Det var en gang en kone som var så vrang at hun alltid sa og gjorde det motsatte av det mannen sa. Sa han: «I morgen skal vi stå opp tidlig,» så sov kona i tre døgn uten å våkne. Ba han henne gå og legge seg, begynte hun å synge og danse. Var mannen sulten og ba henne steke pannekaker, nektet hun. Men var han mett, stekte hun pannekaker og tvang dem i ham. Hun var så vanskelig og tverr at det ikke nyttet å snakke til henne.

Mannen ble til slutt sint og ville tukte henne. Så sa han: «Du får ikke gå til brønnen etter vann.» «Jeg skal vise deg at jeg kan hente vann likevel,» sa hun og gikk. Mannen fulgte etter. «Ikke bøy deg over brønnen, du kunne falle nedi,» sa han. «Hvorfor skulle ikke jeg bøye meg?» sa kona. Hun bøyde seg så langt at hun falt på hodet nedi.

Da gikk mannen hjem og begynte å stelle alene. Dette gikk en dag, og det gikk to. Men den tredje dagen syntes han det ble kjedelig. Før var det krangel og slagsmål i huset, men nå var det så stille.

Så gikk han til brønnen og kastet et tau ned. «Hvis hun holder i, skal jeg dra henne opp,» tenkte han. Litt etter kjente han at noe tok i tauet, og han begynte å dra. Men da hele tauet var oppe, ble han helt redd, for på det hang en liten, svart djevel. Mannen ville slippe ham nedi igjen, men djevelen gråt og ba: «Gjør med meg hva du vil, men ikke slipp meg ned dit igjen. Siden kona di kom ned til oss, er det slutt på freden. Hun slår den ene og banker den andre og jager ut den tredje. Jeg skal tjene deg så godt jeg kan, bare jeg slipper unna kona di.»

«Hvordan vil du tjene meg?» spurte mannen. «Du kan være klok mann og se til syke folk. Så snart du kommer, forsvinner jeg, og du får penger og ære på kjøpet.»

Smådjevelen besatte folk, og mannen gjorde dem friske og ble en rik mann.

En gang sa djevelen til mannen: «Nå vil jeg gjøre prinsessen syk, men denne gangen skal du ikke blande deg. Ellers blir du halshugget.» Prinsessen ble syk, og tjenerne gikk for å hente legen. Da de hørte om den kloke mannen, gikk de dit og ba ham komme. «Nei,» sa mannen, «jeg kan ikke gjøre noe, for mot denne sykdommen finnes det ingen kur.» Tjenerne vendte tilbake til kongen og fortalte dette. Da ble kongen sint og sa: «Hent ham hit med en gang! Vil han ikke, skal jeg hogge hodet av ham.» Tjenerne gikk: «Du må komme enten du vil eller ikke. Ellers går det galt med deg.» «Vel,» sa han, «jeg skal gå – på ett vilkår: Dere skal samle alle folk som finnes i byen, og når jeg er på rommet til prinsessen, skal dere slå i panner, banke i bøtter og skyte med geværer og rope så høyt dere kan: ‘Den leie kjerringa har kommet opp fra brønnen! Den leie kjerringa har kommet opp fra brønnen!'»

Så kom mannen til prinsessen. Smådjevelen så ham og ble rasende: «Er det slik du holder avtalen vår! Jeg viker ikke, så nå mister du hodet!»

Da åpnet mannen vinduet, og djevelen hørte et forferdelig leven. De slo i panner, skjøt og skrek: «Den leie kjerringa har kommet opp fra brønnen!» «Kona di! Er hun ikke i brønnen?» spurte djevelen. «Nei, hun har kommet opp for å se etter deg,» svarte mannen. Men da ble djevelen helt vettskremt. «Er hun her, må jeg være der,» sa han. Han for av gårde til brønnen, hoppet nedi – og borte var han.

Originaltekst:

Den leie kjerringa

Det var ein gong ei kjerring som var så lei at ho støtt sa og gjorde stikk imot det mannen sa. Sa han: «I morgon skal vi opp tidleg,» så sov kjerringa 3 døgn utan å vakne. Bad han henne gå og legge seg, tok ho til å synge og danse. Var mannen svolten og bad henne steike pannekake, nei da ville ho ikkje. Men var’n mett, da steikte ho pannekake og stappa i han. Ho var så vrien og vrang at det nytta ikkje å tale til henne.

Mannen vart sint til slutt og ville tukte henne. Så sa han: «Du får ikkje gå til brønnen etter vatn.» «Eg skal vise deg at eg kan hente vatn lell,» sa ho og gjekk. Mannen følgde etter. «Bøyg deg ikkje over brønnen, du kunne dette nedi,» sa han. «Hoffer skulle ikkje eg bøygje meg?» sa kjerringa. Ho bøygde seg så langt at ho for på hovudet nedi.

Da gjekk mannen heim og tok til å stelle aleine. Detta gjekk ein dag, og det gjekk to. Men tredje dagen syntes han det vart kjedt. Før var det trette og slagsmål i huset, men no var det så roleg.

Så gjekk han til brønnen og kasta eit taug ned. «Vil ho halde i, skal eg dra opp,» tenkte han. Litt etter kjende han det tok i tauget, og han til å dra. Men da heile tauget var oppe, vart han reint redd for på det hekk ein liten, svart djevel. Mannen ville sleppe han nedi att, men djevelen gret og bad: «Gjer med meg kva du vil, men slepp meg ikkje dit ned att. Sidan kjerringa di kom ned til oss er det slutt på freden. Ho slår den eine og denger den andre og jagar ut den tredje. Eg skal tene deg så godt eg kan, berre eg kan få sleppe frå kjerringa di.»

«Korleis vil du tene meg?» spurde mannen. «Du kan vere klok mann og sjå til sjuke folk. Så snart du kjem, forsvinn eg, og du får pengar og ære på kjøpet.»

Smådjevelen besette folk, og mannen gjorde dei friske og vart ein rik mann.

Ein gong sa djevelen til mannen: «No vil eg gjere kongsdottera sjuk, men denne gongen skal du ikkje blande deg opp i det. Elles blir du halshoggen.» Kongsdottera vart sjuk, og tenarane gjekk for å hente lækjaren. Da dei høyrde om den kloke mannen, gjekk dei dit og bad han kome. «Nei,» sa mannen, «eg kan ikkje gjere noko, for mot denna sjukdomen fins det inga råd.» Tenarane vende attende til kongen og fortalde dette. Da vart kongen sint og sa: «Hent han hit med ein gong! Vil han ikkje, skal eg hogge hovudet av han.» Tenarane gjekk: «Du lyt kome anten du vil eller ikkje. Elles går det gale med deg.» «Vel,» sa han, «eg skal gå – på eit vilkår: De skal samle alle folk som fins i byen, og når eg er på romet til kongsdottera, skal de slå i panner, banke i bøtter og skyte med børser og rope så høgt de kan: «Den leie kjerringa er komen opp tur brønnen! Den leie kjerringa er komen opp tur brønnen!»»

Så kom mannen til kongsdottera. Smådjevelen såg han, og vart gnistrande sint: «Er det slik du held avtalen vår! Eg vik ikkje, så no misser du hovudet!»

Da opna mannen glaset, og djevelen høyrde eit forfælande leven. Dei slo i panner, skaut og skreik: «Den leie kjerringa er komen opp tur brønnen!» – «Kjerringa di! Er ikkje ho i brønnen?» spurde djevelen. «Nei, ho er komen opp for å sjå etter deg,» svara mannen. Men da vart djevelen reint vettskremt. «Er ho her, må eg vere der,» sa han. Han for avstad til brønnen, hoppa nedi – og borte var han.