Det var en gang en skipper som var utrolig heldig med alt han foretok seg. Ingen fikk slike frakter eller tjente så mye penger som ham, for de bare strømmet inn. Ingen kunne gjøre slike reiser som han heller; for uansett hvor han dro, var vinden med ham. Folk sa til og med at bare han snudde på hatten sin, kunne han dreie vinden dit han ville.

Slik seilte han i mange år, både med trelast og på Kina-reiser, og tjente penger som gress. Men så var det en gang han igjen var på vei hjem over Nordsjøen for fulle seil, som om han hadde stjålet både last og skute. Men den som ville ta ham igjen, fór enda fortere. Det var Gammel-Erik, for skipperen hadde inngått en kontrakt med ham, og nå var tiden ute. Han kunne vente hvert øyeblikk at Gammel-Erik kom for å hente ham.

Skipperen kom opp på dekk fra kahytten og så opp i lufta. Så ropte han på tømmermannen og et par av mannskapet og ba dem gå ned i lasterommet for å hugge to hull i bunnen av skuta. Når de hadde gjort det, skulle de løfte opp pumpene fra pumpesumpen og drive dem tett inn i hullene, slik at sjøen sto langt opp i pumpestokken.

Mannskapet undret seg over dette og syntes det var et merkelig oppdrag, men de gjorde som skipperen sa. De hugget to hull i bunnen og drev inn pumpene så tett at det ikke kunne komme en vanndråpe inn i lasten, men opp i pumpene sto Nordsjøen sju fot høyt.

Knapt hadde de fått flisene over bord etter arbeidet, før Gammel-Erik kom i et vindkast og grep skipperen i kragen. «Stopp, far, det har ikke så stort hastverk,» sa skipperen, og begynte straks å forsvare seg og løsne klørne som Gammel-Erik hadde slått i ham, med en marlspiker. «Har du ikke inngått kontrakt om at du alltid skulle holde skuta tørr og tett?» sa skipperen. «Jo, du er en gild kar. Mål i pumpene! Vannet står sju fot opp i roret. Pump, djevel, og pump skuta lens, så kan du ta meg og ha meg så mye du vil!» sa han.

Gammel-Erik var ikke klokere enn at han lot seg lure. Han strevde og svettet, og svetten fosset som bekker nedover ham, så de gjerne kunne drevet en kvernkall nederst i ryggsøylen. Men han pumpet opp fra Nordsjøen og ut i Nordsjøen. Til slutt ble han lei av dette arbeidet, og da han ikke orket mer, dro han hjem i fullt sinne til oldemoren sin for å hvile seg. Skipperen lot han være skipper så lenge han ville, og er han ikke død, så seiler han vel ennå og drar dit han vil, og dreier vinden etter som han snur på hatten sin.

Originaltekst:

Skipperen og Gammel-Erik

Det var en gang en skipper som var saa ubegripelig heldig med alt det han tok sig til. Det var ingen som fik slike fragter, og ingen som tjente slike penger, for de veltet likesom ind paa ham; og slet ikke var det nogen som var god for at gjøre slike reiser som han; for hvor han for hen, var vinden med ham, ja de sa, at bare han snudde hatten sin, saa dreide han vinden dit han vilde ha den ogsaa.

Slik for han i mange aar baade i trælastfart og paa Kinareiser, og penger tjente han som gras. Men saa var det en gang igjen han for avsted hjem over Nordsjøen for fulde seil, som han skulde ha stjaalet baade last og skute. Men den som vilde ha tak i ham, han for endda fortere. Det var Gammel-Erik det; for ham hadde han gjort kontrakt med, som en kan vite, og den dagen var tiden ute; han kunde vente hvert øieblik at han kom og vilde hente ham.

Ja, skipperen kom op paa dækket fra kahytten og saa til veirs; saa praiet han paa tømmermanden, og et par av folkene til, og sa de skulde gaa ned i rummet og hugge to huller i bunden paa skuta, og naar de hadde gjort det, skulde de lette op pumpene av pumpesuden og drive dem tæt ind i hullene, saa sjøen stod langt op i pumpestokken.

Folkene undret sig paa dette og syntes det var et snodig arbeide; men de gjorde som skipperen hadde sagt; de hugget to huller i bunden, og drev ind pumpene saa tæt at det ikke kunde komme en vassdraape ind i lasta; men op i pumpene stod Nordsjøen syv fot høit.

Det var knapt de hadde faat flisa over bord efter arbeidet, saa kom Gammel-Erik i et vindkast og fakket skipperen i kraven. «Stop, far, det har ikke slik braahast,» sa skipperen, og med det samme gav han sig til at verge for sig og løse ut klørne, som han hadde slaat i ham, med en merlspiker. «Har du ikke gjort kontrakt om at du støtt skulde holde skuta tør og tæt?» sa skipperen. «Jo, du er gild gut. Maal i pumpene! Vandet staar syv fot op i roret. Pump, dævel, og pump skuta lens, saa kan du ta mig og ha mig, saa mye du vil!» sa han.

Gammel-Erik var ikke klokere, end at han lot sig narre. Han strævde og svettet, og svetten den fosset som bækker ned over ham, saa de gjerne kunde drevet en kvernkall nederst i rygskaaren; men han pumpet op av Nordsjøen og ut i Nordsjøen. Det arbeidet blev han træt av tilsidst, og da han ikke orket mere, for han hjem i fuldt sinne til oldemor si og vilde hvile sig: Skipperen lot han være skipper, saa længe han vilde, og er han ikke død, saa farer han vel endnu og seiler dit han vil, og dreier vinden efter som han snur hatten sin.