Det var en gang en rev og ei revefrue, som budde langt inne i skogen i revehuset. De var venner og vel forlikt, og levde så godt i hop som parfolk kan gjøre. Men så var det en dag reven hadde vært i hønsehuset til bonden, og der åt han rubb og stubb, og det var vel mye for han. Så ble han sjuk og døde; og alt det revemor sørgde og gråt, så hjalp det ikke, han var død og ble død.
Men da han var kommet godt i jorda, og gravølet vel var over, så tok det på å komme friere til enka. Om lørdagskvelden banka det tre slag i døra til revehuset.
«Å gå ut, du Korse, og se hva det er,» sa Reve-enka; hun hadde ei kjette til tjenestejente, og hun het Korse. Da jenta kom ut, så stod det en bjørn på tråkka.
«God kveld,» hilste bjørnen.
«God kveld igjen,» sa Korse.
«Er Reve-enka heime i kveld?» spurte han.
«Hu sitter inne,» svarte jenta.
«Hva tar hu seg til i kveld, låter hu ille eller vel?» spurte bjørnen.
«Hu sørger over husbonds død og gråter nesa sår og rød. Hu veit ikke si arme råd hu,» sa kjetta.
«Bed henne ut å gå, skal hu få et godt råd!» sa bjørnen.
Da kjetta kom inn, spurte matmora:
«Hvem er det som tasser og banker på, så jeg ikke må kveldsfred få?»
«Det er frierne dine,» svarte kjetta, «Jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få et godt råd.»
«Hvilken farge har pelsen?» spurte Revefrua.
«Ven vakker brun,» sa jenta; «svær kar og kvast syn,» sa hun.
«La han gå, la hann gå! Jeg trenger ikke hans råd.»
Korse gikk bort og gløtta på døra og sa:
«Hu ber deg heimatt gå, hu vil ikke ha noe råd.»
Ja, så var det ikke annet for, bamsen måtte snu og fare sin vei dit han kom fra.
Neste lørdagskveld banka det på igjen. Den gangen stod en ulv utafor.
«God kveld,» sa ulven, «er Reve-enka heime?» Jo, hun var da det.
«Hva gjør hu i kveld, later hu ille eller vel?» spurte han.
«Å, hu veit ikke si arme råd,» svarte jenta; «Hu gråter nesa sår og rød, hu sørger over husbonds død.»
«Be henne ut å gå, skal hu få et godt råd,» sa gråbeinen.
«Hvem er det som flyger og banker på, så jeg ikke må kveldsfred få?» spurte Reve-enka.
«Å det er friere, veit jeg,» sa kjetta. «Jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få et godt råd,» sa hun.
Nei, først ville revefrua vite hva slags farge pelsen hadde.
«Ven vakker grå; lang kropp og lite på,» svarte Korse.
«La han gå, la han gå, jeg trenger ikke hans råd!» sa enka. Da gråtassen fikk det budet, måtte han gjøre vendereise, han med.
Tredje lørdagskvelden gikk det like ens. Det banka tre slag på døra, og kjetta reiste ut og skulle se etter. Så var det en hare.
«God kveld,» sa han.
«God kveld igjen,» svarte hun; «er det fremmedfolk ute og farer så seint på kvelden?» sa hun.
Ja, det var da det, og så spurte han også om Reve.enka var heime, og hva hun tok seg til.
«Hu gråter nesa sår og rød, hu sørger over husbonds død,» svarte jenta.
«Å be henne ut å gå, skal hu få et godt råd,» sa haren.
«Hvem er det som tripper og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?» sa matmora til Korse.
«Det er nok friere det, mor!» svarte jenta.
Ja, så ville hun vite hva lett kufta hadde denne gangen.
«Ven vakker kvit, tett vadmel og uten slit,» sa kjetta.
Men det ble ikke bedre, det: «La han gå, la han gå, jeg trenger ikke hans råd!» svarte Reve-enka.
Så var det den fjerde lørdagskvelden. Best det var, kom det tre slag i døra til revehuset igjen. «Gå ut og se hva som er på ferde du,» sa enka til tjenestejenta. Da kjetta kom ut, stod det en rev på dørhella.
«God kveld og takk for sist,» sa reven.
«Sjøl takk for sist,» svarte jenta.
«Er Revefrua heime?» spurte han.
«Ja, hu sørger over husbonds død, og gråter nesa sår og rød,» sa jenta; «hu veit ikke si arme råd, hu stakkar!»
«Bare bed henne ut å gå, så skal hu få gode råd, sa reven. Så gikk Korse inn.
«Hvem er det som svinser og banker på, så jeg ikke må kveldsfred få?» spurte matmora.
«Å du veit da det,» sa kjetta, «det er frierne dine, det. Jeg skulle be deg ut å gå, skulle du få gode råd.»
«Hva lett har kufta?» spurte reveenka.
«Ven vakker rød, – just som hans, er død,» svarte kjetta.
«Kjære, bed han inn å sjå, han har gode råd!» sa enka.
«Send meg hit mine sokker små,
jeg vil gjerne med han gå;
send meg hit mine sko å knappe,
jeg vil gjerne med han gå.»
Han ville hun ha, og så ble det bedt lag og bryllup hos Reve-enka med det samme. Og dersom han ikke har vært i hønsegarden, han også, så lever de i revehuset den dag i dag.
