En enke hadde to døtre, hvorav den ene var vakker og flittig, den andre stygg og lat. Hun var imidlertid mest glad i den stygge og late, fordi det var hennes egen datter, og den andre måtte gjøre alt arbeidet og være husets Askepott. Den stakkars jenta måtte daglig sitte ved en brønn på den store veien og spinne så mye at blodet sprutet fra fingrene hennes. En dag ble spolen helt blodig, så hun bøyde seg ned for å vaske den i brønnen. Men spolen glapp ut av hånden hennes og falt ned. Hun gråt, løp til stemoren og fortalte om uhellet.
Stemoren skjelte henne ut så heftig og var så ubarmhjertig at hun sa: «Har du mistet spolen, så får du hente den opp igjen.» Jenta gikk tilbake til brønnen og visste ikke hva hun skulle gjøre. I sin hjerteangst hoppet hun ned i brønnen for å hente spolen.
Hun mistet bevisstheten, og da hun våknet og kom til seg selv igjen, befant hun seg på en vakker eng hvor solen skinte og tusenvis av blomster sto. På denne engen gikk hun videre og kom til en bakerovn full av brød.
Brødet ropte: «Å, ta meg ut, ta meg ut, ellers brenner jeg! Jeg er allerede ferdig stekt.»
Så gikk hun bort og tok ut alt brødet med brødspaden. Deretter gikk hun videre og kom til et tre fullt av epler som ropte til henne: «Å, rist på meg, rist på meg, vi epler er alle modne.»
Så ristet hun treet til eplene falt som regn, og hun ristet til det ikke var flere igjen. Etter å ha samlet alle i en haug, gikk hun videre.
Til slutt kom hun til et lite hus hvor en gammel kone kikket ut. Men fordi hun hadde så store tenner, ble jenta redd og ville løpe bort. Den gamle konen ropte etter henne: «Hva er du redd for, kjære barn? Bli hos meg, hvis du vil gjøre alt husarbeidet ordentlig, skal du få det godt. Du må bare passe på å re sengen min godt og riste den flittig så fjærene flyr, da snør det i verden; jeg er mor Hulda.
«Fordi den gamle snakket så vennlig til henne, fattet jenta mot, sa ja og begynte i hennes tjeneste. Hun gjorde alt til hennes tilfredshet og ristet sengen kraftig hver dag så fjærene fløy som snøfnugg. For dette hadde hun et godt liv hos henne, ingen stygge ord og god mat hver dag.
Nå hadde hun vært hos mor Hulda en stund da hun ble trist og først ikke visste selv hva som feilte henne. Til slutt merket hun at det var hjemlengsel. Selv om hun hadde det tusen ganger bedre her enn hjemme, lengtet hun likevel tilbake. Til slutt sa hun: «Jeg har fått hjemlengsel, og selv om jeg har det så godt her nede, kan jeg ikke bli lenger, jeg må tilbake til mine egne.
Mor Hulda sa: «Jeg liker at du vil hjem igjen, og fordi du har tjent meg så trofast, vil jeg selv bringe deg opp igjen.» Hun tok henne så ved hånden og førte henne foran en stor port. Porten ble åpnet, og idet jenta sto under den, falt det et voldsomt gullregn, og alt gullet ble hengende på henne så hun var helt dekket av det.
«Dette skal du ha fordi du har vært så flittig,» sa mor Hulda og ga henne også spolen som hadde falt i brønnen. Deretter ble porten lukket, og jenta befant seg oppe i verden, ikke langt fra sin mors hus. Og da hun kom inn i gården, satt hanen på brønnen og ropte:
«Kykkeliky,
Vår gyldne jomfru er tilbake nå.»
Da gikk hun inn til moren, og fordi hun kom dekket av gull, ble hun godt mottatt av både moren og søsteren.
Jenta fortalte alt som hadde hendt henne, og da moren hørte hvordan hun hadde kommet til den store rikdommen, ville hun gjerne skaffe den andre, stygge og late datteren samme lykke. Hun måtte sette seg ved brønnen og spinne; og for at spolen skulle bli blodig, stakk hun seg i fingrene og presset hånden inn i tornehekken. Så kastet hun spolen i brønnen og hoppet selv etter.
Hun kom, som den andre, til den vakre engen og gikk videre på samme sti. Da hun kom til bakerovnen, ropte brødet igjen: «Å, ta meg ut, ta meg ut, ellers brenner jeg, jeg er allerede ferdig stekt.»
Men den late svarte: «Som om jeg gidder å skitne meg til,» og gikk videre. Snart kom hun til epletreet, som ropte: «Å, rist på meg, rist på meg, vi epler er alle modne.»
Men hun svarte: «Du kan bare ha det så godt, det kunne falle et eple i hodet på meg,» og gikk videre.
Da hun kom til mor Huldas hus, var hun ikke redd, fordi hun allerede hadde hørt om de store tennene hennes, og tok straks tjeneste hos henne. Den første dagen anstrengte hun seg, var flittig og fulgte mord Huldas anvisninger, for hun tenkte på alt gullet hun ville få. Men allerede den andre dagen begynte hun å late seg, og enda mer den tredje dagen, da ville hun ikke engang stå opp om morgenen. Hun redde heller ikke mor Huldas seng som seg hør og bør, og ristet den ikke så fjærene fløy opp.
Mor Huldas ble snart lei av dette og sa opp tjenesten hennes. Den late var vel fornøyd med det og trodde at nå ville gullregnet komme. Mor Huldas førte henne også til porten, men da hun sto under den, ble det i stedet for gull tømt ut en stor kjele full av tjære. «Dette er belønningen for tjenestene dine,» sa mor Huldas og lukket porten.
Så kom den late hjem, men hun var helt dekket av tjære, og hanen på brønnen, da han så henne, ropte:
«Kykkeliky, Vår skitne jomfru er tilbake nå.»
Tjæren satt fast på henne og ville ikke gå av så lenge hun levde.