Det var en konge som hadde tre sønner, og de to eldste gjorde narr av den yngste. Kongen ble gammel, og han hadde hørt om et sted som ble kalt ungdomslandet, men han visste ikke hvor det var. Så utstyrte han de to eldste sønnene sine med to hundre daler hver i reisepenger for at de skulle undersøke hvor ungdomslandet lå.
De reiste til nærmeste by og oppholdt seg på vertshusene hvor de sløste bort pengene. Etter et år kom de tilbake til faren og sa at det var så langt til ungdomslandet at de måtte ha dobbelt så mange penger hvis de skulle forsøke å komme dit. De var borte i to år og kom tilbake uten å vite om ungdomslandet. Da hadde de sløst bort disse pengene også på vertshusene, og så sa de til faren at det var så usedvanlig langt til ungdomslandet at de måtte ha like mye penger til om de skulle komme dit. Og da fikk de seks hundre daler, og de var borte i tre år.
Etter at de hadde vært borte i lang tid, sa den yngste broren at han ville ha hundre daler i reisepenger og forsøke om han kunne finne ungdomslandet. Kongen hadde ikke lyst til å gi ham pengene, for han trodde ikke at han dugde til noe, men gutten fikk likevel til slutt hundre daler, og så ga han seg ut på reisen.
Da han kom til den nærmeste byen, så han brødrene sine som satt på vertshuset og drakk og levde godt og ikke brydde seg noe om ungdomslandet.
Her sitter de, tenkte han, og sløser bort pengene de fikk hos faren min. Han fortsatte reisen uten å snakke med dem.
Da han hadde gått en stund, ble han oppmerksom på en liten torvhytte, og der så han at det røyk fra skorsteinen. Her skal jeg gå inn og overnatte, tenkte han.
Da han kom inn, hilste han god kveld og spurte om losji for natten. Det var en gammel kjerring der, tre hundre vintre gammel, med mange rynker i pannen. Han begynte å snakke med henne og spørre henne om hvor ungdomslandet var. Hun kunne ikke gi ham noen forklaring på det, men hun rådde over alle fuglene, og dem skulle hun kalle fram om morgenen og høre om de visste noe om det. Men de kunne ikke gi noen kunnskap om det. Men hun hadde en søster som bodde tre hundre mil derfra. Til henne måtte han reise. Hun var nå mye eldre, for hun var seks hundre år og kunne vite mer.
Andre kvelden var gutten hos denne andre konen, og han spurte om losji der også og begynte å spørre om hun visste noe om ungdomslandet.
Nei, hun visste ikke noe om det. Men hun rådde over alle dyrene som var på jorden, og skulle kalle dem fram neste morgen og spørre om de visste noe om ungdomslandet. Men det var ingen av dem som kunne gi noen opplysning om det. Men kjerringen hadde en søster som bodde seks hundre mil derfra, og til henne måtte han reise.
Gutten reiste til den tredje kjerringen og fikk losji hos henne og spurte om hun kunne fortelle noe om ungdomslandet. Nei, hun visste ikke noe, men hun rådde over alle fiskene i havet og skulle kalle dem fram og spørre dem om de visste noe om det. Hun gikk til strandbredden tidlig om morgenen og kalte fram alle fiskene som var i havet, helt til hvalen kom, den siste.
«Hvorfor var du ikke her da jeg kalte på deg?» sa kjerringen.
«Jeg har vært så langt denne gangen som jeg aldri har vært i hele mitt liv,» sa hvalen.
«Hvor har du vært da?» sa kjerringen.
«Jeg har vært ved et land de kaller ungdomslandet,» sa hvalen. «Til straff for at du ikke var her da jeg kalte på deg,» sa kjerringen, «så skal du ta denne gutten på ryggen og bringe ham til ungdomslandet og tilbake hit uskadd.»
Gutten springer på hvalryggen, og hvalen setter av gårde, og andre kvelden var hvalen i ungdomslandet.
«Nå skal du lyde mitt råd,» sa hvalen til gutten. «Tre ting vil jeg si deg: du må ikke ta mer enn tre epler av det treet som står i slottet, og du må ikke fylle muggen din mer enn halvfull med vann, og du må ikke bli lenger enn til midnatt, for da er vi livløse begge to.»
Gutten gikk inn i slottet, men i stedet for å følge rådet til hvalen tok han ni epler og fylte muggen full av vann.
Og da han hadde gjort det, fikk han se en uvanlig fin port. Og da han kom inn i den, fikk han se en til som var enda finere, og så gikk han inn gjennom den, og da fikk han se en enda finere der. Og så gikk han gjennom den og inn i det innerste værelset, og der var det en prinsesse som var så vakker at han ble stående og se med stor forbauselse på henne. Men i det samme kom han på hva hvalen hadde sagt, og straks snudde han og gikk, og da han kom gjennom den ytterste porten, skrev han navnet sitt over døren, og så tok han vannmuggen og eplekurven og sprang på hvalryggen, og i det samme slo klokken tolv.
Da våknet alle løver og alle tigre og alle elefanter, og alle brummende dyr våknet i slottet etter midnattsdvalen, og det sto i hulter til bulter, for de var vakt for slottet.
Hvalen satte av gårde, bare så det sto en røyk etter ham, og da han hadde svømt en stund, dykket han noe dypt og kom opp igjen.
«Ble du redd?» sa hvalen til gutten.
«Å, ja, jeg ble litt redd,» sa gutten.
«Ja, så redd ble jeg da du tok flere epler enn jeg ba deg ta,» sa hvalen. Og hvalen svømte fortsatt i vannoverflaten. Da han hadde svømt en lang stund, dykket han noe dypere enn første gangen og kom opp igjen.
«Ble du redd?» sa hvalen til gutten andre gangen.
«Ja, jeg ble litt redd,» sa gutten, «hadde det vart lenger, så vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort.»
«Så redd ble jeg da du tok mer vann i muggen din enn jeg ba deg om,» sa hvalen. Han fortsatte å svømme, og da han hadde svømt en lang stund, dykket han noe dypere enn begge de to første gangene og kom opp igjen.
«Ble du redd?» sa hvalen til gutten.
«Ja, jeg ble virkelig redd. Hadde det vart lenger, så tror jeg at jeg hadde mistet livet,» sa gutten.
«Ja, så redd ble jeg da du skrev navnet ditt over slottsporten,» sa hvalen til gutten, «men nå er vi begge reddet.»
Neste morgen var han ved stranden, der han tok gutten da de skulle reise til ungdomslandet. Gutten sprang av hvalryggen og takket for skyssen og gikk inn til den gamle kjerringen og spurte om losji, som han også fikk, og hun bevertet ham med alle de gode saker som hun eide og hadde, og ville ikke ha noen betaling. Da han var ferdig til å reise, tenkte gutten: Jeg vil prøve eplene og vannet jeg har fått i ungdomslandet. Og så ga han kjerringen et eple og litt vann, og da ble hun ung og vakker som den fineste prinsesse.
Han ba henne se seg i speilet på veggen, og hun gjorde det og ble så glad at hun begynte å danse. Hun ville gi ham noe igjen som kunne bli ham til nytte, og ga ham en duk som var slik at når han la den på bordet og sa: «Duk, bre deg ut og dekk opp med alle kostelige retter,» da ble det det beste oppdekte kongsbord.
Så ga han seg på hjemveien, og neste kveld var han hos den andre gamle konen, og han ga henne også et eple og litt vann. Da hun hadde nytt det, ble hun som i sin beste ungdom. Til lønn ga hun ham et sverd, og det hadde den egenskapen at om han kom blant rovdyr eller i krig, så hadde ingen skapning makt til å gjøre ham noe bare han truet med sverdet. Han tok imot sverdet og takket og gikk videre.
Neste kveld kom han til den tredje gamle konen og fikk losji over natten. Han ga henne et eple og litt vann, og hun ble ung igjen. Til lønn ga hun ham et bissel, og det var slik at når han ristet med det, kom det fram en hest av hva slag han ville, enten han ville ha en med lærsadel eller en med sølvsadel eller en med gullsadel.
Da han forlot konen, gikk han først et lite stykke. Men så tenkte han med seg selv at det skulle være morsomt å prøve bisselet, om det var som kjerringen hadde sagt. Det kom fram en gjev hest med lærsadel, og han satte seg opp og red til nærmeste by.
Der så han brødrene sine, som satt på et vertshus og drakk punsj og sløste bort pengene som faren hadde gitt dem.
Han steg av hesten og tok bisselet av den, og da reiste den sin vei, og han gikk inn og ga seg i tale med brødrene. De forsto godt at han hadde vært ute i en slags forretning fordi han hadde en kurv epler og en mugge vann. De ville traktere ham med drikkevarer.
Han hadde ikke lyst til å ta imot noe av dem, men føyde dem og drakk litt god punsj. Da han hadde vært sammen med dem en liten stund, kjente han at han ble søvnig. Han satte muggen og kurven under en benk og la seg oppå benken for å hvile ut. Mens han sov, tok de vannet og eplene og fylte muggen og kurven med annet i stedet, og så reiste de hjem. Da gutten våknet, så han at de var borte, og han tok sitt og skyndte seg hjemover. Brødrene ventet og lot først ham gi faren epler og vann, og faren spiste og drakk, men ble ikke annerledes enn han var før. Da sa brødrene at nå fikk vel de også komme fram med sitt og se om det var bedre.
Da de hadde gitt faren sin et eple av sin kurv og en slurk vann av muggen sin, ble han straks som den fineste prins.
Da ble kongen sint på den yngste sønnen sin og trodde at han bare drev med spøk, og lot ham kaste i et løvehull. Og alle trodde at løvene rev ham i stykker så det ikke ble noe igjen av ham mer. De to brødrene mente at hemmeligheten deres var godt gjemt, og at faren trodde at det var de som hadde vært i ungdomslandet.
Åtte dager senere kom det et fullrigget krigsskip og la til i havnen. En vakker prinsesse gikk i land og satte seg i en gyngestol hun hadde med seg, og et fotteppe bredte hun foran seg på stranden. Hun sendte en herold opp til kongen og ba om å få snakke med hans yngste sønn.
Da kongen ikke kunne skaffe fram den yngste, sendte han den eldste i stedet. Men prinsessen ville ikke vite av ham. Hun spurte etter den som hadde skrevet navnet sitt i slottsporten i ungdomslandet. Det var ham hun ville snakke med og ingen annen.
Andre dagen sendte hun igjen en herold opp til kongen og ville få snakke med den yngste sønnen. Men da kongen trodde at han ikke lenger var i live, sendte han den nest eldste ned til henne. Men hun tok ikke imot ham, og den tredje dagen sendte hun en streng herold til kongen og krevde å få snakke med den yngste broren som hadde skrevet i slottsporten. Hvis ikke kongen ville skaffe ham fram, ville hun ta riket hans med vold og makt.
Da kongen hørte det, ble han meget alvorlig og sendte straks folk til løvehullet for å undersøke om det var noe igjen av den yngste sønnen hans.
De fant kongssønnen uskadd. Han sto med løftet sverd, og løvene lekte omkring ham.
Kongen ble glad for at sønnen var i live, og sendte straks bud og tilbød ham en av sine beste hester så han kunne ri ned til prinsessen. Sønnen takket og sa at han skulle skaffe seg hest selv. Han kledde seg i sine beste klær og ristet så med bisselet og fikk en hest med sølvsadel og red til stranden til prinsessen.
Da bukket og neiet hun, for der var den rette med det rette navn.
Hun ville gifte seg med ham, og de reiste straks om bord og holdt forlovelsesgilde. Og så reiste de opp til kongen og spurte om han hadde noe imot at hun fikk den yngste sønnen hans til mann.
Kongen ble glad og tilbød seg å holde bryllup for dem. Da kom det fram at det var den yngste kongssønnen som hadde vært i ungdomslandet og hentet vannet og eplene, og at brødrene hadde tatt det mens han sov. Derfor ble de to eldste kastet i løvehullet i stedet for den yngste, og det er ennå ikke hørt at noen av dem har kommet tilbake.
Kongen ville som sagt holde bryllupet, men gutten sa at det var unødvendig. Han skulle selv holde bryllupet og skaffe alt som trengtes når tiden kom.
Kongen gjorde likevel i stand til bryllupsgilde og lot koke en stor gryte med fløtegrøt så det skulle bli nok til skipsmannskapet også, og alt ble gjort på det beste med mat og drikke.
Da tiden kom til å gå til bryllupsbordet, ba gutten kokkepiken om at hun ikke skulle bringe inn noe av kongens mat, han ville skaffe alt selv.
Da alle hadde satt seg til bords, var det ingen mat å se, og alle syntes det var rart. Gutten tok da duken sin og la den på bordet og sa: «Duk, bre deg ut og dekk opp med alle kostelige retter!»
Og det kom så mange slags deilig mat at kongen ikke kunne skaffe maken til den. Den maten kongen hadde laget, ble satt i iskjelleren og gjemt til neste år i slåttonnen.
Da brudeparet skulle til kirken, tilbød kongen dem sin beste hest. Sønnen takket og sa at han skulle skaffe seg hest selv. Han ristet med bisselet, og fram kom en hest med gullsadel og gullvogn, og de kjørte til kirken og ble viet og kom med samme hest og vogn hjem igjen. Og da feiret de bryllup i femten fjortendager og en bitte liten dag, og da skjøt de med alle kanoner om bord i krigsskipet til ære for brudeparet og heiste flagg og vimpel på alle master og rær for deres ungdomssammenkomst, og så la de meg inn i en kanon som forladning, og så skjøt de meg hit for å fortelle dere hvordan alle disse tingene gikk til, og senere var jeg ikke med dem lenger. Og snipp, snapp, snute, så er eventyret ute.