Det var en gang en liten gammel kvinne som bodde i en sko. Denne skoen sto nær en stor skog, og var så stor at den fungerte som et hus for den gamle damen og alle barna hennes – og hun hadde så mange barn at hun ikke visste hva hun skulle gjøre med dem.
Men den lille gamle kvinnen var veldig glad i barna sine, og de tenkte bare på hvordan de best kunne glede henne. Sterkarm, den eldste, hugget trær til ved. Peter flettet kurver. Mark var sjefsgartner. Lizzie melket kua, og Jenny lærte de yngste barna å lese.
Nå hadde ikke denne lille gamle kvinnen alltid bodd i en sko. Hun og familien hadde en gang bodd i et pent hus dekket av eføy, og mannen hennes var tømmerhogger, akkurat som Sterkarm. Men det bodde en fryktelig kjempe i et stort slott bortenfor skogen, og en dag kom han og ødela huset deres med klubben sin. Deretter tok han den stakkars tømmerhoggeren med seg til slottet sitt bak skogen. Da den lille gamle kvinnen kom hjem, var huset i ruiner og mannen hennes var sporløst borte.
Natten kom, og siden faren ikke kom tilbake, gikk den gamle damen og familien hennes ut for å lete etter ham. Da de kom til det stedet i skogen hvor kjempen hadde møtt faren deres, så de en enorm sko. De brukte lang tid på å gråte og rope på faren sin, men fikk ikke noe svar. Da tenkte den gamle damen at det var best å søke ly i skoen til de kunne bygge et nytt hus. Så Peter og Sterkarm satte tak på skoen, skar ut en dør, og gjorde den om til et hjem. Der bodde de alle lykkelig i mange år, men den lille gamle damen glemte aldri mannen sin og hans triste skjebne.
Sterkarm, som så hvor ulykkelig moren ofte var på grunn av dette, foreslo for de neste elleve brødrene sine at de skulle bli med ham og befri faren fra kjempen. Moren deres visste hvor sterk kjempen var, og ville ikke høre snakk om det, for hun fryktet at de ville bli drept. Men Sterkarm var ikke redd. Han kjøpte et dusin skarpe sverd, og Peter laget like mange sterke skjold og hjelmer, samt armbrøster og piler med jernspisser. Nå var de klare; Sterkarm ga ordre om å marsjere, og de dro inn i skogen. Neste dag fikk de øye på kjempeborgen. Sterkarm, som lot brødrene vente i skogen like ved, gikk modig opp til inngangen og grep dørhammeren. Døren ble åpnet av en morsom liten gutt med stort hode, som bare sto og gliste og lo.
Sterkarm gikk da modig over gårdsplassen, og møtte snart en tjener, som tok av seg hatten og spurte hva han ville. Sterkarm sa at han kom for å befri faren sin, som ble holdt fanget av kjempen. Den lille mannen sa at han syntes synd på ham, for den delen av slottet hvor faren var, ble voktet av en stor drage. Sterkarm lot seg ikke skremme, og fant snart uhyret, som sov tungt. Han gjorde kort prosess og stakk sverdet rett gjennom hjertet på dragen. Dragen spratt opp, skrek høyt og forsøkte å kaste seg over Sterkarm, men det gode sverdet hadde gjort jobben sin, og uhyret falt tungt til bakken, død.
Kjempen, som hadde drukket mye vin, sov tungt i en avsides del av slottet. Sterkarm hadde knapt gjort ende på dragen før den morsomme lille gutten som hadde åpnet døren, dukket opp igjen. Han førte Sterkarm til en annen del av borggården, hvor han så sin stakkars far, som straks spratt opp og omfavnet ham. Da kalte Sterkarm på brødrene sine, og etter at de hadde omfavnet faren, brøt de snart lenkene hans og satte ham fri.
Vi må nå vende tilbake til den lille gamle kvinnen. Etter at sønnene hennes hadde dratt, ga hun seg over til dyp sorg. Mens hun var i denne tilstanden, kom en gammel heks bort til henne og sa at hun ville hjelpe, for hun hatet kjempen og ønsket å drepe ham. Heksen tok da den lille gamle damen opp på kosten sin, og de fløy gjennom luften rett til kjempeborgen.
Denne gamle heksen hadde store krefter, og ga straks kjempen liktær og ømme føtter. Da han våknet, hadde han så vondt at han ikke orket det lenger, så han bestemte seg for å lete etter den savnede skoen sin, som – akkurat som den andre han hadde i slottet – var stor og god for foten hans. Da han kom til stedet hvor den gamle damen og barna bodde, så han den gamle skoen sin, og med en latter som fikk trærne til å riste, stakk han foten inn i skoen og brøt gjennom taket som Sterkarm og Peter hadde satt på. Barna, redde og forferdet, løp rundt inne i skoen og krabbet ut gjennom døren og sprekkene som kjempen tidligere hadde laget for liktærne sine.
På dette tidspunktet var heksen og den lille gamle damen, samt Sterkarm, hans elleve brødre og faren, kommet fram til stedet. Sterkarm og brødrene skjøt piler mot kjempen til han til slutt falt såret om, og Sterkarm gikk bort og hogg hodet av ham. Så bygde faren, den lille gamle kvinnen og alle barna et nytt hus, og levde lykkelig alle sine dager.
