Det var en gang en bonde som hadde tre sønner. Han var i små kår og gammal og skrøpelig, og sønnene ville ikke ta seg noe til. Til garden hørte en stor, god skau, og den ville faren at guttene skulle hogge i, og se å få betalt unna noe på gjelda.
Langt om lenge fikk han dem på det travet, og den eldste skulle ut og hogge
først. Da han var kommet bort i skauen og hadde tatt til å hogge på ei skjeggete gran, kom det et stort, digert troll til han. «Hvis du hogger i min skau, skal jeg drepe deg!» sa trollet.
Da gutten hørte det, kasta han øksa og la heim att det beste han kunne.
Han kom reint andpusten heim og fortalte det som hadde hendt han. Men faren sa han var et harehjerte; trolla hadde aldri skremt han fra å hogge da han var ung, mente han.
Dagen etter skulle den andre sønnen av garde, og da gikk det nettopp like ens. Da han vel hadde hogd noen hogg i grana, kom trollet til han au og sa: «Hvis du hogger i min skau, skal jeg drepe deg!» Gutten torde snautt se på han, han kasta øksa og tok til beins liksom broren, og vel så fort. Da han kom heim att, vart faren sint, og sa at aldri hadde trolla skremt han, da han var ung.
Tredje dagen ville Askeladden i vei.
«Ja du!» sa de to eldste. «Du skal vel klare det, du som aldri har vært utom stuedøra!»
Han svarte ikke større på det, Askeladden, men bad bare om å få dugelig niste med seg. Mora hadde ikke sul, og så hengte hun på gryta for å breste litt til han. Det fikk han i skreppa og la av garde.
Da han hadde hogd ei lita stund, kom trollet til han og sa: «Hvis du hogger i min skau, skal jeg drepe deg!»
Men gutten var ikke sein; han sprang bort i skreppa etter osten og krysta den så mysa skvatt. «Tier du ikke stille,» skreik han til trollet, «skal jeg klemme deg, som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen!»
«Nei kjære, spar meg,» sa trollet, «jeg skal hjelpe deg å hogge.» Ja, på det vilkåret sparte gutten han, og trollet var dyktig til å hogge, så de fikk felt og hogd opp mange tylfter om dagen.
Da det lei mot kvelden, sa trollet: «Nå kan du følgje med heim, det er stuttere til meg enn til deg.»
Ja, gutten vart med, og da de kom heim til trollet, skulle han gjøre opp varme på peisen, mens gutten skulle gå etter vann til grautgryta. Men det stod to jernbøtter der, så store og tunge at han ikke orka å lee på dem engang.
Så sa gutten: «Det er ikke verdt å ta med seg disse fingerbølene, jeg går etter hele brønnen, jeg.»
«Nei, kjære vene,» sa trollet, «jeg kan ikke miste brønnen min. Gjør du opp varme, skal jeg gå etter vann.»
Da han kom att med vannet, kokte de opp ei dugelig stor grautgryte.
«Det er det samme,» sa gutten, «vil du som jeg, skal vi kapp-ete.»
«Å ja!» svarte trollet; for det tenkte han alltid han skulle stå seg i. Ja, de satte seg til bords, men gutten stal seg til å ta skinnskreppa og knyte foran seg, og så øste han mer i skreppa enn han åt sjøl. Da skreppa var full, tok han opp tollekniven sin og rispa ei flenge i skreppa. Trollet såg på han, men sa ikke noe.
Da de hadde ett ei stund til, la trollet bort skjea. «Nei, nå orker jeg ikke mer,» sa han.
«Du skal ete!» svarte gutten. «Jeg er snautt halvmett, jeg. Gjør du som jeg gjorde, og skjær hol på magen, så eter du sa mye du vil.»
«Men det gjør vel gruelig vondt?» spurte trollet.
«Å, ikke noe å snakke om,» svarte gutten.
Så gjorde trollet som gutten sa, og så kan en vel vite han satte livet til. Men gutten tok alt det sølv og gull som i berget var, og gikk heim med. Med det kunne han saktens få betalt unna noe på gjelda.