Tyven i skattkammeret

Det var en gang en prins i et kongerike som ikke var flink til å holde seg på ett sted, men reiste rundt i alle kongeriker over hele verden. Så kom han til en konge som skulle bygge et nytt skattkontor. Prinsen gikk til mesteren som stod for dette arbeidet og spurte om han trengte en medhjelper. Det ble bestemt at prinsen skulle være med. Men etter åtte dager var prinsen mye klokere enn mesteren.

Da de hadde murt så høyt som selve skatten skulle være, sa prinsen til mesteren: «Nå kunne vi lage det slik at vi fikk så mange penger som vi trenger i vår levetid.» «Ja, hvis vi bare kunne det,» sa mesteren. Da begynte prinsen å hogge og skave til en stein og høvlet den så fin at den passet akkurat mellom de andre steinene. Den kunne de sette inn og ta ut etter som de selv ville, og det ble et hull så stort at det var plass til å smyge gjennom.

Siden ordnet de skattkammeret i full stand med dobbelte dører, dobbelte låser og dobbel vakt utenfor døren. Da alt var ordnet og pengene var inne, sa prinsen til mesteren: «Hvis du lager en sekk, skal vi gå og ta penger.» Selv hadde han skaffet seg en stige som var så lett at han enkelt kunne bære den med seg.

Så gikk de til skattkammeret, og prinsen gikk opp og tok steinen ut av hullet, og så gikk han inn og tømte ut penger. Kameraten stod nede og holdt opp sekken. De pakket sekken så full at de så vidt klarte å bære den hjem. Om morgenen da folk kom for å jobbe på kontoret i skattkammeret, var det ingen som skjønte at noe hadde blitt borte.

Men det varte ikke lenge før mesteren kom og snakket til prinsen og ville ha ham med for å ta mer penger. Så dro de av gårde igjen, og prinsen var oppe og hadde penger i sekken. Mesteren stod nede og holdt. Men om morgenen da de som jobbet i skattkammeret om dagen kom, skjønte de at det var stjålet penger fra skatten. Da sendte de bud til kongen om det, og kongen tok med seg hele sitt råd og kom dit og holdt liksom et storting. Men prinsen gikk der med dem og hørte på alt de sa.

«Det må vel ha gått slik til,» sa kongen, «at de har satt inn en løs stein et sted her. Nå skal vi gjøre opp varme, så ser vi hvordan det går.» Så bar de bort pengene, inn i et annet rom, og dro inn ved og halm og gamle papirer og tente på. Så gikk de ut og så at det var et sted som var i ustand. Kongen holdt råd med dem om hva de skulle gjøre med dette, og prinsen var med og lyttet til alt sammen.»Nå skal vi sette opp en diger ulvesaks der på innsiden. Da skal vi merke ham så vi ser hvem det er,» bestemte kongen. Så gikk det en tid igjen, og plutselig kom mesteren og sa: «Nå trenger vi å gå og få oss litt penger igjen, for nå er det slutt på alt sammen». Da de kom dit, sa prinsen: «Nå har jeg vært oppe og du nede begge de forrige gangene. Nå kan du gå opp tredje gangen. Jeg vet ikke annet enn at du bruker vel så mye penger du.»Så klatret mesteren opp og dro steinen ut av hullet og skulle krype inn, men idet han hadde fått hodet gjennom, klappet saksa igjen. Hodet ble igjen på innsiden, og kroppen falt ned på utsiden. Så klatret prinsen opp og gikk inn og tok med seg så mye penger som han syntes han kunne bære. Hodet tok han med, vasket av blodet og gikk.Om morgenen fikk folk se denne hodeløse kroppen utenfor veggen. Da sendte de bud etter kongen, og han var glad og mente han nok skulle finne hodet til tyven når han kom inn, så han fikk se hvilken slekt han var av. Men da han kom inn, var ansiktet borte og mye penger også

Her er resten av historien på moderne bokmål:

Da samlet kongen hele sitt råd og diskuterte med dem hvordan han skulle håndtere dette. Så sier kongen: «Nå skal vi ta denne hodeløse kroppen og legge den på en kjerre og dra den gjennom alle gater i hele byen. Når den kommer dit folket hans er og de får se hvor ille tilredt han er, så viser det seg nok at vi kan se hvem det var.»

Så ble liket lagt på en kjerre og kjørt gjennom hver eneste gate i hele byen, og kongens folk var med og skulle se om det var noen som lot som de kjente ham. Men prinsen hadde vært med og hørt på hvilke råd kongen fant på, denne gangen også. Han bodde hos mesteren og var redd kona skulle kjenne ham igjen når han lå på kjerra. Derfor passet han på hvor de kjørte med liket, og da de var like i nærheten, tok han fram barbersakene sine og begynte å prate med barna. Da fikk han ordnet det slik at en liten gutt kom til å skjære seg på barberkniven hans.

Akkurat da var de kommet fram dit med kroppen. Kona fikk se at det var liket av mannen hennes og begynte å skrike og bære seg. Da folk hørte dette oppstyret, kom de stormende inn og spurte hva som foregikk. «Å, hun holder nok på å bli gal, kona her, tror jeg,» sa prinsen. «Jeg tok fram barbersakene mine, og så kom denne guttungen og tok kniven og skar seg litt i armen. Så begynner hun å skrike for det. Hun må vel tro at man ikke kan bli frisk igjen av det.» Ja, så syntes de ikke de hadde noe mer der å gjøre, annet enn at de gikk igjen.

Så måtte kongen holde råd igjen. «Nå skal vi ta kroppen og henge den i galgen,» sa han. «Når slekten får høre at han henger på et slikt sted, så synes de det er skam, og så vil de prøve å stjele ham, død. Så skal vi sette tolv av de beste garnisonskarene vi har til vakt over ham.»

Så ble kroppen tatt og hengt opp i galgen, og tolv garnisonskar stod vakt. Så ble det et vær så det var helt forferdelig. Mens de satte opp galgen, skaffet prinsen seg en frakk med mange lommer på. Det var lommer rundt hele frakken, og i hver lomme la han en brennevinsflaske. En liten brennevinsdunk som rommet seks-åtte potter hadde han med seg også.

Om kvelden kledde han seg og kom bort til galgen. Der hadde vakten gjort opp et stort bål, og det kunne de virkelig trenge i slikt vær. Så kom han dit og ba så pent om han ikke kunne få legge seg ned ved dette bålet: «Nå er det så sent og så dårlig vær,» sa han, «så jeg tør ikke gi meg ut på veien og gå lenger. Jeg kjenner ikke veiene her omkring, og jeg fikk ikke komme inn i byen på denne tiden. I gårdene bortover har jeg allerede prøvd, men ingen vil slippe meg inn. Hvis jeg får lov til å være her i natt, skal dere få hver deres dram fra flaskene mine.»

«Vi tør nok ikke drikke dram,» sa vakten, «for vi står under gevær, vi.» «Ja, jeg har stått under gevær i mange år, og jeg drakk mange drammer da. Jeg skal ikke melde fra,» svarte prinsen. Så fikk de en dram av ham, og en til også, og så la han seg, denne fremmede karen, ved bålet der.

Men været ble verre og verre, med vind og snødrev og kulde, og vaktmannskapet syntes det hadde blitt vel lite å drikke. Så så de flasken hans, og så tok den ene etter den andre og drakk av den. Til slutt tok de dunken også. Så sovnet de alle sammen. Da stod prinsen opp og tok kroppen ned fra galgen og dro av gårde med den.

Om morgenen kom kongen med hele sitt råd og skulle se hvordan det hadde gått. Da var kroppen borte, og hele vakten lå og sov. Kongen forhørte seg om hvordan liket hadde blitt borte, men det kunne de ikke si. De ville ikke innrømme at de hadde sett noen der.

Da holdt kongen et stort råd, nærmest som et storting, og prinsen gikk der med dem, som han pleide å gjøre. «Nå skal jeg holde en stor fest,» sa kongen, «og invitere dit alle menn i hele byen og traktere dem, og så skal datteren min være på det innerste rommet. Den som har våget å gjøre alle disse pussene, han finner nok på at han vil inn til henne også. Men så skal jeg la henne ha med seg noe til å merke ham med, så vi kan se hvem det er.»

Så ble det arrangert en stor fest i den største salen hos kongen. På det innerste rommet hadde han datteren sin, og hun hadde en svamp i en krukke med noe spesielt, som hun skulle merke den med som kom inn til henne. Det var så mange folk der at de aldri hadde sett så mange mennesker i et selskap før, og det var servering med drikke, både sterkt og mye.

Da det led på, sovnet alle sammen, bortsett fra prinsen. Han smøg seg da inn på rommet til prinsessen. Hun var straks klar og kom med krukken og svampen for å merke ham, men prinsen tok fra henne begge deler og merket henne i stedet. Så gikk han ut og merket alle som lå og sov ute i salen.

Om morgenen kom kongen for å se hvordan det hadde gått med planen. Først gikk han til datteren sin. «Jeg merket skurken, ja,» sa prinsessen. «Ja, du er nok merket selv også, min datter,» sa kongen. Da han så etter i salen hvem som hadde gjort det, var alle som hadde vært på festen om natten merket. «Ja, har de krenket deg, alle de som er merket her, så har du hatt en urolig natt, min datter,» sa kongen til datteren sin.

Så gikk han ned igjen og samlet hele sitt råd og diskuterte med dem om hva som skulle gjøres. «Nå skal jeg bygge et høyt tårn,» sa han, «og sette datteren min opp i det øverste rommet. Den som har vært mester for alt dette, han prøver nok å komme inn til henne der også.»

De begynte å bygge et høyt, høyt tårn, og øverst oppe i tårnet satt prinsessen. Men mens de holdt på med dette tårnet, dro prinsen av gårde med noe han også. Han laget seg en løve som var så stor at en voksen mann kunne være inni, og så kunstferdig var den laget at når han trillet den over gulvet, så viftet den med halen og det kom slik musikk av det at du aldri kunne høre finere lyd.

Da løven var ferdig, gikk prinsen gjennom byen med den. Så møtte han en «jivorn» (gevorben – vervet soldat) som hadde tatt avskjed og gått ut av tjenesten. Han spurte prinsen om han ville gå bort til slottet med løven og høre om majesteten ville låne den noen måneder. For selv skulle han reise til utlandet en stund og hadde ikke mulighet til å ta den med seg.

Da den gamle soldaten kom til slottet med løven, tok det ikke lang tid før alle som var der kom for å se på løven og høre den vakre musikken. Selv kongen kom og syntes dette var noe til morsom greie. «Men kan du si meg,» sa han, «om det går an å få kjøpt denne? Det skulle vært morsomt for datteren min om hun fikk denne hos seg i tårnet, når hun sitter der alene.»

«Nei,» sa soldaten, «han sa at jeg skulle tilby majesteten å låne løven, men skille seg fra den ville han ikke. Han skal reise til utlandet noen måneder nå, og der er han nok kommet fra også, tror jeg, og da skulle det gå an å ha den så lenge til han kommer tilbake.»

Så ble det bestemt at soldaten skulle reise opp igjen til prinsen med løven og forhandle om lånet, og så skulle han komme ned igjen med løven om kvelden. «Ja,» sa prinsen, «her skal du få ti daler for bryet, så du kan gå ut i byen og kjøpe deg noe. Så kan du la løven bli stående her til kvelden. Da kan det hende at jeg ikke er hjemme, men jeg skal la nøkkelen stå i døra, så du kan bare gå inn og ta den med deg.»

Om kvelden kom den gamle soldaten tilbake etter løven og trillet den ned til slottet, og de tok den opp i tårnet til prinsessen med en gang. Der ble det slik spilling og lyd, og plutselig sendte prinsessen bud etter den fineste mat og drikke som fantes. Da hadde prinsen smøget ut av løven, skjønner du, og begynt å snakke med prinsessen.

Kongen gikk og undret seg og sa: «Jeg skjønner virkelig ikke hvordan det har seg at datteren vår spiser så fryktelig mye. Det må vel komme av at hun trives bedre nå enn før, nå som løven er der.» Men da det hadde gått en stund, fikk han høre at det var noe annet som var grunnen, for da sa de til ham at datteren hans var med barn. Men da hadde prinsen reist med løven, han, ut av tårnet.

Da visste ikke kongen annet råd enn å slå opp plakater på alle gatehjørner om at den som hadde gjort alt dette skulle få prinsessen og halve riket mens kongen levde og det andre halve etter han var død. «Det er vel best han skriver under på alt dette, med vitner og dato,» sa prinsen, «så var det vel et håp om at karen skulle melde seg.»

Så leste kongen over på nytt det han hadde skrevet, og så skrev han under med vitner og dato og fullt utstyr. Så da det hadde gått litt tid, kom prinsen og meldte seg og ville snakke med majesteten.

«Det er vel du som har tatt penger fra det nye skattkammeret?» sa kongen. «Ja, det var nok jeg, det,» sa prinsen. «Var det du som tok liket ut av galgen mens det stod tolv mann på vakt?» Ja, det var han. «Var det du som merket dem alle sammen den gangen da jeg holdt den store festen?» Ja, det var han det også. «Er det du som har gjort datteren min gravid?» sa kongen. Ja, det var ikke bedre med det heller.

«Ja, da skal du ha datteren min og halve riket mens jeg lever og det andre halve etter min død – og det har du ærlig fortjent,» sa kongen. Slik ble det også, og så var jeg ikke med dem lenger, jeg heller.

Den nye kongen og prinsessa i skattekammeret. AI-generert.

Originalteksten

Prinsen som var så god til å snu seg

Det var ein gong ein prins i eit kongerike som itte var god til å vere på ein stad, anna ‘n for omkring i alle kongerike over heile verda. Så kom ‘n til ein konge som skulle ha opp eit nytt skattkontor. Så gjekk prinsen til den meisteren som stod for dette arbeidet og spurde om han skulle ha ein handlangar. Det vart så at ‘n gav seg med.

Men med ‘n hadde vori med ein åtte dagar, så var ‘n mye klokare enn meisteren. Så, med dei hadde mura så høgt som sjølve skatten skulle vere, så sa prinsen det åt meisteren: «Nå kunne vi lage det så at vi fekk så mange pengar som vi treng i vår levetid.» «Ja, kunne vi berre det, så,» sa meisteren.

Da sette prinsen i å hogge og skave til ein stein og høvla den så fin, så den fall akkurat inn mellom dei andre steinane. Den kunne dei sette inn og ta tur etter som dei sjølve ville, og det vart eit hol så stort så det var plass til å smyge gjennom. Sidan så stelte dei skattkammeret i full stand med dobbelte dører og dobbelte låsar og dobbel vakt uta døra.

Da alt var tilstelt og pengane var inni, så sa prinsen åt meisteren: «Vil du lage til ein sekk, så skal vi gå stad og ta pengar.» Sjøl hadde ‘n områdd seg med ein stige som var så lett så ‘n godt var god til å bere den med seg. Så gjekk dei til skattkammerset, og prinsen gjekk opp og tok steinen tur holet, og så gjekk ‘n inn og tømde pengar ut. Kameraten stod nede og heldt opp sekken. Så pakka dei sekken så full at det var såvidt dei var karar for å bere den heim.

Om morgonen da folk kom og skulle på kontoret der oppi skattkammerset, var det ingen som skjøna at det hadde vorti borte noe. Men det varde itte så lenge, så kom meisteren og tala åt prinsen og ville ha prinsen med seg stad og ta meir pengar.

Så gjekk dei i vegen att, og prinsen var oppi og hadde pengar i sekken. Meisteren stod nede og heldt. Men om morgonen da dei kom som var i skattkammerset om dagen, så skjøna dei at det var pengar stolne av skatten. Da skikka dei bod til kongen om det, og kongen tok med seg heile sitt råd og kom dit og heldt jussom eit storting. Men prinsen gjekk der med dei og høyrde på alt dei sa.

«Det må full ha gått såleis til,» sa kongen, «at dei har sett inn ein lausstein ein stad her. No skal vi gjere opp varme, så ser vi korleis det går.»

Så bar dei bort pengane, inn i eit anna rom, og drog inn ved og halm og gamle papir og sette varme på.

Så gjekk dei ut og såg at det var eit stelle som var i ustand. Så heldt kongen råd med dei, kva dei skulle gjere med dette, og prinsen var med og lydde på alt saman. «No skal vi sette opp ei diger ulvsaks der på innsida. Da skal vi merkje ‘n så vi ser kven det er.»

Så leid det av ei tid att, og rett som det var, så kom meisteren og sa: «No treng vi gå stad og få oss litt pengar att, for no er det ende på alt saman». Da dei kom dit, sa prinsen: «No har je vori oppe og du nede båe dei førre gongene. No kan du gå opp tredje gongen. Je veit itte anna enn du bruker vel så mye pengar du.»

Så kleiv meisteren opp og drog steinen tur holet og skulle krype inn, men med det same han hadde fått hovudet gjennom, klipper saksa til. Hovudet vart att på innsida, og skrotten tulla ned på utsida. Så kleiv prinsen opp og gjekk inn og tok med seg så mye pengar som han tykte han kunne kløvje. Hovudet tok han med, vaska av blodet og gjekk.

Om morgonen fekk folk sjå denne hovudlause skrotten uta veggen. Da sende dei bod etter kongen, og han var glad og meinte han nok skulle finne hovudet åt tjuven når han kom inn, så han fekk sjå kva slekt han var av.

Men da han kom inn, så var andletet borte og mye pengar au. Da samla kongen heile sitt råd og la over med dei korleis han skulle bere seg åt med dette. Så seier kongen: «No skal vi ta denne hovudlause skrotten og legge han på ei kjerre og dra han gjennom alle gater i heile byen. Når han kjem dit folket hans er og dei får sjå kor tilreidd han er, så viser det seg nok at vi kan sjå kva kar det var.»

Så vart liket lagt på ei kjerre og køyrt gjennom kvar eveleg gate i heile staden, og folket åt kongen var med og skulle sjå om det var noen som lest kjenne han. Men prinsen hadde vori med og høyrt på kva råd kongen fann på, denne gongen au. Han budde hjå meisteren og var redd kjerringa skulle kjenne han att når han låg på kjerra. Derfor passa han på kvar dei køyrde med liket, og då dei var like i nærleiken, tok ‘n fram barberstellet sitt og gav seg i prat med ungane. Da fekk han laga det så at ein liten gut kom til å skjere seg på barberkniven hans. Med det same var dei komne fram dit med skrotten. Kjerringa fekk sjå at det var liket av mannen hennar og gav seg til å skrike og bere seg. Da folket fekk høyre dette spetakkelet, kom dei stormande inn og spurde kva det var om å gjere. «Å, ho held nok på å bli gal kjerringa her, meiner je,» sa prinsen. «Je tok fram barberstellet mitt, og så kom denne gutungen og tok kniven og skar seg i armen lite grand. Så tek ho til å skrike for det. Ho må full tru at ein itte skulle kunne bli god att av det.» Ja, så tykte dei ikkje dei hadde noe meir der å gjere, anna dei gjekk att.

Så måtte kongen halde råd att. «No skal vi ta skrotten og henge i galgen,» sa ‘n. «Når slekta får høyre at han heng på eit slikt stelle så tykkjer dei det er skam, og så vil dei freiste stele han, daud. Så skal vi sette tolv av dei beste garnisonskarane vi har til vakt over han.»

Så vart skrotten teken og hengt opp i galgen, og tolv garnisonskarar stod vakt. Så vart det eit ver så det var reint fælt. Med dei sette opp galgen, rådde prinsen seg til ein frakk med mange lommer på. Lommer var det rundt heile frakken, og i kvar lomme la han ei brennevinsflaske. Ein liten brennevinsdunk som tok ein seks-åtte potter hadde han med seg au.

Om kvelden kledde han seg og kom bortåt galgen. Der hadde vakta gjort opp ein diger varme, og det kunne dei full trenge, slikt ver som det var, så kom ‘n dit og bad så vakkert om ‘n itte kunne få legge seg ned ved denne stokkelden: «No er det så seint og så vondt i veret,» sa’n, «så je vågar itte gje meg i vegen og gå lenger. Itte kjenner je vegane her omkring, og itte fekk je kome inn i staden ved dette leite. I gardane bortetter har je alt freista, men ingen vil sleppe meg inn. Får je lov til å vere her i natt, så skal de få kvar sin dram tå flaskene mine.» «Vi vågar nok itte drikke dram,» sa vakta, «for vi står under gevær, vi.» «Ja, je har stått under gevær i mange år, og je drakk mange drammar da. Je skal itte melde frå.»

Så fekk dei ein dram av han, og ein til au, og så la han seg, denne framandkaren, ved stokkelden der.

Men verre og verre vart veret, vind og snødrev og kaldt, og vaktmannskapet tykte det hadde vorti vel lite å drikke. Så såg dei flaska hans, og så tok den eine etter den andre og drakk tur. Til slutt tok dei dunken au. Så sovna dei alle saman.

Da stod prinsen opp og tok skrotten ned frå galgen og reiste med han. Om morgonen kom kongen med heile sitt råd og skulle sjå åt korleis det hadde gått. Da var skrotten borte, og heile vakta låg og sov. Kongen hadde overhøyr om korleis liket hadde vorti borte, men det kunne dei itte seie. Dei ville itte vere ved at dei hadde sett menneske der. Da heldt kongen eit stort råd jussom eit storting, og prinsen gjekk der med dei, som han brukte gjere.

«No skal je halde ein stor fest,» sa kongen, «og be dit alle menn i heile byen og traktere dei, og så skal dotter mi vere på det inste kammerset. Den som har våga å gjere alle desse pussa, han finn nok på at han vil inn til henne au. Men så skal je la henne ha med seg noko til å merkje han, så vi kan sjå kva det er for ein.»

Så vart det tilstelt ein stor fest i den største salen åt kongen. På det inste kammerset hadde han dotter si, og ho hadde ein svamp tillaga i ei krukke med noe slag, som ho skulle merkje den med som kom inn til henne. Og der var så mye folk at dei aldri hadde sett så mange menneske i eit selskap før, og traktering var det med drikke, både sterkt og mye. Da det leid på, så sovna alle saman, så nær som prinsen.

Han strauk da inn på kammerset til prinsessa. Ho var ferdig straks og kom med krukka og svampen og skulle merkje han, men prinsen tok fra henne båe slag og merkte henne, og så gjekk han stad og merkte alle dei som låg og sov ute i salen.

Om morgonen kom kongen og skulle sjå korleis det hadde gått med det påfunnet. Først gjekk han til dotter si. «Je merkte fanten, ja,» sa prinsessa. «Ja, du er nok merkt sjøl og, mi dotter,» sa kongen. Da han såg etter i salen kven som hadde gjort det, så var dei merkte kvar eveleg ein som hadde vori på festen om natta. «Ja, har dei deg krenkt, alle dei som er merkte her, så har du hatt ei uroleg natt, mi dotter,» sa kongen åt dotter si.

Så gjekk han ned att og samla heile sitt råd og tala ved dei om kva som skulle gjerast. «No skal je bygge eit høgt tårn,» sa ‘n, «og sette dotter mi opp i det øvste romet. Den som har vori meister for alt dette, han freistar nok å kome inn til henne der au.»

Dei til å bygge eit høgt, høgt tårn, og øvst opp i tårnet sat prinsessa. Men med dei heldt på med dette tårnet, drog prinsen i veg med noe han au. Han gjorde seg ei løve som var så diger at ein vaksen kar kunne vere inni, og så kunstig var ho gjord at når han trilla henne over golvet, så leda ho på rompa og det vart slik musikk av det at du aldri kunne høyre finare låt.

Da løva var ferdig, gjekk han gjennom byen med henne. Så møtte han ein «jivorn» (gevorbener-verva soldat) som hadde teki avskil og gått or tenesta. Han spurde prinsen om han ville gå bort på slottet med løva og høyre om majesteten ville ha henne til låns nokre månader. For sjølv skulle han reise til utlandet ei tid og hadde itte høve til å ta henne med seg.

Da den gamle soldaten kom på slottet med løva, så var det itte lenge før alle som var der kom og skulle sjå på løva og høyre slik vakker musikk. Sjølve kongen kom au og tykte dette var noe til morosam greie. «Men kan du seie meg, du,» sa ‘n, «om det gjekk an å få kjøpt denna? Det skulle vori moro for dotter mi om ho fekk denne hjå seg i tårnet, når ho sit der aleine.» «Nei,» sa soldaten, «han sa det at je skulle by majesteten løva til låns, men skilje seg ved henne ville han itte. Han skulle reise åt utlandet no noen månader, og der er han nok komen frå au, tru je, og da skulle det gå an å ha henne så lenge til han kjem att.»

Så vart det avgjort slik at soldaten skulle reise opp att til prinsen med løva og akkedere med han om lånet, og så skulle han kome ned att med løva om kvelden. «Ja,» sa prinsen, «her skal du få ti dalar for umaken, så du kan gå ut i byen og kjøpe deg noe. Så kan du la løva bli ståande her til kvelden. Da kan det hende at je itte er heime, men je skal la nykkelen stå i døra, så du kan berre gå inn og ta henne med deg.»

Om kvelden kom den gamle soldaten att etter løva og trilla henne ned på slottet, og dei opp i tårnet med henne til prinsessa på timen. Der vart det slik speling og låt, og rett som det var, så sende prinsessa bod etter den finaste mat og drikke som til var. Da hadde prinsen smogi tur løva han, ser du, og gjevi seg til å godtale med prinsessa.

Kongen gjekk og forundra seg og sa: «Je skjønar rett itte korleis det har seg at dotter vår et så grueleg. Det må full kome av at ho trivst betre no enn før, no når løva er der.»

Men da det leid av ei stund, så fekk han høyre at det var noe anna som var grunnen, for da sa dei til han at dotter hans var fruktsommeleg. Men da hadde prinsen reist med løva, han, tur tårnet. Da visste kongen itte anna råd enn å slå opp plakatar på alle gatehjørnar at den som hadde gjort alt dette skulle få prinsessa og halve riket med kongen levde og det andre halve etter han var død.

«Det er full likast ‘n skriv under på alt dette, med vitne og tid,» sa prinsen, «så var det full ei von om at karen skulle melde seg.» Så las kongen over på nytt det han hadde skrivi, og så skreiv han under med vitne og tid og fullt utstyr.

Så da det leid litt på da, så kom prinsen og melde seg og ville tale med majesteten. «Det er full du som har teki pengar or det nye skattkammeret?» sa kongen. «Ja, det var nok je, det,» sa prinsen. «Var det du som tok skrotten tur galgen med det stod tolv mann i vakt?» Ja, det var han. Var det du som merkte dei alle saman den gongen da je gjorde den store festen?» Ja, det var han det au. «Er det du som har gjort dotter mi fruktsommeleg?» sa kongen. Ja, det var itte likare med det heller. «Ja, da skal du ha dotter mi og halve riket med je lever og det andre halve etter min død – og det har du ærleg fortent,» sa kongen.

Så vart det au, og så var je itte med dei lenger, je itte.