Det var en gang en klokker i bygda vår. Han var kjær etter alt det som godt og vakkert var. Bygdefolket sa han hadde det meste vettet i vommen. For selv om han likte vakre jenter og kjerringer både godt og vel, så likte han vel så godt god mat og godt drikke.
«Ja, en lever ikke lenge av elsk og sønnavind,» sa klokkeren; det var ordtaket hans. Derfor holdt han seg helst til velstandskjerringene, til dem som nylig var gift, eller til vakre jenter som skulle gifte seg til rikdom og gode gardmenn, der var det best både for vakkert og lekkert, mente klokkeren. Det var ikke alle som syntes det var gjevt å ha en slik snylter i nærhet, men det var de som tykte det var nokså gromt, for en klokker skulle da liksom være litt mer enn en bonde.
Så var det en ung, rik jente som ble gift med naboen til klokkeren. Der smisket han seg inn, gjorde seg godvenner med mannen, og enda bedre venner ble han med kjerringa. Når mannen var hjemme, så låt han vel med ham, men når han var ved kverna eller i skogen, på fløting og til tings, så sendte kjerringa bud på klokkeren, og så holdt de gjestebud og bedt lag, de to. Det var ingen som skjønte dette, før tjenestegutten fikk været av det. Han syntes han fikk tale med husbonden om det også, men det passet aldri, før en gang de var ute sammen etter løv til dyra. Der pratet de både likt og ulikt om jenter og kjerringer. Mannen han syntes han hadde lykkes da han fikk den rike, vakre kjerringa.
«Gud skje lov og takk, hun er både bra og snill,» sa han.
«Å ja, ja, hver mann er hjulpen med sin tro,» sa gutten; «men kjente du henne vel, så talte du ikke slik bort i været. Pene kvinnfolk er som vind i varmt sommervær,» sa gutten, «og elsk er ingen vilje, den faller snart på en klokker og snart på ei lilje,» sa han.
«Hva er det du sier?» sa mannen.
«Jeg har lenge tenkt jeg skulle tale om at det går en svart okse sammen med den lyse kua i hagen din, jeg, husbond,» sa gutten.
«En kan si mye på en sommerdag,» sa mannen; «men ikke veit jeg hvor dette bærer hen,» sa han.
«Ja, det var det,» sa gutten, «jeg hadde tenkt å tale om at klokkeren er støtt og stendig hjemme hos mor, og de lever som det var bryllup hver dag, og vi, vi får ikke restene av den gode maten engang,» sa han.
«Den som vil smake på alt, han får både surt og salt,» sa mannen. «Jeg tror ikke ordet av det du mener,» sa han.
«Det er et underlig øre som ikke vil høre,» sa gutten; «men det som en selv får se, det slipper en å tvile på, og vil du lyde meg, så skal jeg gjerne våge ti daler på at du skal få troa,» sa han.
Det ville mannen, ti daler ville han våge, om det så var hest og gård og hundre daler til.
Ja, det stykket skulle stå; «men en gammal rev er vond å veide,» sa gutten; derfor skulle husbonden gjøre og si som tjenestegutten ville. Når de kom hjem, skulle han si de skulle reise til elva og lense tømmer, og hun skulle lage niste til dem. Det var best å passe på mens det var godt vær; det kunne snart slå opp med et uvær. Ja, mannen sa så, og nisten var ferdig på timen. Gutten spente hesten for tømmerdraget og reiste av gårde, men ikke lenger enn en halv kilometer, så la de seg inn på en gård og satte hestene etter seg; utpå kvelden gikk de tilbake igjen. Da de kom hjem, var døren stengt.
«Nå har vi han; det er vondt å venne fra åkeren, som til er vant,» sa gutten.
Så gikk de kjellerveien fra hagen opp gjennom lemmen i kjøkkenet, tente lys og gikk inn og lyste på ham. Jo, klokkeren hadde spist så vel at han lå med nesa i været og snorket, og kjerringa var ikke våken, hun heller.
«Ser du nå det går syn for sagn, husbond?» sa gutten.
«Gud trøste meg så sant; ikke hadde jeg trudd det om ti hadde sagt det,» sa mannen.
«Hysj, ti still!» sa gutten, og tok ham med ut.
«Mannslov er ikke landslov, men med tukt kan en temme selve bjørnen. Har du noe bly, husbond?» sa gutten.
Ja, han hadde visst over sytti blykuler i skapet sitt. «Det var vel det.» De tok en panne, smeltet blyet og helte det i gapet på klokkeren.
«Hver liker sitt, derfor blir all mat spist,» sa gutten da det freste i halsen på klokkeren av den gloheite blytappen.
Så gikk de ut samme veien som de hadde kommet inn, og ga seg til å banke og dundre på husdøren. Konen våknet, og spurte hvem det var.
«Det er meg; lukk opp, sier jeg!» sa mannen.
Hun til å dytte på klokkeren. «Det er han far, det er han far!» sa hun. Nei, han hørte det ikke, og rørte ikke på seg heller; så satte hun knærne i siden på ham, spente ham ut på gulvet, hoppet så over, tok klokkeren i armene og trakk ham opp i vedkurven bak ovnen; der gjemte hun ham. Før fikk hun ikke tid til å lukke opp for mannen heller.
«Skulle du etter vann først?» sa mannen.
«Å, jeg var så trøtte, og ikke tenkte jeg det var du heller,» sa kjerringa.
«Nå får du sette fram noe mat til meg og gutten, » sa mannen; «sultne er vi,» sa han.
«Jeg har ikke ferdig noen mat,» sa kjerringa, «kan du tenkte slikt; jeg ventet deg verken i dag eller i morgen. Du skulle jo til elva og lense tømmer,» sa han.
«En kan ikke henge kjeften på veggen; men selvhjulpen er velhjulpen; skal jeg ta inn nista, husbond?» sa gutten. Ja, han fikk det. Så satte de seg til å spise av nista, og la et par flatbrød i ovnen; der lå klokkeren i vedkurven.
«Hva er dette for en?» sa mannen.
«Å-å, det var en fattigmann som kom her seint på kvelden og ba om husly. Han var like nøyd, når han bare kunne få ligge i vedkurven,» sa kjerringa.
«Det var en artig fattigmann det, han har sølv på skoene,» sa mannen.
«Det er ikke alle fanter som har fillete klær,» sa gutten. «Men det er jo klokkeren i bygda vår,» sa han.
«Hva ville han her nå da, mor?» sa mannen, og rugget på ham og sparket til ham. Klokkeren verken rørte seg eller reiste seg. Kjerringa sto og fomlet og stammet, og visste ikke hva hun skulle si; hun bet seg bare i tommelfingeren hun.
«Jeg ser det på ansiktet ditt hva du har gjort, mor,» sa mannen; «men livet er sårt å miste, og han var da klokkeren i bygda vår. Gjorde jeg det som rett var, skulle seg sende bud på lensmannen.»
«Gud velsigne deg, skaff bare klokkeren av veien,» sa kjerringa.
«Det er din sak og ikke min det,» sa mannen; «jeg har verken bedt ham eller sendt bud etter ham,» sa han; «men kan du få noen til å hjelpe deg av med han, skal det ikke være meg imot.»
Så tok hun gutten til side og sa: «Jeg har laget til klær til mannen min; det skal du få det om du kan få gravd ned klokkeren så det verken blir hørt eller spurt,» sa hun.
Ja, han vippet klokkeren inn i tauene, kastet ham på ryggen, nappet hatten hans med, og stryker av gårde. Han hadde ikke gått langt utenfor enga før han traff noen hester. Så tok han en av disse, snaret og bandt klokkeren vel fast, satte hatten på ham og hånden ned på låret så han satt og husket og red, som en rytter skal.
«I utid skal troll drepes,» sa gutten, da han kom hjem; «det veit ingen hvor den feige flakker; men han kommer ikke igjen som i jorden er gravet,» sa han; «og den fuglen som er falt, han synger ikke mer.»
Hvordan det nå var eller ikke var, så gikk det en vei fra enga bortetter til en låve, og der hadde de kjørt høy og spilt høy også. Etter den veien gikk hesten og pilte opp høyspillet. Men i låven lå det to som skulle passe høyet for tyver; det var knapt fôrår det året.
«Der kommer tjuven,» sa de da de hørte hesten kom; «nå skal vi knipe han.»
«Hvem der?» skrek de så det hørtes i åsen. Nei, det var ingen som svarte. Hesten aktet ikke på det, og klokkeren enda mindre.
«Svarer du ikke, så skyter jeg ei kule i hodet ditt, din hestetyv,» skrek de, og med det samme smalt det. Hesten til sprangs, så brått at klokkeren gjorde et kast og dumpet i bakken.
«Jeg mener du skjøt han i hjel,» sa den ene, og sprang bort og skulle se om han kjente ham. «Å, jøye meg, det er klokkeren i bygda vår! Du skulle holdt på låret og ikke drept han.»
«Gjort gjerning står ikke til å endre,» sa den andre. «Den første skaden er best å bøte, – vi får holde ørene stive og grave han ned i høyet så lenge.»
Ja, de gjorde så, og da de hadde gjort det, la de seg til å hvile. Om en stund kommer det én pesende og stampende så det sang i bakken. De koste på hverandre, de to som lå i høyet, de mente det var tyver igjen. Tett ved låveveggen var det saltstein; der satte han seg med børsa si og snakket med seg selv. Han hadde slaktet svin i en gård for noen dager siden, men syntes han hadde fått for lite slaktemat; så hadde han vært av sted nå og stjålet den største grisen. «Den som skal bytte med bjørn, får ikke likere lotter; derfor er det best å hjelpe seg til retten sjøl,» sa han; «bedre er en liten lott enn en lang trette. Men bitter død, glemte jeg ikke att vottene mine! Finner de dem, så vet de hvem som har arvet grisen,» sa han, og la av sted etter vottene.
De to som var i låven, lå og hørte på dette.
«Den som legger feller for andre kommer i felle selv,» sa den ene.
«Det er ikke greit å stjele fra en tyv, men det blir ikke andre hengt enn de som ikke stjeler rett,» sa den andre; «det skulle være artig å bli kvitt klokkeren på en lettfengt måte og få en gris, jeg mener vi bytter jeg, gutt,» sa han. Den andre lo. Så vrengte de sekken av grisen, satte klokkeren med hatten hodestups nedi og knytte båndet til hesten vel til.
Rett som det var, kom tyven flygende med vottene, nappet sekken og strøk hjem, der kastet han den inn på gulvet til kjerringa.
«Her har jeg en kult, mor!» skrek han.
«Det var bra,» sa kjerringa. «Ingenting er godt i øyet, men ikke i munnen; maten kan ingen lage, for den er mannens makt. Gud skje lov vi får mat i huset,» sa hun; «nå skal vi leve vel en stund.»
«Jeg tok den største jeg,» sa mannen, satte seg opp i setet og pustet og tørket svetten av hodet, «han hadde både bukser og bleier,» sa han; han mente, at grisen var vel og fleskelagt. «Har du noe mat, kjerring?» sa han.
«Nei, jeg har ingen mat,» sa hun; «hvor skulle jeg fått den ifra?»
«Så sett på varmen, skjær flesk, salt, og steik ei fleskepanne.»
Hun gjorde som han sa, rev opp mulebåndet og skulle til å skjære flesk.
«Hvordan har dette seg da? han har jo klauvene på,» sa hun, da hun fikk se skoene. «Svart er han og.»
«Veit du ikke det, i mørket er alle katter grå og alle griser svarte,» sa mannen.
«Jojo, men hvitt i svart er alltid bjart, og det er skill på skodde og myrbær,» sa kjerringa. «Men denne grisen har bukser,» sa hun.
«Ja, pine jord har han flesebukser på låret, det har jeg fått kjenne; jeg har båret på ‘n så jeg er både heit og svett,» sa mannen.
«Nei, nei,» sa kjerringa; «han har sølvspente sko og sølvspenner ved knærne; det er jo klokkeren i bygda vår!» skrek hun.
«Det var grisen jeg tok,» sa mannen. Så kom han bort og skulle se. Jo, det var syn for sagn; det var klokkeren det, både med sko og spenner. Men det var den største grisen han hadde puttet i sekken, det ble han ved. Det var gjort, som gjort var. «Sjøl er beste gutten, men hjelp er også god, så nær som i grøtfatet; vekk henne Mari, kjerring,» sa mannen. Ja da, de hadde en datter som var både flink og handfast; hun hadde kars krefter og visste råd for all uråd. Hun skulle ta og grave ned klokkeren i en avdal, så det aldri kom for dagens lys, og for det skulle hun få en ny kledning som mor selv skulle hatt. Jenta tok klokkeren om livet, slengte ham på nakken og strøk av gårde, og hatten tok hun med. Men da hun kom et stykke på veien, hørte hun felelåt; det var ball på en gård; der lurte hun seg inn og satte klokkeren oppe i den andre trappen. Han satt med hatten mellom hendene som han skulle be om noe for sælebot skyld, og stødde seg til staven og opp til veggen. Så kom det en jente vimsende.
«Jeg undres på hva dette er for en,» sa hun; «bonden er grå som ei gås, men denne er svart som en ravn. Hør du, hvorfor har du satt deg her? En kan mest ikke komme fram for deg.»
Klokkeren sa ikke et ord.
«Er du fattig? Ber du om en skilling for en god gjernings skyld? Å stakkars deg, der har du to skilling,» sa hun, og la dem i hatten. Klokkeren sa ingen ting. Hun ventet litt, for hun tenkte han skulle takke; men klokkeren var ikke den at han nikket på hodet engang.
«Nei, jeg har aldri sett maken til fattigmann som han som sitter i trappen her ute,» sa jenta, da hun kom inn; «han sitter ikke som ei skjære på en skigard han,» sa hun; «for han svarer ikke og takker ikke og leer ikke så mye som en finger engang, enda jeg ga han to skilling.»
«Det må det minste være, at tiggeren takker,» sa en fut som var med i laget; «det skulle vel være snodig kar, om jeg ikke skulle få han til å svare; jeg har fått opp mulebåndet både på tjuver og kjeltringer før jeg,» sa han, la ut på trappen og skrek inn i øret på klokkeren, for han trodde han var tunghørt: «Hvorfor sitter du der, du?» Nei da. «Er du fattig, ber du?»
Nei, klokkeren sa ingenting. Så tok han opp en halv daler og kastet i hatten: «Der har du den!» Klokkeren tidde og rørte ikke på seg. Da han ikke fikk noen takk, slo futen til ham under øret, slikt som han orket, så klokkeren fór kant om kant nedover trappen. Da var jenta ikke sen om å komme fram:
«Er De svimet eller er De død, far?» skrek hun, og til å skråle og bære seg ille. «Fattigmanns fred fins ikke noe sted,» sa hun; «men jeg har verken hørt eller spurt at de har lagt seg til å slå ihjel fattigfolk.»
«Hysj, gjør ingen styr,» sa futen; «der har du ti daler, hold så kjeften på deg, og få ‘n vekk; jeg kom til å gi han et svimeslag.»
Ja, hun var glad til: «Penger drar penger,» tenkte hun; «for gode ord og penger får en alt det en trenger, og det er ingen nød om niste, når en har penger i kiste.» Så tok hun klokkeren på nakken og strøk til nærmeste grannegården; der la hun ham tvers over brønnkanten. Da jenta kom hjem, sa hun hun hadde båret ham til skogs og gravet ham vel ned langt borte i en avdal.
«Gud skje lov vi ble kvitt han, du skal få det jeg har lovt og mer til, det er sikkert det,» sa kjerringa.
Der lå klokkeren som nede i brønnen, til grålysningen da tjenestegutten kom kjørende. «Hva ligger du der etter? Unna med deg; jeg skal ha vann!» sa gutten.
Nei, han rørte seg ikke. Gutten kjørte til så det sa plump – og der lå klokkeren i brønnen. Så måtte han ha hjelp; han hadde ikke noen råd før husmannen kom med en båtshake og dro ham opp.
«Det er klokkeren i bygda vår!» ropte de, og mente at han hadde levd så vel i gjestegården at han hadde sovnet av på brønnkanten. Men da mannen kom og fikk se klokkeren, og hørte hvordan det hadde gått til, så sa han:
«Skaden vaker mens mannen sover; men mannskaden er meste skaden. Når den ene krukka støter til den andre, så brotner begge. Ta sâlen og legg på Blakken og reis etter lensmannen, gutt,» sa han, «så vi ikke legger oss borti ulykke for klokkerens skyld; en ulykke kommer sjelden alene; men leit er det å drukne på tørre landet,» sa han.
Ja, gutten fór av gårde til lensmannen, og da tiden kom, kom lensmannen og. Men for mye hast er heller til last, og brågjort verk vil ikke vare. Det tok tid før de fikk doktor og synsmenn til. Vi er alle Vår herre en død skyldig; men da ble det greid opp at klokkeren var drept tre ganger før han falt i brønnen. Først hadde blytappen tatt pusten fra ham, så hadde han fått en kule i pannen, og til syvende og sist var nakkebenet knekket. Han var ikke modig, der han fór. Det er ikke godt å vite hvordan det er spurt og har kommet ut; men en er ofte på orde, der en ikke er på bordet, og ordet står oppe, når mannen ligger i jorden.
