En gang for lenge siden var det to brødre; den ene var rik og den andre fattig. Da julaften kom, hadde den fattige ikke en matsmule i huset, verken av kjøtt eller brød, så han gikk til broren sin og ba om litt til jul i Guds navn. Det var nok ikke første gangen broren hadde måttet gi ham noe, men gjerrig var han alltid, og han ble ikke særlig glad nå heller.

«Hvis du vil gjøre det jeg ber deg om, skal du få en hel fleskeskinke,» sa han. Det lovet stakkaren på flekken og takket.

«Der har du den. Reis så rett til helvete!» sa den rike og kastet fleskeskinken bort til ham.

«Ja, det jeg har lovet, må jeg holde,» sa den andre, tok skinken og la i vei.

Han gikk og gikk hele dagen, og i skumringen kom han til et sted der det lyste så fint. Her skal du se det er, tenkte mannen med skinken. Ute i vedskjulet stod en gammel mann med langt, hvitt skjegg og hugget juleved.

«God kveld!» sa han med fleskeskinken.

«God kveld igjen! Hvor skal du hen så sent?» sa kallen.

«Jeg skal nok til helvete, dersom jeg er på rett vei,» svarte fattigmannen.

«Jo, du har gått riktig, det er her,» sa den andre. «Når du nå kommer inn, vil de alle kjøpe fleskeskinken din, for flesk er sjelden kost i helvete; men du skal ikke selge den med mindre du får den håndkvernen som står bak døren, for den. Når du så kommer ut igjen, skal jeg lære deg å stille kvernen, den er nyttig til mangt.»

Ja, han med skinken takket for god veiledning og banket på hos Fanden. Da han kom inn, gikk det som den gamle mannen hadde sagt; alle djevlene, både store og små, omringet ham som maur en makk, og den ene bød over den andre på fleskeskinken.

«Egentlig skulle kona og jeg hatt den til julaftensmat, men siden dere er så oppsatt på den, får jeg vel overlate den,» sa mannen. «Men skal jeg selge den, vil jeg ha den håndkvernen som står bak døren der borte.»

Den ville Fanden nødig være av med, og prøvde å prute; men mannen stod på sitt, og til slutt måtte Fanden gi fra seg den.

Da mannen kom ut på gården, spurte han den gamle vedhoggeren hvordan han skulle stille kvernen, og da han hadde lært det, sa han takk for seg og la hjemover det forteste han kunne; men likevel rakk han ikke hjem før klokken slo tolv julenatt.

«Men hvor i all verden blir det av deg da?» sa kona. «Her har jeg sittet time ut og time inn og ventet, og har ikke så mye som to pinner å legge i kors under julegrøtgryta.»

«Å, jeg kunne ikke komme før, jeg hadde noe av hvert å ordne, og lang vei hadde jeg også. Men nå skal du se!» sa mannen, han satte kvernen på bordet, og ba den først male lys, så duk og så mat, og øl og alt som godt var til julaftenskost, og ettersom han sa, så malte kvernen.

Kona korset seg den ene gangen etter den andre, og ville vite hvor mannen hadde fått kvernen fra, men det ville han ikke ut med; «det får være det samme hvor jeg har fått den; du ser kvernen er god, og kvernvannet fryser ikke,» sa mannen.

Så malte han mat og drikke og alle gode ting til hele julen, og tredje juledag inviterte han vennene sine; da ville han ha gjestebud.

Da den rike broren så alt som var i gjestebudsgården, ble han både sint og vill, for han kunne ikke unne broren sin noe. «Om julaften var han så fattig at han kom til meg og ba om litt i Guds navn, og nå holder han et lag som om han skulle være både greve og konge,» sa han. «Men hvor i heite helvete har du fått all rikdommen din fra, du?» sa han til broren.

«Bak døren,» sa han som eide kvernen, han brydde seg ikke om å gi ham noe regnskap for det.

Men utpå kvelden, da han hadde fått litt i hodet, kunne han ikke dy seg, da kom han fram med kvernen. «Der ser du den som har skaffet meg all rikdommen!» sa han, og så lot han kvernen male både det ene og det andre.

Da broren så det, ville han for enhver pris ha kvernen, og etter lang tid skulle han da få den, men tre hundre daler måtte han gi for den, og så skulle den andre få ha den til slåttonna; «for har jeg hatt den så lenge, kan jeg ha malt opp mat for mange år,» tenkte han.

I den tiden kan en nok vite kvernen ikke ble rusten, og da slåttonna kom, fikk broren den; men den andre hadde vært nøye med ikke å lære ham å stille den.

Det var om kvelden at den rike fikk kvernen hjem til seg, og om morgenen ba han kona gå ut og bre etter slåttekarene; han skulle lage til dugurden selv i dag, sa han.

Da det led mot dugurdstid, satte han kvernen på kjøkkenbordet. «Mal sild og velling, og det både fort og vel!» sa mannen.

Og kvernen begynte å male sild og velling, først alle fat og trau fulle, og siden over hele kjøkkengulvet. Mannen fiklet og stelte og skulle få kvernen til å stanse, men uansett hvordan han snudde og fingret på den, så fortsatte kvernen, og om litt nådde vellingen så høyt at mannen var nær ved å drukne. Så rev han opp stuedøren, men det varte ikke lenge før kvernen hadde malt full stuen også, og det var med nød og neppe at mannen fikk tak i dørklinken nede i vellingflommen. Da han fikk opp døren, ble han ikke lenge i stuen, skal jeg tro; han satte ut, og sild og velling etter ham så det fosset ut over både gård og jorde.

Nå syntes kona, som drev på og bredte høy, at det drøyde vel lenge før dugurden var ferdig. «Om ikke mannen roper oss hjem, får vi gå likevel; han kan vel ikke stort med å koke vellingen, jeg får vel hjelpe ham,» sa kona til slåttefolkene.

Ja, så ruslet de hjemover. Men da de kom oppover bakkene et stykke, møtte de sild og velling og brød, alt om hverandre, og mannen selv foran flommen.

«Gid det var hundre mager på hver av dere! Men pass dere så dere ikke drukner i dugurdsvellingen,» skrek han, han satte forbi dem som om den onde var i hælene på ham, og nedover dit broren bodde.

Han ba ham for Guds skyld ta tilbake kvernen, og det øyeblikkelig; «maler den en time til, så går hele bygda under av sild og velling,» sa han.

Men broren ville slett ikke ta den før den andre betalte ham tre hundre daler til, og det måtte han da.

Nå hadde den fattige både penger og kvern, og så varte det ikke lenge før han fikk seg opp en gård, mye flottere enn den broren bodde i; med kvernen malte han opp så mye gull at han kledde den med bare gullplater, og den gården lå tett ved havkanten, så det lyste og skinte av den langt ut over fjorden.

Alle som seilte forbi der, skulle nå innom og hilse på den rike mannen i gullgården, og alle ville se den merkelige kvernen, for den gikk det ord om både vidt og bredt, og det var ingen som ikke hadde hørt tale om den.

Langt om lenge kom det også en skipper som ville se kvernen; han spurte om den kunne male salt. «Jo, den kan male salt!» sa han som eide den. Og da skipperen hørte det, ville han for enhver pris ha kvernen, koste hva det ville; for hadde han den, tenkte han, så slapp han seile langt bort over sjø og bølger etter saltladningen. I begynnelsen ville mannen ikke være av med den, men skipperen både tryglet og ba, og til slutt solgte han den da og fikk mange, mange tusen daler for den.

Da skipperen hadde fått kvernen på ryggen, stanset han ikke lenge der, for han var redd mannen skulle angre seg; å spørre hvordan han skulle stille den, hadde han nå slett ikke tid til; han satte ned til skuta det forteste han kunne. Da han kom et stykke ut på sjøen, fikk han kvernen opp. «Mal salt, og det både fort og vel!» sa skipperen.

Ja, kvernen begynte å male salt, og det så det spruta. Da skipperen hadde fått skipet fullt, ville han stanse kvernen; men uansett hvordan han bar seg ad, og hvordan han stelte på den, så malte kvernen like fort, og salthaugen vokste høyere og høyere, og til slutt så gikk skuta til bunns.

Der står kvernen på havets bunn og maler den dag i dag, og derfor er det at sjøen er salt.

Originaltekst:

Kverna som står og maler på havsens bonn

En gang i gamle, gamle dager var det to brødre; den eine var rik og den andre fattig. Da julekvelden kom, hadde den fattige ikke matsmulen i huset, verken av sul eller brød, og så gikk han til bror sin og bad om litt til jul i Guds navn. Det var vel ikke første gangen broren hadde måttet gi han; men nøye var han støtt, og ikke vart han videre glad i han nå heller.

«Vil du gjøre det jeg ber deg, skal du få ei hel fleskeskinke,» sa han. Det lovte stakkaren på flekken og takka til.

«Der har du den. Reis så beint til helvete!» sa den rike og kasta fleskeskinka bort til han.

«Ja, det jeg har lovt, får jeg holde,» sa den andre, han tok skinka og la av garde.

Han gikk og han gikk, hele dagen, og i mørkninga kom han til et sted der det lyste så gildt. Her skal du se det er, tenkte mannen med skinka. Ute i vedskjulet stod en gammal mann med langt, hvitt skjegg og hogg juleved.

«God kveld!» sa han med fleskeskinka.

«God kveld igjen! Hvor skal du hen så seint?» sa kallen.

«Jeg skal nok til helvete, dersom jeg er på rett vei,» svarte fattigmannen.

«Jo, du har gått riktig nok, det er her,» sa den andre. «Når du nå kommer inn, vil de alle kjøpe fleskeskinka di, for flesk er sjelden kost i helvete; men du skal ikke selge den med mindre du får den handkverna som står bak døra, for den. Når du så kommer ut att, skal jeg lære deg å stille kverna, den er nyttig til noe av hvert, den.»

Ja, han med skinka takka for god rettleiing og banka på hos Fanden. Da han kom inn, gikk det som den gamle mannen hadde sagt; alle djevlene, både store og små, kringsatte han som maur en makk, og den eine baud over den andre på fleskeskinka.

«Riktignok skulle kjerringa og jeg hatt den til julekveldsmat, men sia dere er så oppsatt på den, får jeg vel saktens overlate den,» sa mannen. «Men skal jeg selge den, vil jeg ha den handkverna som står bak døra der borte.»

Den ville Fanden nødig være av med, og tinga og pruta; men mannen vart ved sitt, og så måtte Fanden ut med den.

Da mannen kom ut på garden, spurte han den gamle vedhoggeren hvordan han skulle stille kverna, og da han hadde lært det, sa han takk for seg og la heimetter det forteste han kunne; men likevel rakk han ikke heim før klokka slo tolv julenatta.

«Men hvor i all verden blir det av deg da?» sa kjerringa. «Her har jeg sittet time ut og time inn og stunda og venta, og har ikke såmye som to pinner å legge i kors under julegrautgryta.»

«Å, jeg kunne ikke før komme, jeg hadde noe av hvert å gå etter, og lang vei hadde jeg au. Men nå skal du se!» sa mannen, han satte kverna på bordet, og bad den først male lys, så duk og så mat, og øl og alt som godt var til julekveldskost, og etter som han sa føre, så mol kverna.

Kjerringa forkorsa seg den eine gangen etter den andre, og ville vite hvor mannen hadde fått kverna fra, men det ville han ikke ut med; «det får være det samme hvor jeg har fått den; du ser kverna er god, og kvernvannet fryser ikke,» sa mannen.

Så mol han mat og drikke og alle gode ting til hele jula, og tredjedagen bad han til seg vennene sine; da ville han ha gjestebud.

Da den rike broren såg alt det som var i gjestebudsgarden, vart han både harm og vill, for han kunne ikke unne bror sin noe. «Om julekvelden var han så nødig at han kom til meg og bad om litt i Guds navn, og nå gjør han et lag som han skulle være både greve og konge,» sa han. «Men hvor i heite helvete har du fått all rikdommen din fra, du?» sa han til broren.

«Bak døra,» sa han som åtte kverna, han brydde seg ikke om å gjøre han noe regnskap for det, han.

Men ut på kvelden, da han hadde fått litt i hodet, kunne han ikke berge seg, da kom han fram med kverna. «Der ser du den som har skaffa meg all rikdommen!» sa han, og så lot han kverna male både det eine og det andre.

Da broren såg det, ville han på død og liv ha kverna, og langt om lenge skulle han da få den og, men tre hundre daler måtte han gi for den, og så skulle den andre få ha den til slåttonna; «for har jeg hatt den så lenge, kan jeg ha malt opp mat for mange år,» tenkte han.

I den tida kan en nok vite kverna ikke vart rusten, og da slåttonna kom, fikk broren den; men den andre hadde vel akta seg for å lære han å stille den.

Det var om kvelden at den rike fikk kverna heim til seg, og om morgenen bad han kjerringa gå ut og breie etter slåttekarene; han skulle lage til dugurden sjøl i dag, sa han.

Da det lei mot dugurdstid, satte han kverna på kjøkkenbordet. «Mal sild og velling, og det både fort og vel!» sa mannen.

Og kverna til å male sild og velling, først alle fat og trau fulle, og sia over heile kjøkkengolvet. Mannen fikla og stelte og skulle få kverna til å stanse, men hvordan han snudde og fingra på den, så dreiv kverna på, og om litt nådde vellingen så høgt at mannen var nære på å drukne. Så reiv han opp stuedøra, men det varte ikke lenge før kverna hadde malt full stua au, og det var med nød og neppe at mannen fikk fatt i dørklinka nede i vellingflommen. Da han fikk opp døra, vart han ikke lenge i stua, skal jeg tru; han satte ut, og sild og velling etter han så det fossa ut over både gard og jorde.

Nå syntes kjerringa, som dreiv på og breidde høy, at det drygde vel lenge før dugurden var ferdig. «Om ikke mannen roper heim, får vi gå likevel; han kan vel ikke stort med å koke vellingen, jeg får vel hjelpe’n,» sa kona til slåttefolka.

Ja, så rangla de heimetter. Men da de kom oppover bakkene et stykke, møtte de sild og velling og brød, for og slang om hverandre, og mannen sjøl føre flommen.

«Gi det var hundre vommer på hver av dere! Men pass dere at dere ikke drukner i dugurdsvellingen,» skreik han, han satte forbi dem som den slemme var i hælene på han, og nedetter dit broren budde.

Han bad han for Guds skyld ta att kverna, og det på øyeblikket; «maler den en time til, så forgår hele bygda av sild og velling,» sa han.

Men broren ville slett ikke ta den før den andre betalte han tre hundre daler til, og det måtte han da.

Nå hadde den fattige både penger og kvern, og så varte det ikke lenge før han fikk seg opp en gard, mye gildere enn den broren budde i; med kverna mol han opp så mye gull at han kledde den med bare gullplater, og den garden låg tett ved havkanten, så det lyste og skinte av den langt ut over fjorden.

Alle de som seilte forbi der, skulle nå innom og helse på den rike mannen i gullgarden, og alle så ville de se den artige kverna, for den gikk det ord av både vidt og bredt, og det var ingen som ikke hadde hørt tale om den.

Langt om lenge kom det også en skipper som ville se kverna; han spurte om den kunne male salt. «Jo, den kan male salt da!» sa han som åtte den. Og da skipperen hørte det, ville han med nød og makt ha kverna, koste hva det ville; for hadde han den, tenkte han, så slapp han seile langt bort over sjø og bårer etter saltladninga. I førstninga ville mannen ikke være av med den, men skipperen både tagg og bad, og til sist solgte han den da og fikk mange, mange tusen daler for den.

Da skipperen hadde fått kverna på ryggen, stansa han ikke lenge der, for han var redd det skulle dra etter med mannen; å spørre hvordan han skulle stille den, hadde han nå slett ikke tid til; han satte ned til skuta det forteste han kunne. Da han kom et stykke ut på sjøen, fikk han kverna opp. «Mal salt, og det både fort og vel!» sa skipperen.

Ja, kverna til å male salt, og det så det spruta. Da skipperen hadde fått skipet fullt, ville han stanse kverna; men hvordan han enn bar seg at, og hvordan han stelte på den, så mol kverna like ratt, og salthaugen vokste høgere og høgere, og til sist så gikk skuta til bonns.

Der står kverna på havsens bonn og maler den dag i dag, og derfor er det at sjøen er salt.