Det var en konge og en dronning. Da dronningen lå i barselseng, kom det inn en kone som gikk bort til voggen og så på barnet. «Ja, du er vakker,» sa hun, «men så vakker du er, kommer du til å begå både hor og mord og bli dømt til døden. Og moren din lever ikke lenger enn til dette lyset er utbrent.»
Dronningen hørte dette og vekket ammen. Hun skulle stå opp og slukke lyset som brant. Lyset la dronningen i et papir mellom gullsakene sine og tente på et annet. Barnet vokste og ble større.
Kongen og dronningen ville en gang kjøre bort, og så fikk de en annen liten jomfru til å holde prinsessen med selskap. Så ville kongsdatteren vise den andre alle herlighetene i slottet. Hun fant skapnøkkelen som moren hadde glemt og ville vise gullsakene moren hadde. Hun dro ut en skuff og fant et sammenrullet papir der. «Jeg lurer på hva mor har der,» sa prinsessen. I papiret var et lys. «Mor har nok glemt dette, det kan vi brenne i kveld,» sa hun. De gjorde så.
Da det led med lyset, fikk dronningen vondt. Hun kjente etter og merket at hun hadde glemt nøkkelen til skapet. Hun ba kongen kjøre hjem så fort han kunne, grep lyset og slukket det. Men det var for sent. Lyset var i ferd med å brenne ned, og dronningen døde.
Etter en tid giftet kongen seg igjen. Noe senere skulle han ut i krig. Da lot han bygge et slott og satte datteren der for at ikke den nye dronningen skulle få se henne. I det slottet var prinsessen og skulle ikke få komme ut for at det ikke skulle bli begått hor og mord. Men dronningen fikk spurt at han hadde en datter og hva som var spådd. Det var bare en eneste som visste hvor prinsessen var, og dersom han åpenbarte det, skulle han miste livet. Kongen hadde også en løve. Den som turte drepe løven, skulle også dømmes til døden.
Dronningen snakket med den som visste hvor prinsessen var. Dersom han ikke sa det til dronningen, skulle han drepes. Så sa han det. Dronningen hentet prinsessen hjem til seg og sa: «Jeg vet det som ble spådd deg da du var spedbarn, men vil du nå lyde meg, skal jeg hjelpe deg så det likevel kan gå godt.» Ja, det ville prinsessen. Dronningen ga henne et nøste. Det skulle hun rulle foran seg, og der nøstet gikk foran, skulle hun gå etter. Så kom hun til en mann som sto og brente tjære. «Står du her, gamle mann, og brenner tjære,» sa prinsessen. «Ja, nå har jeg stått her i hundre år, nå var jeg glad jeg var ferdig.»
Nøstet gikk opp etter ryggen hans, og hun gikk etter og skjøv ham opp i tjærekjelen så han satte i.
Nøstet rullet videre – og hun etter. Hun kom til en kongsgård, og der rullet nøstet inn i prinsens kammer og opp i sengen. Prinsessen lå der om natten.
Da prinsen sto opp om morgenen, var hun borte. Han ga seg da på leting etter henne og gikk langt og lenge.
Da kongen kom hjem, hadde dronningen stengt inne løven og forbudt alle å snakke om det. De skulle si at datteren hadde drept løven. Kongen spurte først etter løven. Så sa dronningen at datteren hans hadde drept løven. Så måtte hun dømmes for det.
Men idet hun skulle føres ut og henrettes, sa dronningen at løven var trygg og uskadd. Og så kom prinsen som lette etter henne, og da ble det bryllup.
