Det var en gang en gutt som het Hans, men de kalte ham Lillehans fordi han var så liten. Det var så vidt de ville ha ham som soldat.
Da han var på militærleiren, var det en forferdelig slem kaptein der. Han bannet, skjelte og slo, så soldatene var nesten livredde for ham. De diskuterte om de kunne gjøre noe med denne fæle oppførselen, men visste ikke råd. «Dette vil vi ikke tåle,» sa Lillehans. «Jeg vil dra til kongen og klage på ham.» Han pakket niste i sekken og dro av gårde.
Han gikk hele dagen. Da det ble kveld, ble det tåkete og mørkt, og han gikk seg vill i skogen. Mens han famlet seg frem, fikk han øye på et lys. «Der det er ild, er det folk,» tenkte Lillehans og fulgte lyset. Til slutt så han lys fra vinduet i en liten stue. Inne var det bare en jente og en gammel kone.
«Kan dere gi meg husly?» spurte Lillehans. Jenta skvatt opp og begynte å gråte.
«Her holder tolv grusomme røvere til sammen med moren sin,» sa hun. «Du slipper aldri herfra med livet i behold. De har drept fem eller seks og kastet dem i kjelleren, og meg har de røvet.»
«Jeg kan ikke vandre i den ville skogen i mørket,» sa Lillehans. «Får jeg ikke husly, så tar jeg det.»
«Det hjelper ikke å rømme heller,» sa jenta. «Da leter de etter deg i morgen tidlig, og de finner deg nok.»
Mens de sto slik og snakket, kom det en rytter. «Kan du gi meg husly?» spurte han. Jenta fortalte ham det samme som hun hadde fortalt Lillehans.
Rytteren sa ingenting, men virket underlig. Han stirret bare rett fremfor seg. «Hva slags kar er du?» spurte Lillehans. «Du har så fine hender, som om du aldri har holdt i et økseskaft.» Men rytteren svarte ikke, han bare satt der i tanker.
«Snart kommer røverne,» sa jenta. «Jeg må fortelle dere hvordan dere skal oppføre dere. De byr på drikke og mat – de har masse brennevin og øl. Dere må være forsiktige med drikken og bare drikke litt i begynnelsen, for de vil prøve å drikke dere fulle. Til slutt ber de om aftenskaalen. Men da er det livsfarlig, for straks den er drukket, vil de drepe dere.»
«Da må jeg se hva jeg kan gjøre,» sa Lillehans. «Vis meg en kjele med kokende lut. Så skal jeg be om å få skjenke aftenskaalen selv.»
Røverne ble glade da de kom – det var morsomt at det kom folk de kunne snakke med. De dekket bordet med mat og drikke. Lillehans spiste som en bjørnehogger, men rytteren rørte ikke maten.
«For en merkelig bordkamerat!» sa Lillehans. «Du hverken spiser, drikker, snakker eller svarer. Er du stum?»
Røverne drakk seg fulle og ble pratsomme. De spurte Lillehans om reisen hans, og han fortalte åpent om den slemme kapteinen og at han skulle klage til kongen.
Da røverne krevde aftenskaalen, tilbød Lillehans seg å skjenke. Han fikk en flaske og skjenket dram etter dram til røverne var stupfulle. Så helte han kokende lut i ansiktene deres. De brølte av smerte og prøvde å angripe ham, men Lillehans hugget hodene av dem. Den gamle kona skrek, men Lillehans truet henne til taushet.
Neste morgen var rytteren borte. Lillehans ba jenta om mer niste før han dro. Han oppdaget den gamle kona i en krok og drepte henne også. «Nå er du alene,» sa han til jenta, «og all rikdommen her må du beholde.» Jenta fulgte ham ut og viste ham veien til slottet.
Han kom frem tidlig på kvelden og ble overrasket over mottakelsen. Det var lagt ut rød løper, og livvakten sto oppstilt. Dørene ble slått opp på vid vegg inn til kongen. Lillehans knelte foran ham, men kongen ba ham reise seg og sitte. De fikk servert mat, men Lillehans var for nervøs til å spise.
«Du virker så underlig,» sa kongen. «Du hverken spiser, drikker, snakker eller svarer. Du må være mer livlig!»
Det viste seg at rytteren hadde vært kongen i forkledning. «Jeg fikk en slik støkk at jeg ikke kan være konge lenger,» sa han. «Du skal gifte deg med prinsessen og bli konge i mitt sted. Dra til militærleiren, avsett kapteinen og la soldatene velge en ny. Ta med foreldrene dine hit så de kan leve godt resten av livet.»
Lillehans dro til leiren med soldatuniform utenpå og kongelige klær under. Han viste kapteinen kongens stjerne, avsatte ham og lot soldatene velge en ny kaptein. Så tok han med foreldrene til slottet og giftet seg med prinsessen. Bryllupet varte i fjorten dager, og noen sier at festen fortsatt pågår.
Originaltekst:
Lillehans
Der var ein gut eigong het Hans; men dei kalla han Lillehans, av di han var so liten – det spika med, um dei vilde hava han til soldat.
Der var so kaldleg vond ein kaptein, då han var på moen; han bannast og skjemde og slo, so dei var mest ufrelse for han. So samråddest dei um dei kunde inkje eitkvart gjera med denne ufia. Men dei visste seg ingji råd. «Men dette vil me inkje tola,» sa Lillehans; «eg vil heim til kongjen og klaga han,» sa han, og la i nysteskreppa og daska til.
Han gjekk heile dagjen. Då det leid mot kvelden vart der tokemyrkt, og han vadra seg burt i skogjen. Som han tumla og gjekk og aldri visste kor han kom av, gådde han ei lyse. Er der eld, so er der folk au, tenkte Lillehans og fylgde lysa. Han gjekk og gjekk, og seinst såg han koss der lyste ut glaset i ei liti stoge. Der var inkje ko ei gjente og ei studreleg kone inne.
«Kann de hysa,» sa Lillehans. Men gjenta skvatt upp til å gråta.
«Her held seg tolv kaldlege røvarar med mor si – du slepp aldri her ifrå med livet,» sa ho; «dei hev drepe fem eller seks og kasta ned i kjellaren, og meg hev dei røva,» sa gjenta.
«Men eg kann ikkje vadra i ville skogjen i myrkret,» sa Lillehans, «og fær eg inkje hus so tek eg,» sa han.
«Det hjelper inkje um du rymer heller,» sa gjenta – «då tek dei ut imorgon tidleg og leitar, kvar til si led, og dei finn deg nog,» sa ho.
Som dei stod sossi rødde kom der ein ridar.
«Kann du hysa,» sa han. Og so fortalde gjenta med han likeins, kva folk han der kom i lag med: «Her held seg tolv kaldlege røvarar – du slepp aldri her ifrå med livet,» sa ho; «dei hev drepe fem eller seks og kasta ned i kjellaren, og meg hev dei røva,» sa ho.
Men han gav seg til. Han tottest vera so underleg; han aldri sa eit ord, barre glåpte ende framfyre seg. «Kva kar er du,» sa Lillehans – «du hev so fine noko hendar, plent som der aldri hadde vore eit økseskaft i din neve,» sa han. Men hin aldri svara, barre sat som ein tanke.
«Men no lid det so, at røvarane kjem,» sa gjenta, «so lyt eg segja dykker fyre, koss de skal fara,» sa ho. «Dei fagnar dykker med drikke og mat – dei hev flust med brennevin og øl, og alt du med munnen kann nemna. Då lyt de vara dykker vel for drykkjen, barre drikka noko lite det fyrste, av di dei sit um dykker og vil drikka dykker steindrukne. Seinst krev dei meg etter aftenskåli; men då er det på livet, av di fyrst den er drukkji, vil dei hogga dykker i dras,» sa ho.
«Då lyt eg sjå til kva eg kann gjera,» sa Lillehans; «sjo meg so ein kasle med lut sprettende full og hald han jamt på saud. So bed eg um eg må inkje skjenkja aftenskåli, eg, for ei gong skuld,» sa han.
Røvarane var so fegne – det var gama der kom folk so dei fekk røda, sa dei. Dei fann upp drikke og mat; dei røkte bordet so det bugna. Lillehans åt som ein bjalkehoggar; men hin aldri lea maten. «Nei slik bordkamrat hev eg aldri havt!» sa Lillehans; «inkje et du og inkje drikk du, inkje talar du og inkje svarar du – er du umølt,» sa han; «det er då inkje råd å vera umølt fyrst han er i lag med so rauste karar,» sa han. Det var so stute sterkt noko øl røvarane hadde; dei vart so målige, ramla og tala. Dei la til um reisa hans, kva den gjekk ut på. Og Lillehans var so frambærleg; der var ingji forstoge fyre: kapteinen var slik ugjæve – «so vil eg av og klaga han fyre kongjen,» sa han, og auste or seg alt både lite og mykje. Då denne røda var av, krov dei etter aftenskåli. «Men si’ de er so smukke, hadde eg gjerne vilt skjenkt ein dram fyrst,» sa Lillehans – «vil de låna meg ein buttel; eg skal vera her viss att med han,» sa han. Og han fekk ein buttel og skjenkte dram etter dram til dei var fulle som ei bie. «Men må inkje eg skjenkja ut aftenskåli i kveld,» sa Lillehans, «so fær de set koss seden er i våre bygdar, og si’ de kjem av reisa gjer det godt å få henne varm,» sa han, «Ja hadde du vilt, hadde du vore gjild,» sa dei – dei vann naudt halda augo uppe. Då sette gjenta fram ei heil bal med brennheit lut og ei måteleg stor ause til å ausa med; men ho hadde eit plagg yver, av di det rauk so fælt. So smurde han til med lut like i andlitet på dei, ause etter ause. Dei gnika augo, dei ræma som ville dyr og vilde på han; men han kabba hovudi av, so dei trilla hityver tilet. Den gamle kjellingji illvåla og gjorde so kaldlegt eit leven. «Tegjer inkje du deg, ditt gamle troll, slær eg ryggjen av deg!» sa Lillehans.
Hin karen sat stilt som stein. «Koss er det med deg,» sa Lillehans; «du sit som livet vil siga or deg. Kanskje du er solten. Vil du hava noko mat; eg hev noko lefsebitar i skreppa, so kann me eta ihop,» sa han. Hin barre langglodde, aldri glåpte eigong hit til maten. Då han hadde so ete, Lillehans, skulde gjenta gjera uppum, so dei fekk lagt seg – «eg hev gjengje langt og er herleg syvjug,» sa han. Men hin baud aldri til å sko av seg, barre sat. «Kanskje er du inkje syvjug enno, du som er ridande; det er onnorleis med meg som gjeng,» sa Lillehans; «so skal me sitja eit bil; men då lyt du fjåga deg upp – inkje sitja sossi som ein stenuv’e,» sa han. Men like mykje hjelpte det. Um morgonen, då han vakna, Lillehans, hadde han reist alt, karen.
Då Lillehans skulde taka ut, hadde han snart inkje etter ein einaste lefsebite i skreppa. «Du lyt finna meg noko nyste,» sa han med gjenta; «eg fæler eg vert kosttroten,» sa han. So laga ho til noko bitar, og han gjorde noko sveivar på tilet med ho klinte. Då gådde han den gamle kjellingji hit i ei kro. «Dé! Eg vil hogga hovudet av henne,» sa Lillehans; «ho kunde røkkja å gjera vondt enno,» sa han, og smikka det av so det dansa hityver tilet. «No er du eisemo,» sa Lillehans, «og all den medel her er mugga ihop, den må du hava,» sa han. Og då var gjenta den rikaste der var; ho var den beste gjente i heile sokni. So fylgde ho han ut og synte han vegjen – «det er inkje ko ei snill dagsleid heim til slottet,» sa ho; «knabbe gong».
Han rakk fram tidleg på kvelden. Men då vart han so vordande forstøkt: Der var breidt raudt skarlaken på vegjen, livvakti var retta upp på båe ledar, og dyrane slo dei upp fyre han på viande vegg inn til kongjen. Lillehans la seg på sine berre kne framfyre han. «Du tarv inkje liggja på kne,» sa kongjen og kom med ein stol til å sitja. So heita han på kokkjen: «Me er matslyste – um du vil finna fram noko mat,» sa han. Lillehans var som han var nomen i kvar den led; han fekk inkje ned ein bite. «Du tykkjest vera so underleg,» sa kongjen, «inkje et du og inkje drikk du, inkje talar du og inkje svarar du; du lyt vera talig og fjåg, inkje sitja sossi som ein stenuv’e,» sa han. Lillehans sat som på nålir – «det var godt eg tala inkje uviskleg til han,» tenkte han med sjave seg. «Du var til um kapteinen,» sa kongjen, «at det var slik gruste.» «Det var då aldri deg, eg var i lag med i røvarbølet,» sa Lillehans. «Jau, eg var det,» sa kongjen, «og det gløymer eg aldri,» sa han; «eg fekk ein vordstøkk i meg, so eg inkje kann vera kongje lenger; men eg hev ei prinsesse,» sa han; «so lyt du vigja med henne og vera kongje i min stad. No vil eg prinseklæda deg med same og hengja stjerna på bringa; so tek du på moen og segjer kapteinen av og set inn ein ny, den som soldatane vil velja sjave. Tak so foreldri med deg her til, so dei kann hava godt dei år dei hev etter å liva,» sa kongjen.
Då Lillehans tok på moen hadde han soldatmunderingji utanpå, og under hadde han prinseklædningjen og stjerna. Kapteinen kom gjotande med neven upp i veret. Men Lillehans barre reiv upp knappane og synte han stjerna. So lyste han det ordet som kongjen hadde sagt, og sette han av, og sette ein ny kaptein i staden – den som soldatane helst vilde hava. Då dette var so avstadi, tok han foreldri med seg til kongjen og hadde brudlaup. Det var so gjetords eit brudlaup han hadde; dei drakk i fjortan dagar samfelt, og sume segjer at dei drikk enno.