongen av, og sette denna gutten i staden hannoms. Det blei Riddar Rød fælt fortroten over, og gjekk og grunna på håsse han skulle få gjera gutten i beit.

Dermed hadde gutten ei avskildring av syster si som han hadde teke med seg heimafrå; hver morgo og kveld når ‘n heldt bønn, så hadde ‘n det skilderiet framfor seg og bad for syster si. Detta hadde Riddar Rød sett igjennom nykjelholet; og så gjekk ‘n til kongen og sa det at gutten hadde eit bilete som ‘n bad til hver morgo og kveld, sa ‘n. Dermed ville kongen veta håsse detta hadde seg, og så spurde ‘n gutten hått det var for eit bilete han bad til hver gong han heldt bønn.

«Det er syster mi,» sa gutten; «da eg for heimatil skildra eg ho av, for eg har det for vis at hver gong eg held bønn for meg sjav, så held eg bønn for hennar au.

«Er detta syster di?» sa Riddar Rød, «d’er ei klobarleg hore!» sa ‘n.

«Ja er ho ei hore, så må du gjønne hengje meg!» sa guten.

Ja, så blei det til det Riddar Rød skulle freiste om ‘n kunne kje gjera ‘o god for ei hore. Dermed reiste ‘n av til det landskapet der gutten var ifrå, og der losjera ‘n seg inn hjå ei gammal enke tett med, og laga seg som ‘n ville hava hennar. Da veit du det blei gildt og gjævt møllom dom, og ho fortalde ‘n mangt og mykje om landet, slikt han ville veta.

Dermed spurde ‘n da au om denna systera til gutten og håsse ho var.

«Jau, det er kje anna hell det som godt er å seia om hennar,» sa enka, «snill og gjæv er ho på alle visar og noko særs har det da støtt følgt med ‘o; det er kje alle’ som veit det, men eg har sett det: ho har eit merke på sitt liv med eit sølvhår i og eit gullhår i.»

Da Riddar Rød hadde fått det å veta, så reiste ‘n heim.

«Det er ei hore!» sa ‘n; «ho har eit merke på sitt liv med eit sølvhår i og eit gullhår i, og det merket er laga som ei vorte,» sa ‘n. Dermed skulle gutten hengjast. Så sa ‘n det til kongen:

«Vil du gje meg lov til å reise heim fyrst? Du må gje med meg så stor makt du vil til å vakte på meg.»

Ja, det skulle ‘n, sa kongen. Så reiste ‘n heim, men tok inn på grannegar’n, han ville kje vera i hus med syster si. Der fortalde ‘n om kvelden håsse det hadde gjenge han, alt sammen, og at nå skulle ‘n miste livet for systeras skuld.

Om morgonen reid ‘n med heile makta si til dynnhella på farsgar’n sin, svartkledde var dom alle, og svarte hestar hadde dom, til sorg. Dermed kom systera ut og skulle sjå hått detta var. Med det samma reid ‘n bort til ‘o og dreiv til ‘o under øyra fyrst på den eine sida og så på den andre. Og så reid ‘n bort att. Systera kjende ‘n ikkje, men ho tosse det var forsmedeleg slikt, det grov ‘o så at ho blei sjuk og sengeliggande. Men da dom spurde det på grannegar’n, reiste det ein bort til ‘o, og han fortalde håkken det var, og alt det han hadde fortalt om ‘o om kvelden.

Dermed sauma ho ein vott som ho utstasa så gild at det var ei syn, og så reiste ho av til det landet der broren var. Der kledde ho seg reint uvand og tok inn i eit hus som låg på vegen til rettarplassen.

Den morgonen avrettinga skulle vera, stasa ho seg til og kledde seg så fint og gildt at folk toss’ tenkje ho var med dei høgaste. Så spurde ho om det var noko nytt frå kongsgar’n?

«Ja, noko nytt er det – d’ er ein fange som skal rettast i dag.» «Ja, dom må vel forbi her, d’ er vel ingen annan veg?» sa’o.

«Nei, her forbi må dom, d’ er einaste vegen som gjeng til rettarplassen her,» sa dom.

Da så fangen kom forbi, så var kje kongen med i ferda. «Dom kan vel ikkje retta ‘n når kongen ikkje er med?» sa ‘o.

«Nei, det blir ingen avretta utan kongen er til stades,» sa dom. Endeleg kom kongen og hannoms følgje forbi. Dermed kasta ho seg på kne for kongen.

«Statt opp, statt opp!» sa han, «eg ser du kan gjønne vera likså høg du som eg. No må du beda om hått du vil, så nær som denna fangen, hannoms liv kan eg kje spara.»

«Eg har kje noko med fangen,» sa ho, «men eg må klaga for deg over ein som heiter Riddar Rød. Han har stole av meg maken til denna votten, du ser.»

Detta hørde Riddar Rød, for han stod kje langt unna. Dermed sette ‘n til å banne:

«Eg har kje sett anten jenta hell votten før, eg,» sa ‘n.

«Nei, du har kje stole votten, men du har stole av meg æra og loge på meg – for eg er systera til denna fangen – og no seier du det du har aller sett meg før. Håsse har det seg?»

Da kongen hørde detta, så blei gutten frikjend, og Riddar Rød blei dømt til å lide straffa i hannoms stad, og hannom var det ingen som fridde ut.