Det var en gang en konge som hadde så mange gjess at han måtte ha en jente bare for å passe på dem. Hun het Åse, og de kalte henne Åse Gåsepike.
En dag kom en prins fra England som var ute for å finne seg en brud. Han møtte Åse på veien.
«Sitter du der, lille Åse?» spurte prinsen.
«Ja, jeg sitter her og lapper og syr. Jeg venter på prinsen fra England i dag,» svarte lille Åse.
«Ham kan ikke du forvente å få,» sa prinsen.
«Jo, skal jeg ha ham, så får jeg ham nok,» sa lille Åse.
Prinsen sendte malere til alle land for å male portretter av de vakreste prinsessene. Han valgte en han likte godt og reiste for å fri til henne. Prinsen hadde en magisk stein som kunne avsløre sannheten om folk.
Åse advarte prinsessen om steinen og sa at hvis hun hadde hatt kjærester før, burde hun ikke trå over den. Prinsessen ble bekymret og ba Åse om å bytte plass med henne i sengen om natten.
Da Åse la seg i sengen, spurte prinsen steinen: «Hvem legger seg i min seng?»
«En ren og skjær jomfru!» svarte steinen.
Om natten byttet prinsessen plass med Åse. Om morgenen spurte prinsen igjen, og steinen svarte: «En som har hatt tre kjærester.»
Prinsen avviste den første prinsessen og prøvde igjen med en ny. Det samme skjedde, men denne gangen avslørte steinen at prinsessen hadde hatt seks kjærester.
Prinsen bestemte seg for å prøve en tredje gang. Igjen møtte han Åse på veien, og hun sa det samme som før.
Den tredje prinsessen gjorde det samme som de to forrige. Men denne gangen satte prinsen en ring på Åses finger mens hun sov. Ringen var for trang til å tas av.
Om morgenen avslørte steinen at denne prinsessen hadde hatt ni kjærester. Prinsen ble rasende og jaget henne bort.
Prinsen spurte steinen om hva som hadde skjedd, og steinen fortalte alt. Prinsen gikk for å finne Åse, som nå passet gjessene igjen.
Han la merke til at hun hadde en fille rundt fingeren og spurte hvorfor. Åse sa hun hadde skåret seg, men prinsen insisterte på å se. Da han fjernet fillen, gjenkjente han ringen.
Prinsen tok Åse med seg til slottet, ga henne fine klær, og de giftet seg. Slik fikk lille Åse Gåsepike prinsen fra England likevel, bare fordi hun var bestemt på at hun skulle ha ham.
Originaltekst:
Vesle Åse Gåsepike
Det var en gang en konge som hadde så mange gjess at han måtte ha ei jente bare til å gjæte dem; hun hette Åse, og så kalte de henne Åse Gåsepike.
Nå var det en kongssønn fra Engeland som skulle ut og fri; han satte Åse seg i vegen for.
«Sitter du der, du vesle Åse?» sa kongssønnen.
«Ja, jeg sitter her og setter bot på bot og lapp på lapp, jeg venter kongssønnen fra Engeland i dag,» sa vesle Åse.
«Ham kan ikke du vente å få,» sa prinsen.
«Jo, skal jeg ha ‘n, så får jeg ‘n nok,» sa vesle Åse.
Det ble nå sendt malerer til alle land og riker som skulle ta av de vakreste prinsessene; dem ville prinsen ha å velge imellom. En av dem likte han så godt at han reiste etter henne og ville gifte seg med henme, og han var både glad og sæl da han hadde fått henne til kjæreste. Men så hadde prinsen en stein med seg, som han la framfor senga si, og den visste all ting; og da prinsessa kom, så sa Åse Gåsepike til henne at hvis hun hadde hatt noen kjæreste før, eller hun ikke visste seg fri for noe hun ikke ville prinsen skulle vite, så måtte hun ikke stige over den steinen han hadde framfor senga si, «for den sier ham all ting om deg,» sa hun. Da prinsessa hørte det, ble det sorg på henne, kan du vite; men så fant hun på å be Åse om hun ville gå istedenfor henne og legge seg med prinsen om kvelden, og når han så hadde sovna, skulle de bytte om igjen, så han hadde den rette hos seg når det ble lyst om morgenen. Det gjorde de.
Da Åse Gåsepike kom og tro på steinen, så spurte prinsen: «Hvem er det som stiger i mi seng?»
«Rein og skjær jomfru!» sa steinen, og så la de seg til å sove; men da det leid på natta, kom prinsessa og la seg isteden for Åse.
Om morgenen da de skulle stå opp, spurte prinsen steinen igjen: «Hvem er det som stiger av mi seng?»
«En som har hatt tre kjærester,» sa steinen.
Da prinsen hørte det, ville han ikke ha henne, det kan en nok vite, og så sendte han henne heim att, og tok seg en annen kjæreste i stedet.
Da han skulle besøke henne, hadde vesle Åse Gåsepike satt seg i vegen for han igjen.
«Sitter du der, du vesle Åse Gåsepike?» sa prinsen.
«Ja, jeg sitter her og setter bot på bot, og lapp på lapp, for jeg venter kongssønnen fra Engeland i dag,» sa Åse.
«Å, ham kan ikke du vente å få,» sa kongssønnen.
«Jo, skal jeg ha ‘n, så får jeg ‘n nok,» meinte Åse.
Med den prinsessa gikk det akkurat like ens som med den første, på det nær, at da hun stod opp om morgenen, sa steinen at hun hadde hatt seks. Så ville prinsen ikke ha henne heller, og jagde henne sin veg; men enda en gang syntes han da han fikk prøve om han ikke skulle kunne finne en som var rein og skjær; han leitte da vidt og breitt igjen i mange land, til han fant en han kunne like.
Men da han skulle til henne, så hadde Åse Gåsepike satt seg i vegen for han igjen.
«Sitter du der, du vesle Åse Gåsepike?» sa prinsen.
«Ja, jeg sitter her og setter bot på bot og lapp på lapp, for jeg venter kongssønnen fra Engeland i dag,» sa Åse.
«Ham kan ikke du vente å få,» sa prinsen.
«Å jo, skal jeg ha ‘n, så får jeg ‘n nok,» sa vesle Åse.
Da prinsessa kom, så sa Åse Gåsepike til henne, liksom til begge de andre, at hvis hun hadde hatt noen kjæreste eller det var noe annet som hun ikke ville prinsen skulle vite, så måtte hun ikke trå på den steinen som prinsen hadde framfor senga si, «for den sier ham all ting,» sa hun. Prinsessa ble ille ved da hun hørte det; men så var hun like så ful som begge de andre, og bad Åse om hun ville gå istedenfor henne, og legge seg med prinsen om kvelden, og når han hadde sovna, skulle de bytte om, så han hadde den rette hos seg når det ble lyst om morgenen.
Det gjorde de.
Da vesle Åse Gåsepike kom og tro på steinen, så spurte prinsen: «Hvem er det som stiger i mi seng?»
«Rein og skjær jomfru!» sa steinen, og så la de seg.
Ut på natta satte prinsen en ring på fingeren til Åse, og den var så trang at hun ikke kunne få den av seg igjen; for prinsen kunne nok skjønne at det ikke gikk riktig til, og så ville han ha et merke han kunne kjenne igjen den på som var den rette. Da prinsen hadde sovna, kom prinsessa og jagde Åse ned i gåsestien igjen, og la seg sjøl i rommet hennes.
Om morgenen da de skulle stå opp, spurte prinsen: «Hvem er det som stiger av mi seng?»
«En som har hatt ni,» sa steinen, og da prinsen hørte det, ble han så harm at han jagde henne straks på timen, og så spurte han steinen hvordan det kunne henge sammen med disse prinsessene som hadde steget på steinen, for det kunne han ikke skjønne, sa han. Steinen fortalte da hvordan det hadde gått til at de hadde narra han og sendte Åse Gåsepike isteden for seg. Det ville prinsen ha greie på; han gikk ned til henne der hun satt og gjætte gjessene sine, for han ville se om hun også hadde ringen; har hun den, så er det best å ta henne til dronning, tenkte han. Da han kom der ned, så han med en gang at hun hadde bundet ei fille om den ene fingeren sin, og så spurte han hvorfor hun hadde gjort det. «Å, jeg har skjært meg så stygt,» sa vesle Åse Gåsepike. Så ville han se på fingeren, men Åse ville ikke ta av filla. Så tok prinsen fatt i fingeren, men Åse, hun ville dra den til seg igjen; dermed gikk filla av, og han kjente igjen ringen sin. Så tok han henne med seg til kongsgarden og gav henne fullt opp av stas og gilde klær, og sia holdt de bryllup, og på den vis fikk vesle Åse Gåsepike kongssønnen av Engeland likevel hun, bare for det hun skulle ha ‘n.