Bjørnen som ville til markatten etter gullkjede

Bjørnen som ville til markatten etter gullkjede

En gang bjørnen møtte reven, bar reven et gullkjede rundt halsen.

«Hvor har du fått det gullkjedet?» sa bjørnen.

«Det fikk jeg av markatten,» sa reven, «det var en snill mann, det,» sa han. Ja, hvis han visste han kunne få et slikt, så ville han også gå til markatten, sa bjørnen.

«Det får du med en gang,» sa reven, «men du må spare på sannheten.» Ja, det lovet bjørnen, og så ruslet han inn i skogen til markatten.

«Synes du ikke jeg er pen?» sa markatten.

«Nei, du er da ikke pen!» sa bjørnen. «Jeg synes du er stygg, jeg,» sa han.

«Men synes du ikke jeg har en pen kone da?» sa han og viste fram markatta.

«Nei, hun er da ikke pen,» sa bjørnen. «Jeg synes hun er stygg så det er forferdelig, jeg,» sa han.

«Men har jeg ikke pene unger da?» sa han og viste fram markattungene.

«Nei, de er da ikke pene,» sa bjørnen. «Jeg synes jeg aldri har sett styggere unger, jeg,» sa han. Men da fløy markatten rett i ansiktet hans og klorte ham så fælt at det var grusomt, og bjørnen var glad han kom seg på hjemveien. Utpå veien møtte han reven.

«Hvor har du vært nå?» sa reven. «Det var fryktelig hvordan du ser ut.»

«Jeg har vært hos markatten,» sa bjørnen. «Det var en skikkelig kjeltring! Han fløy på meg og rev nesten av meg pelsen,» sa han.

«Ja, men spurte han deg ikke om han var pen da?» sa reven.

«Jeg syntes han var stygg, jeg,» sa bjørnen.

«Ja, men viste han deg ikke kona si?» sa reven. «Spurte han ikke om hun var pen?»

«Jeg sa jeg syntes hun var forferdelig stygg, jeg,» sa bjørnen.

«Ja, men viste han deg ikke ungene sine da?» sa reven. «Sa du ikke at de var pene?»

«Jeg sa som det var, jeg,» sa bjørnen, «at styggere unger hadde jeg aldri sett.»

«Jeg sa til deg at du skulle spare på sannheten!» sa reven. «Hadde du gjort det, så hadde du fått gullkjede, du som jeg,» sa han.

Rev med et gullkjede. AI-generert
Rev med et gullkjede. AI-generert

Bjørnen som ville til marakatten etter gull-lekkje

Ein gong bjørnen møtte reven, så bar reven eit gull-lekkje ikring halsen.

«Kvar hev du fenge det gull-lekkjet?» sa bjørnen.

«Det fekk eg av marakatten,» sa reven, «det var snill mann, det,» sa

han. Ja, visste han han kunne få eit slikt, så ville han au gange til marakatten, sa bjørnen.

«Det fær du med same,» sa reven, «men du må spara på sanningi.» Ja,

det lova bjørnen, og så lugga han inn i skogen til marakatten.

«Tykkjer du ikkje eg er ven?» sa marakatten.

«Neimenn er då ikkje du ven!» sa bjørnen. «Eg tykkjer du er ljot, eg,» sa han.

«Men tykkjer du ikkje eg hev ven kjering då?» sa han og synte fram marakjetta.

«Neimenn er då ikkje ho ven,» sa bjørnen. «Eg tykkjer ho er stygg så det er steggleg, eg,» sa han.

«Men hev eg ikkje vene ungar då?» sa han og synte fram marakjetlingane.

«Neimenn er då ikkje dei vene,» sa bjørnen. «Eg tykkjer eg hev meir enn så ikkje sett styggare ungar, eg,» sa han. Men då flaug marakatten like i syni hans og klora han så upp det var grøtleg, og bjørnen var glad han hyfsa på heimvegen. Utpå vegen møtte han reven.

«Kvar hev du vore no?» sa reven. «Det var spegleleg koss du ser ut.»

«Eg hev vore hjå marakatten,» sa bjørnen. Det var rette kjeltringen! Han flaug på meg og reiv mest av meg hårhetta,» sa han.

«Ja, men spurde han deg ikkje om han var ven då?» sa reven.

«Eg totte han var stygg, eg,» sa bjørnen.

«Ja, men synte han deg ikkje kjeringi si?» sa reven. «Spurde han

ikkje om ho var ven?»

«Eg sa eg totte ho var steggleg stygg, eg,» sa bjørnen.

«Ja, men synte han deg ikkje ungane sine då?» sa reven. «Sa du ikkje

dei var vene?»

«Eg sa som var til, eg,» sa bjørnen, «at ljotare ungar hadde eg meir enn så aldri sett.»

«Eg sa deg at du skulle spara på sanningi!» sa reven. «Hadde du gjort det, så hadde du fenge gull-lekkje, du som eg,» sa han.