Kjetta på Dovre

Det var en gang en mann oppe i Finnmark som hadde fanget en stor hvitbjørn. Den skulle han gå til kongen av Danmark med. Så skjedde det at han kom til Dovrefjell på julaften, og der gikk han inn i en stue hvor det bodde en mann som het Halvor. Her ba han om å få låne hus til seg og hvitbjørnen sin.

«Gud bevare oss!» sa mannen i stua. «Vi kan nok ikke låne hus til noen nå, for hver eneste julaften kommer det så fullt av troll her at vi må flytte ut og ikke har tak over hodet selv engang.»

«Å, dere kan nok låne meg hus likevel,» sa mannen. «Bjørnen min kan ligge under ovnen her, og jeg kan vel få ligge inne i koven.»

Ja, til slutt fikk han lov. Så flyttet folkene i huset ut, og da det var gjort i stand for trollene med oppdekte bord, både med rømmegrøt og lutefisk og pølse, og ellers alt som godt var, akkurat som til et annet flott gjestebud.

Plutselig kom trollene. Noen var store, og noen var små, noen var langrumpede, og noen var rumpeløse, og noen hadde lange, lange neser, og de åt og drakk og smakte på alt.

Men så fikk en av trollungene se hvitbjørnen som lå under ovnen, og så tok han et stykke pølse og satte på en gaffel og stekte, gikk bort og stakk det i nesa på hvitbjørnen, så den brente seg. «Katte, vil du ha pølse?» skrek han. Da for hvitbjørnen opp og brummet og jaget dem ut alle sammen, både store og små.

Året etter var Halvor i skogen julaftens ettermiddag og skulle hente ved til helgen, for han ventet trollene igjen.

Akkurat idet han hugget, hørte han det ropte borte i skogen: «Halvor! Halvor!»

«Ja,» sa Halvor.

«Har du den store katta di ennå, du?»

«Ja, hun ligger hjemme under ovnen,» sa Halvor, «og nå har hun ynglet og fått sju unger, og de er mye større og sintere enn hun selv.»

«Så kommer vi aldri til deg mer da!» ropte trollet borte i skogen, og siden den tid har trollene heller ikke spist julegrøt hos Halvor på Dovre.

En mann og isbjørnen hans i en hytte. KI-generert
En mann og isbjørnen hans i en hytte. KI-generert

Kjætten paa Dovre

Der var engang en Mand oppi Finmarken, som havde fanget en stor Hvidbjørn; den skulde han gaa til Kongen af Danmark med. Saa faldt det sig saa, at han kom til Dovrefjeld om Julekvelden, og der gik han ind i en Stue, hvor der boede en Mand som hedte Halvor. Her bad han om han kunde faa laant Hus til sig og Hvidbjørnen sin.

«Gud bære os heller!» sagde Manden i Stuen: «vi kan nok ikke laane Hus til nogen nu, for hver eneste Julekveld kommer det saa fuldt af Trold her, at vi maa flytte ud og ikke har Tag over Hovedet selv engang.»

«Aa, I kan nok laane mig Hus for det,» sagde Manden; «Bjørnen min kan ligge under Ovnen her, og jeg kan vel faa ligge inde i Kaaven.»

Ja, saa længe bad han da at han fik Lov. Saa flyttede Folkene i Huset ud, og da der var laget til for Troldene med opdækkede Borde, baade med Rømmegrød og Lutefisk og Pølse paa, og ellers alt det som godt var, ligesom til et andet gildt Gjæstebud.

Ret som det var, saa kom Troldene. Nogle var store, og nogle var smaa, nogle var langrumpede, og nogle var rumpeløse, og nogle havde lange, lange Næser, og de aad og de drak og smagte paa alting.

Men saa fik en af Troldungerne se Hvidbjørnen som laa under Ovnen, og saa tog han et Stykke Pølse og satte paa en Gaffel og stegte, gik sta’ og stak det bort i Næsen paa Hvidbjørnen, saa han brændte sig. «Kjætte, vil du ha Kurv?» skreg han. Saa for Hvidbjørnen op og brummede og jagede dem ud allesammen, baade store og smaa.

Aaret efter var Halvor i Skogen Julekvelds-Eftermiddagen og skulde hente Ved til Helgen, for han ventede Troldene igjen.

Aller bedst han hug, hørte han det raabte borti Skogen: «Halvor! Halvor!»

«Ja,» sagde Halvor.

«Har du den store Kjætten din endnu du?»

«Ja, hun ligger hjemme under Ovnen,» sagde Halvor, «og nu har hun ynglet og faaet syv Unger, og de er meget større og sintere end hun selv.»

«Saa kommer vi aldrig til dig mere da!» raabte Troldet borte i Skogen; og siden den Tid har Troldene heller ikke ædt Julegrød hos Halvor paa Dovre.